Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Likestilling må ikke misforstås som en kamp mellom menn og kvinner. Det er det på ingen måte, og har aldri vært det. Realiteten er at samarbeid, ikke konkurranse, vil føre oss nærmere målet om et samfunn med like muligheter for alle. Likestillingspolitikken har gagnet alle kjønn, selv om vi ikke er i mål. Og likestilling handler åpenbart om mer enn kjønn, men i dette innlegget snakker vi om kjønnslikestilling.
Vi har fortsatt store likestillingsutfordringer. Kvinners helseproblemer tas ikke alltid på alvor, som Kvinnehelseutvalg understreket. Samtidig har menn unektelig også kjønnsspesifikke helseutfordringer som ikke må overses. Dette kommer nok Mannsutvalget til å belyse i sin rapport.
Behovet for balanserte tilnærminger er tydelig. Og noen ganger må vi kunne snakke om én gruppes spesifikke utfordringer, uten at det skal settes opp mot noen andres. Alle kjønn fortjener egne rom der deres utfordringer diskuteres.
Vi kan for eksempel ikke bare snakke om menns problemer kun når det springer ut fra en debatt om kvinners problemer. Ved å skape en slik polariserende debatt, der kvinner feilaktig blir sett på som årsaken til menns problemer, motarbeides muligheten for reell fremgang – for alle.
Vi i likestillingsbransjen snakker ofte om trange kjønnsnormer. Dette betyr at samfunnet har forventninger til hvordan vi skal være mann og kvinne «på riktig måte». Noen opplever normene sterkere enn andre, og er tydeligst for de av oss som bryter med dem. Det betyr ikke at de ikke påvirker alle.
Normen for hvordan være mann har unektelig endret seg siden 70-tallet. For eksempel er ikke forventningen om å være familiens hovedforsørger like sterk, samtidig som det er større rom for at fedre tar sin del av omsorgen hjemme. Fedrekvoten har hatt mye å si her. Denne endringen er et gode for fedre, men gagner også mødre fordi når far er hjemme i pappaperm, kan mor komme tilbake til arbeidslivet. Barna, uansett kjønn, får en tettere tilknytning til begge. Likestilte familier opplever dessuten mindre vold og færre skilsmisser.
Dette er noen av resultatene av en villet likestillingspolitikk, og et eksempel på at samarbeidet fører oss nærmere målet om like muligheter for alle.
Når vi snakker om å utvide kjønnsnormene, er det viktig å understreke at målet ikke er at alle skal tvinges gjennom en kjønnsløs «form» og gå rundt og være helt like. Tvert imot! Målet er at det skal være rom for å være slik vi er og vil være. Samtidig stopper enhvers frihet til å være slik en er når den går på bekostning av andres mulighet til å være seg selv. Det er et viktig skille.
Det er avgjørende at alle kjønn er aktive deltakere og allierte for hverandre i likestillingsspørsmål. Alle har en viktig rolle å spille når vi skal utfordre og endre det som opprettholder ulikhet. Med samarbeid bygger vi et samfunn der likestilling er en realitet for alle, uavhengig av kjønn.
Likestilling må ikke misforstås som en kamp mellom menn og kvinner. Det er det på ingen måte, og har aldri vært det. Realiteten er at samarbeid, ikke konkurranse, vil føre oss nærmere målet om et samfunn med like muligheter for alle. Likestillingspolitikken har gagnet alle kjønn, selv om vi ikke er i mål. Og likestilling handler åpenbart om mer enn kjønn, men i dette innlegget snakker vi om kjønnslikestilling.
Vi har fortsatt store likestillingsutfordringer. Kvinners helseproblemer tas ikke alltid på alvor, som Kvinnehelseutvalg understreket. Samtidig har menn unektelig også kjønnsspesifikke helseutfordringer som ikke må overses. Dette kommer nok Mannsutvalget til å belyse i sin rapport.
Behovet for balanserte tilnærminger er tydelig. Og noen ganger må vi kunne snakke om én gruppes spesifikke utfordringer, uten at det skal settes opp mot noen andres. Alle kjønn fortjener egne rom der deres utfordringer diskuteres.
Vi kan for eksempel ikke bare snakke om menns problemer kun når det springer ut fra en debatt om kvinners problemer. Ved å skape en slik polariserende debatt, der kvinner feilaktig blir sett på som årsaken til menns problemer, motarbeides muligheten for reell fremgang – for alle.
Vi i likestillingsbransjen snakker ofte om trange kjønnsnormer. Dette betyr at samfunnet har forventninger til hvordan vi skal være mann og kvinne «på riktig måte». Noen opplever normene sterkere enn andre, og er tydeligst for de av oss som bryter med dem. Det betyr ikke at de ikke påvirker alle.
Normen for hvordan være mann har unektelig endret seg siden 70-tallet. For eksempel er ikke forventningen om å være familiens hovedforsørger like sterk, samtidig som det er større rom for at fedre tar sin del av omsorgen hjemme. Fedrekvoten har hatt mye å si her. Denne endringen er et gode for fedre, men gagner også mødre fordi når far er hjemme i pappaperm, kan mor komme tilbake til arbeidslivet. Barna, uansett kjønn, får en tettere tilknytning til begge. Likestilte familier opplever dessuten mindre vold og færre skilsmisser.
Dette er noen av resultatene av en villet likestillingspolitikk, og et eksempel på at samarbeidet fører oss nærmere målet om like muligheter for alle.
Når vi snakker om å utvide kjønnsnormene, er det viktig å understreke at målet ikke er at alle skal tvinges gjennom en kjønnsløs «form» og gå rundt og være helt like. Tvert imot! Målet er at det skal være rom for å være slik vi er og vil være. Samtidig stopper enhvers frihet til å være slik en er når den går på bekostning av andres mulighet til å være seg selv. Det er et viktig skille.
Det er avgjørende at alle kjønn er aktive deltakere og allierte for hverandre i likestillingsspørsmål. Alle har en viktig rolle å spille når vi skal utfordre og endre det som opprettholder ulikhet. Med samarbeid bygger vi et samfunn der likestilling er en realitet for alle, uavhengig av kjønn.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Likestilling er et felles prosjekt
21
0
04.03.2024
Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Likestilling må ikke misforstås som en kamp mellom menn og kvinner. Det er det på ingen måte, og har aldri vært det. Realiteten er at samarbeid, ikke konkurranse, vil føre oss nærmere målet om et samfunn med like muligheter for alle. Likestillingspolitikken har gagnet alle kjønn, selv om vi ikke er i mål. Og likestilling handler åpenbart om mer enn kjønn, men i dette innlegget snakker vi om kjønnslikestilling.
Vi har fortsatt store likestillingsutfordringer. Kvinners helseproblemer tas ikke alltid på alvor, som Kvinnehelseutvalg understreket. Samtidig har menn unektelig også kjønnsspesifikke helseutfordringer som ikke må overses. Dette kommer nok Mannsutvalget til å belyse i sin rapport.
Behovet for balanserte tilnærminger er tydelig. Og noen ganger må vi kunne snakke om én gruppes spesifikke utfordringer, uten at det skal settes opp mot noen andres. Alle kjønn fortjener egne rom der deres utfordringer diskuteres.
Vi kan for eksempel ikke bare snakke om menns problemer kun når det springer ut fra en debatt om kvinners problemer. Ved å skape en slik polariserende debatt, der kvinner feilaktig blir sett på som årsaken til menns problemer, motarbeides muligheten for reell fremgang – for alle.
Vi i likestillingsbransjen snakker ofte om trange kjønnsnormer. Dette betyr at samfunnet har forventninger til hvordan vi skal være mann og kvinne «på........
© Moss Avis
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
