Ørjan Greiff Johnsen

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

I romanen «Prosessen» av Franz Kafka, møter vi Josef K som blir arrestert uten å få vite grunnen. Denne romanen, en av verdenslitteraturens virkelig store klassikere, er en klassisk framstilling av enkeltmenneskets møte med et kald, følelsesløse byråkratiet.

Og den kan være en parallell til hvordan Nav – nær sagt uten unntak – blir framstilt i offentligheten.

Som en kald, følelsesløs offentlig etat med kalde, følelsesløse ansatte.

Nå sist i NRK-dokumentaren «Ingen elsker Bamsegutt», som senere ble tatt av skjermen. I denne serien kom det fram at Jan-Egil Granfoss hadde krysset av på et skjema om at han aldri skulle flytte tilbake til Norge.

Bli varslet om siste nytt: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!

I ettertid hevdet Granfoss at han ikke visste hva han skrev under på – selv om han gjorde dette frivillig. Noe som, ikke uventet, fikk Rødts Mímir Kristjánsson til å ta fram det tunge skytset, der han blant annet hevdet at Nav-ansatte måtte få rom til å bruke mer skjønn.

Altså at saksbehandlerne skal sitte og vurdere søkere etter hva de synes er moralsk riktig.

Det er jo som forventet fra den kanten, og det er fint at oljepengene – som Rødt egentlig er fryktelig imot – kan benyttes til gode tiltak som sykepenger, arbeidsledighetstrygd og lignende.

Men seriøst. Nav sysselsetter drøye 22.000. Det er flere enn Equinor, som er landets i særklasse største selskap. Årlig fordeler de mer enn 500 milliarder. Det er klart at de har et regelverk som må følges.

22.000 Navmedarbeidere kan ikke sitte og fordele denne summen etter dagsformen og humøret. Om man har kranglet med kona eller ungene om morgenen bør ikke være førende for om søkerne får innvilget det de søker om.

Konsekvensen er at mennesker som skal motta stønader fra Nav faktisk setter seg inn i dette.

Så kan man selvsagt hevde at regelverket er for komplisert, at mange ikke skjønner det og så videre. Og det er et godt poeng. Men det kan ikke føre til at kravene lempes på.

Det er fellesskapets goder og skattepenger som blir benyttet til dette.

Folk bør i stedet spørre to ganger før de sender inn skjema, søke ekstern hjelp – og her er det også gratis bistand å få, eksempelvis gatejuristene hos Kirkens Bymisjon, eller rettshjelpstiltak som Juss-Buss.

Så vil man uansett alltid ha noen som faller utenfor alle systemer. Det er trist, men sannsynligvis uunngåelig. Det perfekte samfunn finnes ikke, men i Norge er vi jammen så nære vi kan komme.

De fleste som trenger det, får hjelp. Selv om de må gjennom et tørt og tidvis komplisert, men nødvendig byråkrati.

Men fortellingen er alltid denne: Nav er ond. Nav er følelsesløs. Saksbehandlerne er kalde.

Så kan man i en bisetning nevne at hver tredje ansatt i denne etaten har blitt utsatt for vold eller trusler. Men dette får sjelden samme oppmerksomhet som den vinklingen man ønsker å framstille som i eksempelvis «Ingen elsker Bamsegutt».

Hvor mange historier har du lest om alle de som har fått god hjelp og er takknemlig for støtten de får?

Nei, i stedet for å snakke dette systemet ned, la oss heller heie på Nav og deres medarbeidere.