Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I de siste årene har vi sett en stadig økende kløft mellom lønninger og levekostnader, og det er vanlige arbeidsfolk som sitter igjen med det korteste strået. Mens prisene på varer og tjenester har skutt i været, har lønningene ikke klart å holde tritt. Selv om det har vært en viss vekst i lønningene, har den ikke vært tilstrekkelig til å kompensere for den økende prisveksten.
Beregninger og rapporter fra bl. a Statens institutt for forbruksforskning (Sifo), og Samfunnsøkonomisk analyse har alle dokumentert den urovekkende trenden som har pågått de siste årene. Levekostnadene har økt betydelig. Bolig, mat og helsetjenester, ja alt har blitt dyrere, mye dyrere. Tall fra viser at prisene på matvarer har økt med 10 prosent i løpet av 2023, den høyeste årsveksten på 40 år. I tillegg har vi sett en rask økende rente for de som eier bolig som kommer oppå det hele. Og for de som leier – 23,7 prosent av norske husstander- er ikke situasjonen noe bedre, tvert imot. Her viser data fra bransjeorganisasjonen Eiendom Norge at husleieprisene i Norge har økt like mye i løpet av de siste to årene som de gjorde samlet i perioden fra 2013 til 2021. For denne gruppen har leieprisene økt med betydelige 15,2 prosent I løpet av 2022 og 2023. Dette er utgifter som rammer vanlige arbeidsfolk hardest, da de utgjør en større del av deres totale utgifter sammenlignet med husholdninger med høyere inntekt.
Samtidig har lønningene ikke klart å holde tritt med denne prisveksten. Selv om det har vært en viss økning i gjennomsnittslønnen, har den ikke vært tilstrekkelig til å sikre reell økning i kjøpekraft for vanlige arbeidsfolk. Ifølge tall fra TBU har lønnsveksten de siste årene bare så vidt klart å kompensere for prisveksten, og noen ganger har den til og med ligget under og veksten blir spist opp av prisveksten. Dette betyr at selv om lønnsmottakerne ser tall på lønnsslippen som kanskje ser større ut, er den faktiske kjøpekraften mindre.
Dette er en situasjon som ikke kan fortsette uendret. Vi er nødt til å prioritere vanlige arbeidsfolk og deres hverdagsøkonomi. Det betyr å sikre at lønningene øker i takt med levekostnadene, slik at folk faktisk opplever en reell økning i kjøpekraft. Det betyr også å investere i viktige offentlige tjenester, slik at kommunene kan tilby konkurransedyktige betingelser og tiltrekke seg og beholde kvalifisert personell. Som kommune og arbeidsgiver vil den økonomiske ubalansen også ha konsekvenser for vår kommune. Det er et velkjent problem at mange kommuner sliter med å rekruttere og beholde kvalifisert personell, særlig innenfor viktige sektorer som utdanning og helse. Dette skyldes delvis de lave lønningene som tilbys, og den reallønnsnedgangen i offentlig sektor vi har hatt de siste årene. Skal vi kunne rekruttere og beholde både lærere og helsepersonell må vi se en klar reallønnsvekst i årets oppgjør. Hvis ikke vi snur trenden med reellønnsnedgang vil vi etter hvert se et stadig større gap mellom behovet for tjenester og tilgjengeligheten av kvalifisert personell til å levere dem.
Det er viktig å forstå at denne skjevheten mellom prisvekst og reallønnsvekst ikke bare handler om tall og statistikk. Den har reelle konsekvenser for vanlige arbeidsfolk over hele landet. Mange har blitt tvunget til å stramme inn på budsjettene sine, kutte ned på nødvendige utgifter og til og med ta ekstra jobber for å få endene til å møtes. Det er på tide at gapet mellom de på toppen og de på gulvet tettes. Vanlige arbeidsfolk må oppleve en reallønnsvekst i årets oppgjør. Det må bli slutt på at vanlige arbeidsfolk blir oppfordret til moderasjon, mens lønna til toppene vokser inn i himmelen.
I de siste årene har vi sett en stadig økende kløft mellom lønninger og levekostnader, og det er vanlige arbeidsfolk som sitter igjen med det korteste strået. Mens prisene på varer og tjenester har skutt i været, har lønningene ikke klart å holde tritt. Selv om det har vært en viss vekst i lønningene, har den ikke vært tilstrekkelig til å kompensere for den økende prisveksten.
Beregninger og rapporter fra bl. a Statens institutt for forbruksforskning (Sifo), og Samfunnsøkonomisk analyse har alle dokumentert den urovekkende trenden som har pågått de siste årene. Levekostnadene har økt betydelig. Bolig, mat og helsetjenester, ja alt har blitt dyrere, mye dyrere. Tall fra viser at prisene på matvarer har økt med 10 prosent i løpet av 2023, den høyeste årsveksten på 40 år. I tillegg har vi sett en rask økende rente for de som eier bolig som kommer oppå det hele. Og for de som leier – 23,7 prosent av norske husstander- er ikke situasjonen noe bedre, tvert imot. Her viser data fra bransjeorganisasjonen Eiendom Norge at husleieprisene i Norge har økt like mye i løpet av de siste to årene som de gjorde samlet i perioden fra 2013 til 2021. For denne gruppen har leieprisene økt med betydelige 15,2 prosent I løpet av 2022 og 2023. Dette er utgifter som rammer vanlige arbeidsfolk hardest, da de utgjør en større del av deres totale utgifter sammenlignet med husholdninger med høyere inntekt.
Samtidig har lønningene ikke klart å holde tritt med denne prisveksten. Selv om det har vært en viss økning i gjennomsnittslønnen, har den ikke vært tilstrekkelig til å sikre reell økning i kjøpekraft for vanlige arbeidsfolk. Ifølge tall fra TBU har lønnsveksten de siste årene bare så vidt klart å kompensere for prisveksten, og noen ganger har den til og med ligget under og veksten blir spist opp av prisveksten. Dette betyr at selv om lønnsmottakerne ser tall på lønnsslippen som kanskje ser større ut, er den faktiske kjøpekraften mindre.
Dette er en situasjon som ikke kan fortsette uendret. Vi er nødt til å prioritere vanlige arbeidsfolk og deres hverdagsøkonomi. Det betyr å sikre at lønningene øker i takt med levekostnadene, slik at folk faktisk opplever en reell økning i kjøpekraft. Det betyr også å investere i viktige offentlige tjenester, slik at kommunene kan tilby konkurransedyktige betingelser og tiltrekke seg og beholde kvalifisert personell. Som kommune og arbeidsgiver vil den økonomiske ubalansen også ha konsekvenser for vår kommune. Det er et velkjent problem at mange kommuner sliter med å rekruttere og beholde kvalifisert personell, særlig innenfor viktige sektorer som utdanning og helse. Dette skyldes delvis de lave lønningene som tilbys, og den reallønnsnedgangen i offentlig sektor vi har hatt de siste årene. Skal vi kunne rekruttere og beholde både lærere og helsepersonell må vi se en klar reallønnsvekst i årets oppgjør. Hvis ikke vi snur trenden med reellønnsnedgang vil vi etter hvert se et stadig større gap mellom behovet for tjenester og tilgjengeligheten av kvalifisert personell til å levere dem.
Det er viktig å forstå at denne skjevheten mellom prisvekst og reallønnsvekst ikke bare handler om tall og statistikk. Den har reelle konsekvenser for vanlige arbeidsfolk over hele landet. Mange har blitt tvunget til å stramme inn på budsjettene sine, kutte ned på nødvendige utgifter og til og med ta ekstra jobber for å få endene til å møtes. Det er på tide at gapet mellom de på toppen og de på gulvet tettes. Vanlige arbeidsfolk må oppleve en reallønnsvekst i årets oppgjør. Det må bli slutt på at vanlige arbeidsfolk blir oppfordret til moderasjon, mens lønna til toppene vokser inn i himmelen.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Hvorfor er det alltid vanlige arbeidsfolk som må vise moderasjon?
30
5
13.03.2024
Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I de siste årene har vi sett en stadig økende kløft mellom lønninger og levekostnader, og det er vanlige arbeidsfolk som sitter igjen med det korteste strået. Mens prisene på varer og tjenester har skutt i været, har lønningene ikke klart å holde tritt. Selv om det har vært en viss vekst i lønningene, har den ikke vært tilstrekkelig til å kompensere for den økende prisveksten.
Beregninger og rapporter fra bl. a Statens institutt for forbruksforskning (Sifo), og Samfunnsøkonomisk analyse har alle dokumentert den urovekkende trenden som har pågått de siste årene. Levekostnadene har økt betydelig. Bolig, mat og helsetjenester, ja alt har blitt dyrere, mye dyrere. Tall fra viser at prisene på matvarer har økt med 10 prosent i løpet av 2023, den høyeste årsveksten på 40 år. I tillegg har vi sett en rask økende rente for de som eier bolig som kommer oppå det hele. Og for de som leier – 23,7 prosent av norske husstander- er ikke situasjonen noe bedre, tvert imot. Her viser data fra bransjeorganisasjonen Eiendom Norge at husleieprisene i Norge har økt like mye i løpet av de siste to årene som de gjorde samlet i perioden fra 2013 til 2021. For denne gruppen har leieprisene økt med betydelige 15,2 prosent I løpet av 2022 og 2023. Dette er utgifter som rammer vanlige arbeidsfolk hardest, da de utgjør en større del av deres totale utgifter sammenlignet med husholdninger med høyere inntekt.
Samtidig har lønningene ikke klart å holde tritt med denne prisveksten. Selv om det har vært en viss økning i gjennomsnittslønnen, har den ikke vært tilstrekkelig til å sikre reell økning i kjøpekraft for vanlige arbeidsfolk. Ifølge tall fra TBU har lønnsveksten de siste årene bare så vidt klart å kompensere for prisveksten, og noen........
© Moss Avis
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
