Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
– Når skal du skaffe deg barn, da?
Personlig og individuelt, men likevel en velkjent formulering. Langt fra første gang. De fleste har nok fått spørsmålet før – gjerne mange ganger. Ofte går det i retning kvinner.
Fødsel, damer, barn og oppdragelse opptar oss. Den siste uka er intet unntak.
Meningene har vært mange. Nye tall har tikket inn – historisk lave. Norske kvinner føder nå i gjennomsnitt «bare» 1,40 barn. Ned fra 1,41 i fjor, og fra 1,98 i 2009. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) er en viktig årsak at kvinner venter lenger med å få sitt første barn.
Alderen er nå 30,3 år for førstegangsfødende kvinner, og 32,3 år for menn.
Dette vekker bekymring. Debatten er viktig – både lokalt og nasjonalt. Hvilken befolkning vi har på Haugalandet i framtiden vil ha mye å si på både prioriteringer, økonomi og løsninger.
I år engasjerer den meg litt ekstra. Jeg er et perfekt eksempel på det som beskrives som «utfordringen». Gjennomsnittet går opp med meg. Hvordan ble det slik?
For litt over et halvt år siden viste testen to streker. Magen vokser i rute mot termin. Genserne strekkes ut i sidene. Første barn på vei. Det er både fint, moro, skummelt, og tidvis litt tungt. Men palmesøndag bikket jeg 31 runder rundt sola. Jeg begynner med andre ord sent. I utgangspunktet har jeg heller ingen planer om å produsere særlig mange.
Ifølge FN må tallet være på cirka 2,1 for å opprettholde folketallet over lengre tid. Vi er langt unna dette tallet. Færre og færre velger også å få et tredje barn.
Merk! De siste årene har fruktbarheten vært høyest i landet i Rogaland med 1,57 fødte barn per kvinne. Det er likevel langt unna 2,1.
Det fordrer klassikeren: Hvem skal passe på oss når vi blir eldre? Dekke utgiftene i samfunnet? Barna våre er fremtidens arbeidstakere og skattebetalere.
– Et faresignal for Norge, uttalte Høyre-leder Erna Solberg til VG om tallene.
Hun er langt fra alene om å omtale dem som bekymringsverdige.
Så satte firebarnsfar Harald Eia fyr på debatten:
– Det er ikke noe slitsomt å ha barn, sa han i egen podkast, og viste til at han mener det er et overdrevent fokus på at det er nettopp «slitsomt».
Han tror sytekulturen skader fødselstallene.
La det være klinkende klart: Jeg har foreløpig lite erfaring med hvor slitsomt det er å ha barn, bortsett fra at jeg vet det er ganske slitsomt å produsere et eksemplar innvendig i ni måneder.
Men jeg vet én ting: Tanken om at det er slitsomt har aldri holdt meg unna det å produsere barn, tvert imot har jeg gledet meg til den dagen jeg har en partner med et gjensidig ønske om formering. Flere andre ting har imidlertid påvirket «valget».
Her tror jeg nøkkelen ligger.
Situasjonen er nemlig mer sammensatt som så. Det samme skjer jo flere steder i verden – ikke bare på Karmøy, i Tysvær eller Oslo.
Det blir for enkelt å kun legge ansvaret over på foreldrene, som tross alt har valgt å bringe arven videre – uansett hvor slitsomt det er.
Og vi må i alle fall ikke kun rette fokus på kvinnene som venter til de er 30,3 år. Eller kampen for likestilling. Ofte blir de tilfellet. Det er jo også veldig interessant at gjennomsnittet for førstegangsfedre er 32,3. Det bør eventuelt også trekkes fram!
Dersom samfunnet ønsker at det produseres flere barn, og tidligere, trengs det en holdningsendring. Vi må gå gjennom våre egne forventninger, og legge til rette på veien. Det er viktig å fokusere på hvorfor vi velger som vi gjør. Da må vi se på rammene.
I dag er det ikke «vanlig» å starte før man nærmer seg 30 år. «Oi» kommer ofte i retur, om man ytrer et ønske om tre eller flere små. Forventningene er gjerne at man skal ha både utdannelse, nok kvadratmeter til å skille kjøkken og soverom, en stabil inntekt og karriere – i tillegg til å ha hanket inn en partner mellom sveipingen til høyre og venstre på Tinder.
Deretter kommer tidsklemma. Hvordan skal man i hele tatt få tid?
Det finnes nok ikke noe «riktig tidspunkt» å få barn på, men mange faktorer spiller med på om det vurderes eller ikke. Økonomien er en sentral påle i denne diskusjonen. Man kommer ikke unna at det, som mange andre ting, er dyrt å få barn. I alle fall om man må skaffe seg ny bil for å få plass til nummer tre i rekka.
Vil man få opp produksjonen av barn i landet bør heller disse spørsmålene være i fokus: Hvordan er det å være student med barn? Går hverdagslogistikken opp for småbarnsforeldre? Og hva har eksempelvis barnehageopptaket å si? Hvordan har vi lagt opp arbeidslivet? Og hva med permisjonsordningen? Prioriterer vi riktig?
Det blir feil å «skylde» på noen. Vi bør heller framsnakke foreldre og selve rollen. Verdsette familiens betydning. Skryte av de som har født, og de som bistår i prosessen. Gi et klapp på skuldra til naboen som får tidsklemma til å gå opp. Sette pris på et glis av melketenner som møter deg på butikken. Et liv er skapt!
Hylle framfor å kritisere – også de som går sin egen vei. Det her er tross alt individuelle og høyst personlige valg.
Eksempelvis er det enormt forfriskende å lese om Serina Eikemo Mikkelsen (26), som går mot trenden og skaffer seg barn tidlig. Alt trenger ikke være på plass, påpeker hun til Haugesunds Avis, og viser til at hun hadde fast jobb, men langt fra alt det andre på stell i forkant av valget. Kult!
Haugalandet trenger at det fødes flere barn. Det blir også mitt fokus i helligdagene, mellom Kvikklunsj, appelsiner, og en mage som stadig blir tyngre å løfte opp fra sofaen.
Jeg håper utsiktene dine ser like lyse ut.
God påske!
– Når skal du skaffe deg barn, da?
Personlig og individuelt, men likevel en velkjent formulering. Langt fra første gang. De fleste har nok fått spørsmålet før – gjerne mange ganger. Ofte går det i retning kvinner.
Fødsel, damer, barn og oppdragelse opptar oss. Den siste uka er intet unntak.
Meningene har vært mange. Nye tall har tikket inn – historisk lave. Norske kvinner føder nå i gjennomsnitt «bare» 1,40 barn. Ned fra 1,41 i fjor, og fra 1,98 i 2009. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) er en viktig årsak at kvinner venter lenger med å få sitt første barn.
Alderen er nå 30,3 år for førstegangsfødende kvinner, og 32,3 år for menn.
Dette vekker bekymring. Debatten er viktig – både lokalt og nasjonalt. Hvilken befolkning vi har på Haugalandet i framtiden vil ha mye å si på både prioriteringer, økonomi og løsninger.
I år engasjerer den meg litt ekstra. Jeg er et perfekt eksempel på det som beskrives som «utfordringen». Gjennomsnittet går opp med meg. Hvordan ble det slik?
For litt over et halvt år siden viste testen to streker. Magen vokser i rute mot termin. Genserne strekkes ut i sidene. Første barn på vei. Det er både fint, moro, skummelt, og tidvis litt tungt. Men palmesøndag bikket jeg 31 runder rundt sola. Jeg begynner med andre ord sent. I utgangspunktet har jeg heller ingen planer om å produsere særlig mange.
Ifølge FN må tallet være på cirka 2,1 for å opprettholde folketallet over lengre tid. Vi er langt unna dette tallet. Færre og færre velger også å få et tredje barn.
Merk! De siste årene har fruktbarheten vært høyest i landet i Rogaland med 1,57 fødte barn per kvinne. Det er likevel langt unna 2,1.
Det fordrer klassikeren: Hvem skal passe på oss når vi blir eldre? Dekke utgiftene i samfunnet? Barna våre er fremtidens arbeidstakere og skattebetalere.
– Et faresignal for Norge, uttalte Høyre-leder Erna Solberg til VG om tallene.
Hun er langt fra alene om å omtale dem som bekymringsverdige.
Så satte firebarnsfar Harald Eia fyr på debatten:
– Det er ikke noe slitsomt å ha barn, sa han i egen podkast, og viste til at han mener det er et overdrevent fokus på at det er nettopp «slitsomt».
Han tror sytekulturen skader fødselstallene.
La det være klinkende klart: Jeg har foreløpig lite erfaring med hvor slitsomt det er å ha barn, bortsett fra at jeg vet det er ganske slitsomt å produsere et eksemplar innvendig i ni måneder.
Men jeg vet én ting: Tanken om at det er slitsomt har aldri holdt meg unna det å produsere barn, tvert imot har jeg gledet meg til den dagen jeg har en partner med et gjensidig ønske om formering. Flere andre ting har imidlertid påvirket «valget».
Her tror jeg nøkkelen ligger.
Situasjonen er nemlig mer sammensatt som så. Det samme skjer jo flere steder i verden – ikke bare på Karmøy, i Tysvær eller Oslo.
Det blir for enkelt å kun legge ansvaret over på foreldrene, som tross alt har valgt å bringe arven videre – uansett hvor slitsomt det er.
Og vi må i alle fall ikke kun rette fokus på kvinnene som venter til de er 30,3 år. Eller kampen for likestilling. Ofte blir de tilfellet. Det er jo også veldig interessant at gjennomsnittet for førstegangsfedre er 32,3. Det bør eventuelt også trekkes fram!
Dersom samfunnet ønsker at det produseres flere barn, og tidligere, trengs det en holdningsendring. Vi må gå gjennom våre egne forventninger, og legge til rette på veien. Det er viktig å fokusere på hvorfor vi velger som vi gjør. Da må vi se på rammene.
I dag er det ikke «vanlig» å starte før man nærmer seg 30 år. «Oi» kommer ofte i retur, om man ytrer et ønske om tre eller flere små. Forventningene er gjerne at man skal ha både utdannelse, nok kvadratmeter til å skille kjøkken og soverom, en stabil inntekt og karriere – i tillegg til å ha hanket inn en partner mellom sveipingen til høyre og venstre på Tinder.
Deretter kommer tidsklemma. Hvordan skal man i hele tatt få tid?
Det finnes nok ikke noe «riktig tidspunkt» å få barn på, men mange faktorer spiller med på om det vurderes eller ikke. Økonomien er en sentral påle i denne diskusjonen. Man kommer ikke unna at det, som mange andre ting, er dyrt å få barn. I alle fall om man må skaffe seg ny bil for å få plass til nummer tre i rekka.
Vil man få opp produksjonen av barn i landet bør heller disse spørsmålene være i fokus: Hvordan er det å være student med barn? Går hverdagslogistikken opp for småbarnsforeldre? Og hva har eksempelvis barnehageopptaket å si? Hvordan har vi lagt opp arbeidslivet? Og hva med permisjonsordningen? Prioriterer vi riktig?
Det blir feil å «skylde» på noen. Vi bør heller framsnakke foreldre og selve rollen. Verdsette familiens betydning. Skryte av de som har født, og de som bistår i prosessen. Gi et klapp på skuldra til naboen som får tidsklemma til å gå opp. Sette pris på et glis av melketenner som møter deg på butikken. Et liv er skapt!
Hylle framfor å kritisere – også de som går sin egen vei. Det her er tross alt individuelle og høyst personlige valg.
Eksempelvis er det enormt forfriskende å lese om Serina Eikemo Mikkelsen (26), som går mot trenden og skaffer seg barn tidlig. Alt trenger ikke være på plass, påpeker hun til Haugesunds Avis, og viser til at hun hadde fast jobb, men langt fra alt det andre på stell i forkant av valget. Kult!
Haugalandet trenger at det fødes flere barn. Det blir også mitt fokus i helligdagene, mellom Kvikklunsj, appelsiner, og en mage som stadig blir tyngre å løfte opp fra sofaen.
Jeg håper utsiktene dine ser like lyse ut.
God påske!
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Nikkei Editorial
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
visit website
