Alex Iversen, medieviter
Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Under Grammy-utdelingen for to dager siden var det en opptreden som fikk mer oppmerksomhet enn alle de andre.
En duett mellom Tracy Chapman og Luke Combs, som sammen framførte Chapmans sang «Fast Car».
Historien om Chapman, Combs og «Fast Car» er interessant fordi den er et så godt eksempel på hvordan identitetspolitikk ofte blir en trollsplint i øyet, som gjør det umulig å se verden og menneskene i den for det de er.
Dette er historien:
Sommeren 2023 fikk Combs, som er en av de største country-stjernene der borte, en kjempehit med Chapmans gamle sang «Fast Car» fra 1988.
Her kan du høre Combs versjon av «Fast Car»:
Sangen var også en kjempehit den gangen. Den solgte i bøtter og spann, og hun høstet tre Grammys det året. For meg vil sangen alltid være soundtracket til sommeren ’88 – jeg var 19 år gammel, rådløs og husløs i Oslo, der jeg hele sommeren sov fra sofa til sofa, når jeg ikke overnattet på sykehjemmet jeg jobbet på.
Nok om det.
Combs' versjon av «Fast Car» nådde til slutt toppen av Billboards countryliste. Da kom kritikken.
Problemet?
Jo, Combs er en hvit mann og heterofil, mens Chapman er svart, kvinne og queer.
Kritikerne mente derfor det var dypt problematisk at en hvit mannlig countryartist hadde fått så stor suksess med en sang skrevet av en svart, skeiv, kvinnelig artist, og det til overmål innenfor en tradisjonelt «hvit» sjanger som den opprinnelige artisten ville hatt små sjanser til å lykkes i.
En kritiker sammenlignet det med Elvis Presleys «appropriasjon» av Big Mama Thorntons «Hound Dog».
Kort sagt var anklagen at Combs hadde stjålet noe fra Chapman, og oppnådd en suksess han ikke fortjente. Mann, hvit og heterofil som han er. Det hjalp nok heller ikke at countrysjangeren i seg selv, i ørene til de urbane kritikerne, er selve lyden av «flyover» MAGA-land.
Combs er født i 1989, året etter at Chapman vant sine Grammys for debutplaten. Han har i mange sammenhenger fortalt om hvordan han oppdaget sangen på bilturer sammen med faren som barn, og hvor høyt han elsker den:
«There was this one song that really stuck out to me. It was called 'Fast Car.' That song meant a lot to me since then – for my whole life. I always think about my dad when it comes on and us spending time together.»
Chapman på sin side har aldri gitt uttrykk for noe annet enn at hun er overrasket og glad over at «Fast Car» fikk nytt liv gjennom Combs' cover.
«Jeg hadde aldri forventet å havne på countrylistene, men jeg er beæret over å være der. Jeg er glad for Lukes suksess og takknemlig for at nye fans har funnet og omfavnet Fast Car», var hennes kommentar til Billboard i 2023.
Her kan du høre «Fast Car» i Tracy Chapmans originalversjon:
Hvorfor var ikke Chapman selv mer opprørt? Det var tross alt hun som var blitt «ranet» av den hvite «country»-mannen fra MAGA-land?
Jeg tror forklaringen er at hun forsto bedre enn noen andre hva historien her egentlig er.
Som jeg tror er denne:
Luke Combs hadde ikke stjålet noe, han hadde gitt en gammel sang en ny mening. Den hvite gutten Luke fra North Carolina hadde tatt en sang skrevet av Tracy, en svart jente fra Cleveland, og avdekket sangens universalitet.
Når Combs synger «Fast Car», blir det til en sang om en fattig hvit arbeiderklassegutt i en trailerpark, i Tracy Chapmans versjon er det lett å høre stemmen til en jente fra et nedslitt urbant svart nabolag.
Man skulle tro dette var «worlds apart», men til sammen viser Combs og Chapman at det er en fortelling, om en felles opplevelse av å være fattig og sulten og drømme om å slippe unna (finnes det et mer felles symbol på frihet i amerikansk mytologi enn en rask bil?), som går på tvers av overfladiske skillelinjer som hudfarge og kjønn.
Hva skal vi med kunsten hvis ikke nettopp for dette?
Sammen satte Chapman og Combs de puritanske og hjerte- og fantasiløse kritikerne grundig på plass på den Grammy-scenen for to dager siden.
New York Times beskrev de to sammen på denne måten i en artikkel:
«De utvekslet noen verselinjer og harmonerte nydelig på refrenget − hennes stemme var lys og klar, mens hans var mer grovkornet − men Combs overskygget aldri Chapman. Han visste at ingen kunne det i det øyeblikket. Det var noe med måten han så på henne på som sa alt: Øynene hans lyste av en ukuelig respekt. Her var en voksen mann, en selvsikker artist som selger ut arenaer, synlig skjelven foran synet og lyden av folksangerinnen Tracy Chapman».
Chapman har ikke opptrådt offentlig på nesten 30 år.
Jeg tror hun intuitivt forsto hva Combs hadde gjort med sangen hennes da han gjorde den til en hit for andre gang.
Og jeg tror hun er nøyaktig like bevisst på det budskapet hun ønsket å sende da hun valgte akkurat dette øyeblikket til å komme ut av eksil, for å stå på en scene sammen med en hvit country-gutt fra North Carolina.
You got a fast car
Is it fast enough so we can fly away?
Still gotta make a decision
Leave tonight or live and die this way
* Dette innlegget ble først publisert på skribentens Facebook-side
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
visit website
