Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
22. januar kommer nærmere 30 kommuner sammen i Larvik i en protest mot inntektssystemet og den skjeve skattefordelingen mellom kommunene. De krever at når staten fordeler penger mellom kommunene, skal den sørge for at alle kommuner får økonomiske muligheter til å gi innbyggerne likeverdige tjenester med resten av landet.
Det er vedtatt, men har ikke skjedd på flere år.
Vi har ikke lengeret likeverdig skoletilbud, en likeverdig eldreomsorg eller andre velferdstjenester i hele landet. Før var det små distriktskommuner som slet mest. Nå må også bykommuner som Sarpsborg og Fredrikstad redusere omfanget og kvaliteten på tjenestene, for å få endene til å møtes.
At protesten kommer nå, har flere grunner. Økonomien har blitt trangere i mange kommuner, og da merkes skjevfordelingen bedre. Samtidig skal inntektssystemet for kommunene revideres i 2024, og forslaget til revisjon som er lagt frem i NOU 2022:10, ivaretar ikke kravet fra kommunene.
Begge hoveddelen av inntektssystemet, både skatteutjevningen av inntekts- og formueskatten, og rammetilskuddet, må revideres grundigere, hvis kravet fra kommunene skal innfris. De to er kommunes viktigste inntektskilder. Diagrammet ved siden av bruker Fredrikstad kommune som eksempel. Her utgjør de to hele 33% og 37% av kommunens samlede driftsinntekter i 2022. Likevel er begge lavere enn landsgjennomsnittet når de måles i kroner per innbygger. Situasjonen er den samme for de aller fleste kommunene i Østfold.
Skatteutjevningen er den første, grovmaskede utjevningen i systemet.
Etter skatteutjevningen i 2022, varierte fortsatt skatteinntektene mellom kommunene fra 93% til 153% av landsgjennomsnittet. Skal alle kommuner få økonomiske muligheter til å gi innbyggerne likeverdige tjenester med resten av landet, må skatteutjevningen økes.
Men det er ikke nok.
Kommuner med liten og spredd befolkning, eller en stor andel innbyggere med lav utdanning og inntekt, har ofte ikke bare lave skatteinntekter, de har også ofte mer kostnadskrevende tjenester på alle områder, fra barnehage og skole, til kommunehelse, barnevern, sosialhjelp og pleie og omsorg. Skal de kunne gi likeverdige tjenester, trenger de høyere inntekter enn landsgjennomsnittet.
Rammetilskuddet skal løse dette problemet. Det skal utjevne alle ufrivillige kostnadsforskjeller mellom kommunene, som aldersfordeling, sosiale og økonomiske forhold, samt kommunestørrelse og bosetningsmønster.
Stortinget har vedtatt at alle disse forskjellene skal utjevnes fullt ut. Men det har ikke skjedd i praksis. Inntektssystemutvalget skriver selv: «Inntektsnivået varierer betydelig mellom kommunene, og vil gi forskjeller i både omfang, kvalitet og effektivitet i tjenestetilbudet.»(s.153)
Men utvalget forutsetter likevel at tjenesteytingen i alle kommuner har samme effektivitet og kvalitet (s. 140). Denne forutsetningen ligger til grunn for utvalgets beregninger av hva som bør endres i systemet.
Så lenge utvalget har forutsatt at tjenestene allerede har samme kvalitet, og dermed er likeverdige i alle kommuner, er det ikke overraskende at utvalgets forslag til endringer er begrensede.
Kommuner med en stor andel innbygger med lav utdanning og inntekt, og store sosiale og økonomiske utfordringer, som Sarpsborg, Fredrikstad og de fleste andre kommunene i Østfold, kommer særlig dårlig ut i utvalgets forslag. Utvalgets forslag bidrar til å sementere og reprodusere sosiale forskjeller over generasjoner. Det er vi som samfunn ikke tjent med. Denne utviklingen må snus, nå.
22. januar kommer nærmere 30 kommuner sammen i Larvik i en protest mot inntektssystemet og den skjeve skattefordelingen mellom kommunene. De krever at når staten fordeler penger mellom kommunene, skal den sørge for at alle kommuner får økonomiske muligheter til å gi innbyggerne likeverdige tjenester med resten av landet.
Det er vedtatt, men har ikke skjedd på flere år.
Vi har ikke lengeret likeverdig skoletilbud, en likeverdig eldreomsorg eller andre velferdstjenester i hele landet. Før var det små distriktskommuner som slet mest. Nå må også bykommuner som Sarpsborg og Fredrikstad redusere omfanget og kvaliteten på tjenestene, for å få endene til å møtes.
At protesten kommer nå, har flere grunner. Økonomien har blitt trangere i mange kommuner, og da merkes skjevfordelingen bedre. Samtidig skal inntektssystemet for kommunene revideres i 2024, og forslaget til revisjon som er lagt frem i NOU 2022:10, ivaretar ikke kravet fra kommunene.
Begge hoveddelen av inntektssystemet, både skatteutjevningen av inntekts- og formueskatten, og rammetilskuddet, må revideres grundigere, hvis kravet fra kommunene skal innfris. De to er kommunes viktigste inntektskilder. Diagrammet ved siden av bruker Fredrikstad kommune som eksempel. Her utgjør de to hele 33% og 37% av kommunens samlede driftsinntekter i 2022. Likevel er begge lavere enn landsgjennomsnittet når de måles i kroner per innbygger. Situasjonen er den samme for de aller fleste kommunene i Østfold.
Skatteutjevningen er den første, grovmaskede utjevningen i systemet.
Etter skatteutjevningen i 2022, varierte fortsatt skatteinntektene mellom kommunene fra 93% til 153% av landsgjennomsnittet. Skal alle kommuner få økonomiske muligheter til å gi innbyggerne likeverdige tjenester med resten av landet, må skatteutjevningen økes.
Men det er ikke nok.
Kommuner med liten og spredd befolkning, eller en stor andel innbyggere med lav utdanning og inntekt, har ofte ikke bare lave skatteinntekter, de har også ofte mer kostnadskrevende tjenester på alle områder, fra barnehage og skole, til kommunehelse, barnevern, sosialhjelp og pleie og omsorg. Skal de kunne gi likeverdige tjenester, trenger de høyere inntekter enn landsgjennomsnittet.
Rammetilskuddet skal løse dette problemet. Det skal utjevne alle ufrivillige kostnadsforskjeller mellom kommunene, som aldersfordeling, sosiale og økonomiske forhold, samt kommunestørrelse og bosetningsmønster.
Stortinget har vedtatt at alle disse forskjellene skal utjevnes fullt ut. Men det har ikke skjedd i praksis. Inntektssystemutvalget skriver selv: «Inntektsnivået varierer betydelig mellom kommunene, og vil gi forskjeller i både omfang, kvalitet og effektivitet i tjenestetilbudet.»(s.153)
Men utvalget forutsetter likevel at tjenesteytingen i alle kommuner har samme effektivitet og kvalitet (s. 140). Denne forutsetningen ligger til grunn for utvalgets beregninger av hva som bør endres i systemet.
Så lenge utvalget har forutsatt at tjenestene allerede har samme kvalitet, og dermed er likeverdige i alle kommuner, er det ikke overraskende at utvalgets forslag til endringer er begrensede.
Kommuner med en stor andel innbygger med lav utdanning og inntekt, og store sosiale og økonomiske utfordringer, som Sarpsborg, Fredrikstad og de fleste andre kommunene i Østfold, kommer særlig dårlig ut i utvalgets forslag. Utvalgets forslag bidrar til å sementere og reprodusere sosiale forskjeller over generasjoner. Det er vi som samfunn ikke tjent med. Denne utviklingen må snus, nå.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
