Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Med halvannet år igjen til stortingsvalget legger vi bak oss en mildt sagt interessant politisk periode. Spørsmålet er hvilke konsekvenser dette har hatt for den generelle tilliten til de folkevalgte? Statsrådene gjør det ikke enkelt å være lokalpolitiker. De som sitter i ledelsen i sitt parti, på øverste nivå skal, eller bør jo være forbilder for lokalpolitikken. Eller tar jeg feil?
I 2023 avgikk det som kjent hele 6 statsråder frivillig, eller i skam, er kanskje mer beskrivende. Upassende forhold, utnevnelse av venner, aksjekjøp og pendlerbolig rammet hardt regjeringen Gahr Støre som allerede seilte i en oppslutningsmessig røff sjø. I tillegg har profilerte politikere utenfor regjeringen stått i hardt vær gjennom egne feil (tyveri av solbriller og aksjekjøp) eller feil partneren deres indirekte har påført dem (kjøp og salg av aksjer med mulig innsideinformasjon).
Interessant er det også at konsekvensene for Erna Solberg er mindre og annerledes, enn for Anniken Huitfeldt. «Jern-Erna» blir sittende. Huitfeldt gikk av etter press, men er likevel innstilt til ambassadør i USA (Aftenposten 18.02.24).
Det kan virke som om politikerne ikke bare lander på bena, men også får nye ettertraktede stillinger når støvet etter skandalene har lagt seg. Eller blir sittende. Det kan virke som om det er andre regler som gjelder for de folkevalgte, enn de som har valgt dem. Mer om dette senere.
Pendlerboligskandalen synes jeg likevel er mest graverende av skandalene. Det er nemlig ingen som lurer på hvor de egentlig bor. Stortingsrepresentantene har over 1,1 mill. kroner i lønn (Aftenposten 20.06.23). I tillegg disponerer stortinget 143 leiligheter i sentrum (Aftenposten 21.06.22). Finansiert gjennom offentlige midler, bla gjennom skatter betalt av deg og meg. Solide og gode ordninger, men det kan set ut til at mange ønsker seg mer.
45 politikere som har hatt gratis pendlerbolig fikk skattesmell (Aftenposten 21.06.22). Da er det grunn til å tro at alle betydelige partier har vært berørt. Sakene har ulik grad av overtredelser, der noen er svært alvorlige. De som har hatt egen leilighet i Oslo som de har leid ut videre, samtidig som de mottok gratis pendlerbolig, er alvorlige tilfeller (f.eks. Ropstad). Det er bevisst juks.
Hva skjer etter juks og (skatte)bedrageri? Hadia Tajik gikk av som statsråd 2. mars 2022 (Nrk.no), et helt halvår etter pendlerboligsaken ble rullet opp for Kjell Inge Ropstad. 18 måneder etter sine to avganger sitter hun i Justiskomiteen, og allerede etter 4 dager i jobben ble hun valgt som nestleder av Justiskomiteen (Stortinget.no).
Sandra Borch trakk seg 19. januar som forsknings- og høyere utdanningsminister (Aftenposten 19.01.24). Kun 2,5 uker senere, den 7. februar skriver VG.no og TV2.no at Borch har fått ny jobb i justiskomiteen. Denne komiteens arbeidsområder er bla. rettsvesen, straffelovgivning og alminnelig sivillovgivning. Der sitter nå Borch sammen med bla. Tajik i en komité som skal gi råd og vurdere hva som er rett og galt.
Det er betimelig i stille spørsmål om hva kriteriene er for å få så ettertraktede jobber? Er det virkelig juksemakere og skattesnytere som fortsatt er de beste til å gi råd og forvalte samfunnets interesser og formue på nasjonalt og kommunalt nivå – rettferdiggjort primært av en lang politisk karriere?
“A selfish hand has a short reach” skriver Hernan Diaz i den kritikerroste boken “Trust” fra 2022. Det er nettopp dette jeg mener treffer våre politikeres tillit gjennom alle sakene vi har fått siden 2021. Politikere som nettopp burde være de som omfavner samfunnet i kraft av sin stilling. I stedet omfavner de egen personlig vinning. Jeg tror ikke penger og makt tar ut det beste i oss. Likevel er de fleste seg selv nærmest – også politikere. Nå er det (for) mange som er avkledd.
Skaper skandalene og avgangene selvpåført politikerforakt for politikerne selv, mot sin egen yrkeskarriere? Det er sikkert mange skandaler og avganger på lokalt nivå også, men det kan umulig være enkelt å drive seriøs kommunal politikk, når statsråd etter statsråd går i skam.
All time low? Går vi nå mot etterkrigstidens laveste valgdeltakelse basert på mistillit til de folkevalgte? I min bransje (reklamebransjen) sies det at det tar lang tid å bygge en merkevare, og veldig kort tid å ødelegge den.
Partilederne har nå ca. 1,5 år på å kvalitetssikre sine profiler frem til neste stortingsvalg. Det er de smertelig klar over. Likevel virker det som om de snubler gang på gang. Med nye avsløringer er jeg redd politikerforakten blir bekreftet gjennom lav valgdeltakelse. Det er ingen tjent med.
Selv lover jeg fortsatt å gjøre min borgerplikt. Jeg har tro på verdien i partiprogrammene, men jeg må erkjenne at den generelle tilliten til stortingspolitikerne ikke lenger er til stede. Det er trist. Uansett hvorvidt politikerforakten vokser, kan det bli en underholdene tid frem til valget høsten 2025. Personlig tror jeg ikke støvet har lagt seg enda. Ingvild Kjerkol-saken med over 100 tekstlikheter (Aftenposten 01.02.24) er ikke avklart, selv om det har blitt merkelig stille. Arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna og Justisminister Emilie Enger Mehl er begge i hardt vær i dag (fredag 1. mars VG.no). Nye saker kan komme opp. Trond Giske er delvis tilbake i manesjen med kupp-lignende grep trolig inspirert fra Netflix-serien «House of Cards». Det er bare å finne frem popcornet, for kjedelig blir det ikke. Kjør debatt!
PS. Så der nevnt; Jeg har absolutt ingen ambisjon om å bli lokalpolitiker. Til det har jeg altfor stor respekt for arbeidet, kunnskapen og erfaringen til de som gjør denne viktige jobben med å drive kommunalpolitikk. Det kan umulig være enkelt å motivere seg med slike ledere.
Med halvannet år igjen til stortingsvalget legger vi bak oss en mildt sagt interessant politisk periode. Spørsmålet er hvilke konsekvenser dette har hatt for den generelle tilliten til de folkevalgte? Statsrådene gjør det ikke enkelt å være lokalpolitiker. De som sitter i ledelsen i sitt parti, på øverste nivå skal, eller bør jo være forbilder for lokalpolitikken. Eller tar jeg feil?
I 2023 avgikk det som kjent hele 6 statsråder frivillig, eller i skam, er kanskje mer beskrivende. Upassende forhold, utnevnelse av venner, aksjekjøp og pendlerbolig rammet hardt regjeringen Gahr Støre som allerede seilte i en oppslutningsmessig røff sjø. I tillegg har profilerte politikere utenfor regjeringen stått i hardt vær gjennom egne feil (tyveri av solbriller og aksjekjøp) eller feil partneren deres indirekte har påført dem (kjøp og salg av aksjer med mulig innsideinformasjon).
Interessant er det også at konsekvensene for Erna Solberg er mindre og annerledes, enn for Anniken Huitfeldt. «Jern-Erna» blir sittende. Huitfeldt gikk av etter press, men er likevel innstilt til ambassadør i USA (Aftenposten 18.02.24).
Det kan virke som om politikerne ikke bare lander på bena, men også får nye ettertraktede stillinger når støvet etter skandalene har lagt seg. Eller blir sittende. Det kan virke som om det er andre regler som gjelder for de folkevalgte, enn de som har valgt dem. Mer om dette senere.
Pendlerboligskandalen synes jeg likevel er mest graverende av skandalene. Det er nemlig ingen som lurer på hvor de egentlig bor. Stortingsrepresentantene har over 1,1 mill. kroner i lønn (Aftenposten 20.06.23). I tillegg disponerer stortinget 143 leiligheter i sentrum (Aftenposten 21.06.22). Finansiert gjennom offentlige midler, bla gjennom skatter betalt av deg og meg. Solide og gode ordninger, men det kan set ut til at mange ønsker seg mer.
45 politikere som har hatt gratis pendlerbolig fikk skattesmell (Aftenposten 21.06.22). Da er det grunn til å tro at alle betydelige partier har vært berørt. Sakene har ulik grad av overtredelser, der noen er svært alvorlige. De som har hatt egen leilighet i Oslo som de har leid ut videre, samtidig som de mottok gratis pendlerbolig, er alvorlige tilfeller (f.eks. Ropstad). Det er bevisst juks.
Hva skjer etter juks og (skatte)bedrageri? Hadia Tajik gikk av som statsråd 2. mars 2022 (Nrk.no), et helt halvår etter pendlerboligsaken ble rullet opp for Kjell Inge Ropstad. 18 måneder etter sine to avganger sitter hun i Justiskomiteen, og allerede etter 4 dager i jobben ble hun valgt som nestleder av Justiskomiteen (Stortinget.no).
Sandra Borch trakk seg 19. januar som forsknings- og høyere utdanningsminister (Aftenposten 19.01.24). Kun 2,5 uker senere, den 7. februar skriver VG.no og TV2.no at Borch har fått ny jobb i justiskomiteen. Denne komiteens arbeidsområder er bla. rettsvesen, straffelovgivning og alminnelig sivillovgivning. Der sitter nå Borch sammen med bla. Tajik i en komité som skal gi råd og vurdere hva som er rett og galt.
Det er betimelig i stille spørsmål om hva kriteriene er for å få så ettertraktede jobber? Er det virkelig juksemakere og skattesnytere som fortsatt er de beste til å gi råd og forvalte samfunnets interesser og formue på nasjonalt og kommunalt nivå – rettferdiggjort primært av en lang politisk karriere?
“A selfish hand has a short reach” skriver Hernan Diaz i den kritikerroste boken “Trust” fra 2022. Det er nettopp dette jeg mener treffer våre politikeres tillit gjennom alle sakene vi har fått siden 2021. Politikere som nettopp burde være de som omfavner samfunnet i kraft av sin stilling. I stedet omfavner de egen personlig vinning. Jeg tror ikke penger og makt tar ut det beste i oss. Likevel er de fleste seg selv nærmest – også politikere. Nå er det (for) mange som er avkledd.
Skaper skandalene og avgangene selvpåført politikerforakt for politikerne selv, mot sin egen yrkeskarriere? Det er sikkert mange skandaler og avganger på lokalt nivå også, men det kan umulig være enkelt å drive seriøs kommunal politikk, når statsråd etter statsråd går i skam.
All time low? Går vi nå mot etterkrigstidens laveste valgdeltakelse basert på mistillit til de folkevalgte? I min bransje (reklamebransjen) sies det at det tar lang tid å bygge en merkevare, og veldig kort tid å ødelegge den.
Partilederne har nå ca. 1,5 år på å kvalitetssikre sine profiler frem til neste stortingsvalg. Det er de smertelig klar over. Likevel virker det som om de snubler gang på gang. Med nye avsløringer er jeg redd politikerforakten blir bekreftet gjennom lav valgdeltakelse. Det er ingen tjent med.
Selv lover jeg fortsatt å gjøre min borgerplikt. Jeg har tro på verdien i partiprogrammene, men jeg må erkjenne at den generelle tilliten til stortingspolitikerne ikke lenger er til stede. Det er trist. Uansett hvorvidt politikerforakten vokser, kan det bli en underholdene tid frem til valget høsten 2025. Personlig tror jeg ikke støvet har lagt seg enda. Ingvild Kjerkol-saken med over 100 tekstlikheter (Aftenposten 01.02.24) er ikke avklart, selv om det har blitt merkelig stille. Arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna og Justisminister Emilie Enger Mehl er begge i hardt vær i dag (fredag 1. mars VG.no). Nye saker kan komme opp. Trond Giske er delvis tilbake i manesjen med kupp-lignende grep trolig inspirert fra Netflix-serien «House of Cards». Det er bare å finne frem popcornet, for kjedelig blir det ikke. Kjør debatt!
PS. Så der nevnt; Jeg har absolutt ingen ambisjon om å bli lokalpolitiker. Til det har jeg altfor stor respekt for arbeidet, kunnskapen og erfaringen til de som gjør denne viktige jobben med å drive kommunalpolitikk. Det kan umulig være enkelt å motivere seg med slike ledere.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
visit website
