Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Nå er vi snart på vei inn i den tiden av året det er enklest å være prest. I adventstiden og juletiden er det kanskje travelt, men budskapet er herlig selvforklarende. Man møter opp, på lysmesser, juleandakter, julaftensgudstjeneste. Alle er positivt innstilt, alle er glade, en er ganske glad selv. Det er i det hele tatt nesten vanskeligere å ødelegge enn å få det ganske bra til. Budskapet om at Gud kom til verden som et lite barn er virkelig evangelium, godt nytt. Det er lys, det er stas, det er kos. Og det er fint.
Men det er snart. Først er det kirkeårets avslutning, oppgjørets time og neste søndag kommer det vi kaller domssøndag, eventuelt siste søndag i kirkeåret, eventuelt Kristi Kongedag. Jeg vet ikke hva du forbinder med ordet dom, og da spesifikt i en kristen sammenheng. Jeg tenker: Dette går det ikke an å hoppe over. For her er vi ved et punkt som mange har som ankepunkt mot det å tro. Et ankepunkt mot det å bekjenne seg til kirkas fellesskap. Dette er noe som er fremmed for oss. Forestillingen om Jesus som skal komme tilbake, dømme levende og døde og dele flokken i to – det er så kraftfull, så voldsom at mange sier: «ok, Jesus var sikkert en fin fyr, kanskje Gud har skapt alt sammen – men det der? Hvis det er sånn Gud er, da kan det faktisk være det samme. Enten er det ikke sant, men hvis det er sant så er det ikke noe jeg vil ha noe med å gjøre.»
Hvordan kan da kirken si at Guds dom er noe godt? Her er et forsøk på et svar. Kristentroen dreier seg om evig liv. Den dreier seg ikke utelukkende om evig liv. Den dreier seg ikke om at livet her og nå er uten betydning, annet enn å havne på riktig side før man dør, slik at det skal gå bra. Livet her og nå er av uendelig verdi. Men kristentroen dreier seg også om evig liv. Og hvis vi skal gå fra dette livet til det evige livet så må det skje på en eller annen måte. Vi som lever her og nå må på en eller annen måte geleides over i evigheten. Det punktet er dommen.
Så tenker jeg, hvis den evigheten skal være god, da er det ganske mange ting som må ordnes opp i.
En parallell som mange kjenner er Sør-Afrika ved apartheidregimets fall. Det svarte flertallet hadde blitt undertrykket av det hvite mindretallet i tiår etter tiår. De som hadde kjempet frem regimets fall var innstilt på at man skulle leve sammen. Da var det mye som måtte ordnes opp i. Poenget var ikke straff og hevn, poenget var at ofrene måtte få en bekreftelse fra overgriperen av det virkelig hadde skjedd. Målet var sannhet, for så å leve videre sammen.
Vi bærer med oss mye i livet vårt. Gode ting, men også ting som bryter oss ned. Ting vi har gjort mot andre og ting andre har gjort mot oss. Ting som hadde gjort evigheten uutholdelig dersom det skulle være med. Derfor tror jeg en dom er godt nytt. Selvfølgelig er det masse i våre liv vi ikke er stolt av, og som det kan gjøre vondt å tenke på at Gud skal se. Men den som har opplevd å bekjenne noe og få tilgivelse kan fortelle at det er en av de største lettelsesfølelsene man kan få. Så tenker jeg også: Dette er heftig, dette er skummelt. Samtidig så forteller det oss at det som skjer i livet vårt ikke er likegyldig. Det får konsekvenser, gode og vonde. En dag skal alt komme for en dag. Livet vårt betyr noe.
Men det som først og fremst gjør dommen til en ting jeg tenker det går an å nærmes seg med noe annet enn frykt er hvem som skal dømme. Dommeren er den samme som vi om noen uker møter som barnet i krybben. Dommeren er en som vet hvordan det er å være menneske, at livet ikke alltid går slik vi hadde tenkt. En som ikke er ute etter å ta oss, men er ute etter å gjøre oss godt. Dette er en annerledes konge. Den som skal avsi dom over våre liv er ikke en despot. Det er ingen tyrann.
Guds vrede er ikke rettet mot oss. Den er rettet mot alt det som ødelegger oss. Også det i oss selv som ødelegger oss. I våre livsfortellinger så har de aller fleste av oss fortellinger om det å være offer for andres ødeleggende krefter. Men vi har også latt det destruktive i oss krenke andre. Bevisst eller ubevisst – i stor eller liten skala. Den Gud som møter oss på den siste dag er ikke noen tyrann. Det er den Gud som ble født inn i verden som et hjelpeløst lite barn.
Vi er ikke perfekte. Hadde vi vært perfekte hadde vi verken trengt Gud eller hverandre. Vi blir aldri kvitt vår skrøpelighet – derfor tror jeg trenger vi Gud, som elsker oss uten forbehold og som tilgir oss når vi trår feil. Og derfor tror jeg trenger vi hverandre. Vi trenger hverandres hjelp og støtte gjennom dette livet, og vi trenger hverandres tilgivelse.
Nå er vi snart på vei inn i den tiden av året det er enklest å være prest. I adventstiden og juletiden er det kanskje travelt, men budskapet er herlig selvforklarende. Man møter opp, på lysmesser, juleandakter, julaftensgudstjeneste. Alle er positivt innstilt, alle er glade, en er ganske glad selv. Det er i det hele tatt nesten vanskeligere å ødelegge enn å få det ganske bra til. Budskapet om at Gud kom til verden som et lite barn er virkelig evangelium, godt nytt. Det er lys, det er stas, det er kos. Og det er fint.
Men det er snart. Først er det kirkeårets avslutning, oppgjørets time og neste søndag kommer det vi kaller domssøndag, eventuelt siste søndag i kirkeåret, eventuelt Kristi Kongedag. Jeg vet ikke hva du forbinder med ordet dom, og da spesifikt i en kristen sammenheng. Jeg tenker: Dette går det ikke an å hoppe over. For her er vi ved et punkt som mange har som ankepunkt mot det å tro. Et ankepunkt mot det å bekjenne seg til kirkas fellesskap. Dette er noe som er fremmed for oss. Forestillingen om Jesus som skal komme tilbake, dømme levende og døde og dele flokken i to – det er så kraftfull, så voldsom at mange sier: «ok, Jesus var sikkert en fin fyr, kanskje Gud har skapt alt sammen – men det der? Hvis det er sånn Gud er, da kan det faktisk være det samme. Enten er det ikke sant, men hvis det er sant så er det ikke noe jeg vil ha noe med å gjøre.»
Hvordan kan da kirken si at Guds dom er noe godt? Her er et forsøk på et svar. Kristentroen dreier seg om evig liv. Den dreier seg ikke utelukkende om evig liv. Den dreier seg ikke om at livet her og nå er uten betydning, annet enn å havne på riktig side før man dør, slik at det skal gå bra. Livet her og nå er av uendelig verdi. Men kristentroen dreier seg også om evig liv. Og hvis vi skal gå fra dette livet til det evige livet så må det skje på en eller annen måte. Vi som lever her og nå må på en eller annen måte geleides over i evigheten. Det punktet er dommen.
Så tenker jeg, hvis den evigheten skal være god, da er det ganske mange ting som må ordnes opp i.
En parallell som mange kjenner er Sør-Afrika ved apartheidregimets fall. Det svarte flertallet hadde blitt undertrykket av det hvite mindretallet i tiår etter tiår. De som hadde kjempet frem regimets fall var innstilt på at man skulle leve sammen. Da var det mye som måtte ordnes opp i. Poenget var ikke straff og hevn, poenget var at ofrene måtte få en bekreftelse fra overgriperen av det virkelig hadde skjedd. Målet var sannhet, for så å leve videre sammen.
Vi bærer med oss mye i livet vårt. Gode ting, men også ting som bryter oss ned. Ting vi har gjort mot andre og ting andre har gjort mot oss. Ting som hadde gjort evigheten uutholdelig dersom det skulle være med. Derfor tror jeg en dom er godt nytt. Selvfølgelig er det masse i våre liv vi ikke er stolt av, og som det kan gjøre vondt å tenke på at Gud skal se. Men den som har opplevd å bekjenne noe og få tilgivelse kan fortelle at det er en av de største lettelsesfølelsene man kan få. Så tenker jeg også: Dette er heftig, dette er skummelt. Samtidig så forteller det oss at det som skjer i livet vårt ikke er likegyldig. Det får konsekvenser, gode og vonde. En dag skal alt komme for en dag. Livet vårt betyr noe.
Men det som først og fremst gjør dommen til en ting jeg tenker det går an å nærmes seg med noe annet enn frykt er hvem som skal dømme. Dommeren er den samme som vi om noen uker møter som barnet i krybben. Dommeren er en som vet hvordan det er å være menneske, at livet ikke alltid går slik vi hadde tenkt. En som ikke er ute etter å ta oss, men er ute etter å gjøre oss godt. Dette er en annerledes konge. Den som skal avsi dom over våre liv er ikke en despot. Det er ingen tyrann.
Guds vrede er ikke rettet mot oss. Den er rettet mot alt det som ødelegger oss. Også det i oss selv som ødelegger oss. I våre livsfortellinger så har de aller fleste av oss fortellinger om det å være offer for andres ødeleggende krefter. Men vi har også latt det destruktive i oss krenke andre. Bevisst eller ubevisst – i stor eller liten skala. Den Gud som møter oss på den siste dag er ikke noen tyrann. Det er den Gud som ble født inn i verden som et hjelpeløst lite barn.
Vi er ikke perfekte. Hadde vi vært perfekte hadde vi verken trengt Gud eller hverandre. Vi blir aldri kvitt vår skrøpelighet – derfor tror jeg trenger vi Gud, som elsker oss uten forbehold og som tilgir oss når vi trår feil. Og derfor tror jeg trenger vi hverandre. Vi trenger hverandres hjelp og støtte gjennom dette livet, og vi trenger hverandres tilgivelse.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
