Ane Breivik, leder i Unge Venstre
Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Vi kommer dårligst ut på boligmarkedet. Vi er taperne i pensjonssystemet. Og vi arver en fremtid med mindre økonomisk handlingsrom samtidig som vi får en klimakrise midt i fanget.
Den norske velferdsstaten er god for mange. Men skal den også komme min generasjon til gode, må vi mane til edruelighet. Ellers risikerer vi at barskapet går tomt lenge før festen er ferdig.
Bli varslet om siste nytt: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!
Det har alltid vært urettferdighet mellom generasjoner. Men aldri som i dag.
Tidligere har vi godtatt urettferdighet i håp om at livet skal bli bedre for neste generasjon. Fremover blir det med all sannsynlighet tøffere.
Nordmenn lever stadig lengre, og det er for så vidt fint. Det tyder på at vi lever rikere, sunnere og et bedre liv. Men med vekst i forventet levealder kommer økte utgifter til pensjon, helse og omsorg. Bak hver pensjonist står færre i jobb. Vi blir en stadig mindre gruppe som er med på det store spleiselaget.
Pensjonssystemet er basert på et pay-as-you-go-prinsipp. Det betyr at Hans Geelmuyden sitt bidrag til folketrygden for lengst er oppbrukt.
Det er dagens arbeidstakere som finansierer dagens pensjonister. Og desto flere som står utenfor arbeid, jo større er det økonomiske ansvaret som hviler på de som jobber.
Knapt noen regjering de siste 20 årene har måttet prioritere pengene. En eventyrlig vekst i Oljefondet har medført rask og hyppig økning i oljepengebruken.
Men gitt dagens utgiftsnivå, kan Oljefondet være tomt om 80 år.
Utgiftene vil fortsette å vokse. Flere kommer til å leve av ytelser fra staten. Det gjelder både pensjoner etter et langt arbeidsliv, og at stadig flere unge står utenfor arbeidslivet.
Nesten 100.000 under 30 sto i fjor uten jobb eller skolegang. Pilene har over lang tid pekt i feil retning. Særlig har det vært en økning i ung uførhet som gir grunn til bekymring.
Inntektene fra Oljefondet vil ikke være store nok til å dekke de fremtidige utgiftene våre. Geelmuyden skriver i Nettavisen at han ønsker seg en «rausere stat». Problemet er at staten i dag er så raus at det ikke kommer til å strekke til i lengden.
Dersom vi holder fest for pensjonistene og øker pengebruken enda mer, blir det lite igjen til min generasjon og de som kommer etter oss.
Geelmuyden og jeg er enige i at arbeidslinjen må styrkes. Finansministeren deler den samme oppfatningen. Men fra Trygve Slagsvold Vedum er det, kjent nok, flotte ord og lite handling.
Da må det faktisk lønne seg å jobbe. Og det at det er lavere skatt på pensjon enn tilsvarende lønnsinntekt er et veldig godt eksempel på at arbeidslinjen ikke alltid er tilfellet.
Å justere pensjonsskattefradraget i tråd med levealderen, er et grep som vil sikre at flere står i jobb lengre.
Det løser ikke problemene med ung uførhet. I så måte var det spennende at Høyres Henrik Asheim tirsdag morgen foreslo å stille strengere vilkår for å innvilge uføretrygd for unge.
Men Høyre tør ikke å nevne elefanten i rommet: Sykelønnsordningen.
Norge har verdens høyeste sykefravær. Det er ikke fordi vi har verdens sykeste befolkning.
Sånt vil ikke Høyre snakke om. Det er ærlig talt både skuffende og uansvarlig. Endringer i ordningen vil tvinge seg fram over tid. Vi gjennomfører det mest skånsomt hvis vi begynner allerede i dag.
Hovedtrekkene i det norske skattesystemet er gode. Men skal vi sørge for at flere står i jobb, og det lengre, må vi vri skattebyrden.
I Norge har vi høy skatt på inntekt. Og i motsetning til de fleste andre OECD-land, er det ingen skatt på arv eller bolig. Det bør ikke være så latterlig mer opportunt å overta en bolig på Oslo vest enn å stå i jobb og skape verdier.
En slik vridning innehar også et generasjonsperspektiv. Mange pensjonister er i en situasjon der de har betalt ned huslån og samtidig opplevd en enorm verdiøkningen av boligen sin. Dette er en verdiøkning som betyr mer penger til de eldre, og et mindre tilgjengelig boligmarked for de unge.
For å ytterligere gjøre det mer lønnsomt for unge å stå i jobb, bør vi innføre et jobbskattefradrag for unge. Det foreslo Solberg-regjeringen. Men Vedum fjernet det straks han ble finansminister.
Mangelen på reformvilje er kanskje ikke så overraskende med dagens regjering. Men så må det større, strukturelle endringer til dersom vi skal få til et mer effektivt og omfordelende skattesystem. Samtlige har Vedum avlyst. Han vil ikke gjennomføre en skattereform i denne perioden.
Vi har altså en finansminister som ikke vil ta de langsiktige grepene for å sørge for norsk økonomi sin levedyktighet. Det må atter de unge betale for.
Hans Geelmuyden skriver at pensjonen knapt holder til smør på maten. Dagens 20- og 30-åringer får brødfø seg på smuler.
Dagens 30-åringer bør være misfornøyde
12
20
24.01.2024
Ane Breivik, leder i Unge Venstre
Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Vi kommer dårligst ut på boligmarkedet. Vi er taperne i pensjonssystemet. Og vi arver en fremtid med mindre økonomisk handlingsrom samtidig som vi får en klimakrise midt i fanget.
Den norske velferdsstaten er god for mange. Men skal den også komme min generasjon til gode, må vi mane til edruelighet. Ellers risikerer vi at barskapet går tomt lenge før festen er ferdig.
Bli varslet om siste nytt: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!
Det har alltid vært urettferdighet mellom generasjoner. Men aldri som i dag.
Tidligere har vi godtatt urettferdighet i håp om at livet skal bli bedre for neste generasjon. Fremover blir det med all sannsynlighet tøffere.
Nordmenn lever stadig lengre, og det er for så vidt fint. Det tyder på at vi lever rikere, sunnere og et bedre liv. Men med vekst i forventet levealder kommer økte utgifter til pensjon, helse og omsorg. Bak hver pensjonist står færre i jobb. Vi blir en stadig mindre gruppe som er med på det store spleiselaget.
Pensjonssystemet er basert på et pay-as-you-go-prinsipp. Det betyr at Hans Geelmuyden sitt bidrag til........
© Nettavisen
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Donald Low
Mort Laitner
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
