Andreas Bjelland Eriksen, klima- og miljøminister

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Men med så store ord burde man kanskje også kunne forvente noen konkrete løsninger?

Et stort flertall av Norges befolkning er enige om at klimaendringene er et reelt problem vi må gjøre noe med.

Så også Stavrum, som i en kommentar skriver at «Norge må ha ambisiøse mål for å kutte klimagassutslipp både i Norge og i utlandet, men det viktigste er at vi bruker pengene og gjør kuttene der de betyr mest globalt».

Les Gunnar Stavrums kommentar her:

Denne tilnærmingen er langt på vei det norsk klimapolitikk har bygget på de siste tre tiårene, og den har bidratt til at vi har nådd alle våre internasjonale forpliktelser så langt.

I 2022 var norske utslipp cirka 2,4 millioner tonn lavere enn i 1990. En reduksjon på cirka 4,6 prosent.

Ikke ingenting, og likevel relativt lite målt mot det vi må gjøre i årene fremover.

Samtidig har vi bidratt til å utløse langt større utslippsreduksjoner i Europa, gjennom deltakelse i det europeiske kvotesystemet.

Den norske regnskogsatsingen har dessuten siden den ble lansert i 2008 også bidratt til at de globale utslippene er langt lavere enn de kunne ha vært.

Sånn sett kan man kanskje lese Stavrum dit hen at han ønsker vi skal holde på som før, eventuelt med en litt mindre innsats rettet mot Europa og med større bidrag for å redusere utslipp i andre deler av verden.

Jeg kan i og for seg forstå den tilnærmingen. Samarbeid i klimapolitikken er fornuftig.

Et tonn er et tonn uansett hvor det slippes ut.

Så lenge det finnes billigere utslippskutt andre steder, hvorfor ikke bare betale for å utløse disse og utsette vår egen omstilling?

Men dersom målet er å både unngå konsekvensene av dramatiske klimaendringer, og i tillegg videreutvikle norsk næringsliv, funker ikke denne tilnærmingen alene lengre.

Uansett hvordan vi snur og vender på det, kommer vi oss ikke unna at det er 26 år til Norge skal være et lavutslippssamfunn med 90–95 prosent lavere utslipp.

Tre skarve tiår er ikke all verden når man tenker at mange av investeringsbeslutningene både næringslivet og det offentlige foretar seg i dag, har betydelig lengre levetid enn det.

Mange av tiltakene vi må gjennomføre i årene fremover handler ikke bare om små forbedringer, men om omlegging til ny lav- og nullutslippsteknologi.

Vi kommer oss med andre ord ikke rundt at vi må starte på den krevende omstillingen også her hjemme.

Alternativet er at omstillingen må gjennomføres enda raskere og blir enda mer krevende.

Dessuten risikerer vi at andre land som har gjort sin omlegging utkonkurrerer oss.

Å utsette klimapolitikken her hjemme blir neppe noe særlig enklere for folk.

Balansen mellom å føre en effektiv klimapolitikk, og en politikk som kutter utslipp på en sosialt akseptabel måte, er nettopp det regjeringen legger opp til i vår klimapolitikk.

Gjennom Grønn bok har vi utviklet et system som viser hvordan årlige norske utslipp kan bli cirka 18 millioner tonn lavere i 2030 enn i 1990.

Det betyr at omstillingstakten skal opp på et helt annet nivå enn i årene vi har bak oss.

Kuttene inkluderer blant annet videre økning av CO₂-avgiften, mer bruk av biodrivstoff i bensin og diesel, og forbud mot fossil fyring for deler av industrien.

Krevende, men fullt ut gjennomførbart.

For å sikre at denne omstillingen ikke rammer urettferdig, tilbakebetaler vi eksempelvis økte klimaavgifter gjennom redusert trafikkforsikringsavgift på en måte som sørger for at en gjennomsnittsbilist sitter igjen med mer samtidig som vi kutter utslipp.

Verden er i rask endring, og denne endringen må vi ta inn over oss. Det er ingen bløff.

Før Parisavtalen kom på plass i 2015, var den globale oppvarmingen estimert å nå rundt fire grader mot slutten av dette århundret.

Nå sier analysene at vi er på vei mot omtrent 2,5 grader.

Det er fortsatt altfor høyt, men viser samtidig hvordan omstillingen har skutt fart.

De største kostnadene kommer av at vi ikke omstiller oss.

Både med tanke på vår evne til å håndtere klimaendringer, og for Norges konkurranseevne mot andre land:

Hvordan Stavrum vil løse det ser jeg ingen svar på, til tross for store ord.

QOSHE - Gigantisk bløff. Ekstreme kostnader. Nettavisens sjefredaktør er ikke nådig - Andreas Bjelland Eriksen
menu_open
Columnists Actual . Favourites . Archive
We use cookies to provide some features and experiences in QOSHE

More information  .  Close
Aa Aa Aa
- A +

Gigantisk bløff. Ekstreme kostnader. Nettavisens sjefredaktør er ikke nådig

19 3
27.02.2024

Andreas Bjelland Eriksen, klima- og miljøminister

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Men med så store ord burde man kanskje også kunne forvente noen konkrete løsninger?

Et stort flertall av Norges befolkning er enige om at klimaendringene er et reelt problem vi må gjøre noe med.

Så også Stavrum, som i en kommentar skriver at «Norge må ha ambisiøse mål for å kutte klimagassutslipp både i Norge og i utlandet, men det viktigste er at vi bruker pengene og gjør kuttene der de betyr mest globalt».

Les Gunnar Stavrums kommentar her:

Denne tilnærmingen er langt på vei det norsk klimapolitikk har bygget på de siste tre tiårene, og den har bidratt til at vi har nådd alle våre internasjonale forpliktelser så langt.

I 2022 var norske utslipp cirka 2,4 millioner tonn lavere enn i 1990. En reduksjon på cirka 4,6 prosent.

Ikke ingenting, og likevel relativt lite målt mot det vi må gjøre i årene fremover.

Samtidig har vi bidratt til å utløse langt større utslippsreduksjoner i Europa,........

© Nettavisen


Get it on Google Play