Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Kirkens store fastetid er snart over, det er førti dager siden askekorset ble tegnet på panner og hender i kirker over hele verden, og de alvorlige ordene lød: Memento mori – husk din død. Menneske, du er støv og til støvet skal du vende tilbake.
Støvet virvler i ruinene på Gaza, i Ukraina, i Sudan, Etiopia, Haiti og enda flere steder. Verden er i en nødssituasjon, slår FN-sambandet fast, og mange mennesker i verden får ingen anledning til å glemme at de er støv og skal vende tilbake til støv.
Den norske kirke i Borg følger intenst med på vår vennskapskirke i Jordan og Det hellige land, og vet at støvet fra krigen kleber seg til palestinernes klær og bygg også på Vestbredden, og frykten for at kirken skal tømmes for folk og kraft lyser i øynene til våre samarbeidspartnere. Dessuten sørger de over tapte familiemedlemmer og over tapt framtid for sitt folk.
Memento mori. Det er lenge siden vi har hatt en fastetid hvor det har vært så lett å huske at vi skal dø. Hva gjør det med oss? Det ser for meg ut til å føre til at større deler av befolkningen lukker øynene og ørene for verdens nød. Jeg har gjort det selv også. Intensiteten i krigshandlingene på Gaza, de fryktelige rapportene fra volden og herjingene i Israel 7. oktober, den voldsomme kraften i debatten, polariseringen i familier, skolegårder og på arbeidsplasser, har gjort mange av oss tause og redde. Så søker vi trygghet ved å beskytte oss mot alle de fæle inntrykkene, og tenner flere stearinlys og ser en episode til av Bakemesterskapet, og forsøker å finne ro og trygghet til å leve våre liv.
Det er en strategi som kan være helt nødvendig og som kan virke godt. Lokalt. I våre hjem. For den enkelte. Men for kirken kan ikke det være veien å gå. Kirken må vandre med åpne øyne, med store ører og med eksponert kropp. Hun kan ikke trekke seg tilbake, søke trygghet og ro, og glemme den verden hun er sendt til. Så når støvet virvler omkring kirken med uvant og voldsom kraft, kan ikke kirken lukke dørene og søke inn og synge: Hør hvor det stormer der ute, her er det fredfullt og tyst. Nei, kirken må åpne dørene på vid gap, og gjerne alle vinduene også, og være helt til stede i alt det som menneskene i verden strever med og lever med og dør med.
For kirken er sendt til verden. Slik verden til enhver tid er. Kirkens store fastetid er straks til ende. Men først skal vi vandre sammen med Jesus langs lidelsens vei. Via Dolorosa. Det er denne vandringen som gjør kirken i stand til å være kirke midt i verdens lidelser. For vår Gud er ikke en Gud som har trukket seg tilbake, fjernet seg fra verden, og som betrakter verdens jammer fra avstand.
Tvert imot. Gud ble menneske og tok bolig midt i blant oss. De greske ordene for å ta bolig, kan også oversettes med «slo opp sitt telt». Jeg synes det gir inkarnasjonen en ekstra sterk dimensjon når jeg ser alle teltleirene rundt omkring i verden der flyktninger må leve sine liv. Gud ble menneske og slo opp sitt telt i blant oss.
Kirkens Gud er til stede og er sammen med menneskene der menneskene er. Når livet leker og alt er lyst og vakkert og barna synger slik barna sang for Jesus langs veien da han kom ridende på eselet palmesøndag. Gud er til stede når sviket er totalt, slik Jesus opplevde det i Getsemanehagen. Et kyss og utveksling av bestikkelsespenger, tretti lusne sølvmynter. Og Gud er til stede når livet tømmes ut i en lidelse og en brutalitet som ikke kjenner grenser. Nagler i hender og føtter, tornekrone, langsom og pinefull død. Støv som virvler og fyller ører og nese og munn så tungen svales av eddikvann. Ingen lidelse er ukjent for Gud. Så vet vi, fordi vi har hørt det før, at om en og en halv uke lyder ordene på nytt, de ordene som vender verdens skjebne, og som setter kirken i stand til å være kirke også i støvets tid: Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden!
I år kan jeg knapt vente. Vi trenger det så inderlig. Å se lyset fra den tomme grav, å synge som den gyldne sol frembryter, og bekjenne håpet og troen og lyset sammen. Lyset skinner i mørket. Og mørket skal ikke overvinne det.
Kirkens store fastetid er snart over, det er førti dager siden askekorset ble tegnet på panner og hender i kirker over hele verden, og de alvorlige ordene lød: Memento mori – husk din død. Menneske, du er støv og til støvet skal du vende tilbake.
Støvet virvler i ruinene på Gaza, i Ukraina, i Sudan, Etiopia, Haiti og enda flere steder. Verden er i en nødssituasjon, slår FN-sambandet fast, og mange mennesker i verden får ingen anledning til å glemme at de er støv og skal vende tilbake til støv.
Den norske kirke i Borg følger intenst med på vår vennskapskirke i Jordan og Det hellige land, og vet at støvet fra krigen kleber seg til palestinernes klær og bygg også på Vestbredden, og frykten for at kirken skal tømmes for folk og kraft lyser i øynene til våre samarbeidspartnere. Dessuten sørger de over tapte familiemedlemmer og over tapt framtid for sitt folk.
Memento mori. Det er lenge siden vi har hatt en fastetid hvor det har vært så lett å huske at vi skal dø. Hva gjør det med oss? Det ser for meg ut til å føre til at større deler av befolkningen lukker øynene og ørene for verdens nød. Jeg har gjort det selv også. Intensiteten i krigshandlingene på Gaza, de fryktelige rapportene fra volden og herjingene i Israel 7. oktober, den voldsomme kraften i debatten, polariseringen i familier, skolegårder og på arbeidsplasser, har gjort mange av oss tause og redde. Så søker vi trygghet ved å beskytte oss mot alle de fæle inntrykkene, og tenner flere stearinlys og ser en episode til av Bakemesterskapet, og forsøker å finne ro og trygghet til å leve våre liv.
Det er en strategi som kan være helt nødvendig og som kan virke godt. Lokalt. I våre hjem. For den enkelte. Men for kirken kan ikke det være veien å gå. Kirken må vandre med åpne øyne, med store ører og med eksponert kropp. Hun kan ikke trekke seg tilbake, søke trygghet og ro, og glemme den verden hun er sendt til. Så når støvet virvler omkring kirken med uvant og voldsom kraft, kan ikke kirken lukke dørene og søke inn og synge: Hør hvor det stormer der ute, her er det fredfullt og tyst. Nei, kirken må åpne dørene på vid gap, og gjerne alle vinduene også, og være helt til stede i alt det som menneskene i verden strever med og lever med og dør med.
For kirken er sendt til verden. Slik verden til enhver tid er. Kirkens store fastetid er straks til ende. Men først skal vi vandre sammen med Jesus langs lidelsens vei. Via Dolorosa. Det er denne vandringen som gjør kirken i stand til å være kirke midt i verdens lidelser. For vår Gud er ikke en Gud som har trukket seg tilbake, fjernet seg fra verden, og som betrakter verdens jammer fra avstand.
Tvert imot. Gud ble menneske og tok bolig midt i blant oss. De greske ordene for å ta bolig, kan også oversettes med «slo opp sitt telt». Jeg synes det gir inkarnasjonen en ekstra sterk dimensjon når jeg ser alle teltleirene rundt omkring i verden der flyktninger må leve sine liv. Gud ble menneske og slo opp sitt telt i blant oss.
Kirkens Gud er til stede og er sammen med menneskene der menneskene er. Når livet leker og alt er lyst og vakkert og barna synger slik barna sang for Jesus langs veien da han kom ridende på eselet palmesøndag. Gud er til stede når sviket er totalt, slik Jesus opplevde det i Getsemanehagen. Et kyss og utveksling av bestikkelsespenger, tretti lusne sølvmynter. Og Gud er til stede når livet tømmes ut i en lidelse og en brutalitet som ikke kjenner grenser. Nagler i hender og føtter, tornekrone, langsom og pinefull død. Støv som virvler og fyller ører og nese og munn så tungen svales av eddikvann. Ingen lidelse er ukjent for Gud. Så vet vi, fordi vi har hørt det før, at om en og en halv uke lyder ordene på nytt, de ordene som vender verdens skjebne, og som setter kirken i stand til å være kirke også i støvets tid: Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden!
I år kan jeg knapt vente. Vi trenger det så inderlig. Å se lyset fra den tomme grav, å synge som den gyldne sol frembryter, og bekjenne håpet og troen og lyset sammen. Lyset skinner i mørket. Og mørket skal ikke overvinne det.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Nikkei Editorial
Ali Fathollah-Nejad
visit website
