Arild Rønsen
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Det er vanskelig å vite hvor og når man skal begynne, for Ole Paus (1947–2023) var jo så voldsomt mye. Etter at han platedebuterte i 1970 var han nærmest allestedsnærværende, i utallig forskjellige roller.
Men først og fremst var han motstrøms. Han slo i alle retninger, men alltid oppover.
Ole Paus hadde ikke ett eneste gen for det politisk korrekte.
I «Pausposten» skreiv han tekster som på bestilling på 70-tallet; han kunne skrive en ny sang hver dag. Moderne skillingsviser der han hengte ut alt og alle, men kloen grep alltid fast i Makta.
Det blærete rikfolket fikk gjennomgå så det holdt, og som satiriker nådde han en topp i «Festsang ved feiringen av 7-årsjubileet for Oslosenteret for fred og menneskerettigheter». Bare tittelen er jo mer enn nok til å sette Kjell Magne Bondevik i skammekroken.
Gjennom sin mer enn 50 år lange karriere samarbeida Ole Paus med de fleste artistene som hadde noe å melde i hans samtid. Om Ole Paus ba om en hjelpende hånd, var det faktisk umulig å takke nei. Anne Grete Preus, Anita Skorgan, Jonas Fjeld (To rustne herrer), Ketil Bjørnstad. Lista er lang som et vondt år.
Ole Paus var sin egen og vår alles felles samtid, alltid like aktuell.
Bli varslet om siste nytt: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!
Han ble utropt til Årets spellemann i 2013, to år etter at hans «Mitt lille land» var blitt nasjonalhymne i forbindelse med 22. juli-terroren. Med den sangen skreiv han seg for alvor inn i norsk musikkhistorie. Og den er typisk for motstrøms-Paus. Han komponerte den da han hadde skifta standpunkt fra nei til ja i EU-spørsmålet, mens så godt som hele Artist-Norge sang «vi sier nei, nei, nei» så det runga.
Komponist, tekstforfatter – låtskriver – revyartist, poet, skjønnlitterær forfatter, svært underkjent som gitarist. Vokalist? Om han var! Hvem kunne synge salmer som Ole Paus? En formidler ekstra ordinaire.
Jeg kjente ham aldri godt personlig, men en lørdag ettermiddag dukka han faktisk opp ens ærend for å høre meg og mitt kjære Dylan Bonanza. Vi ble stående og prate i pausa, og jeg forklarte hvorfor jeg var avhengig av et lesebrett; Dylans tekster er jo noen ganger lange som en roman.
Arild, sa Ole Paus, dette går kjempebra. Og ikke tenk altfor mye på dette med nøyaktig tekstgjengivelse. Bare få det til å rime, så går alt fint!
En raus mann, denne Ole Paus.
Jeg har ikke for vane å sitere meg sjøl, men i anledning «Avslutningen» fant jeg noen linjer som dessverre passer enda bedre i dag enn den gang.
Ei lang reise er over
Han kom og han gikk sin vei
Men i mellomtiden var han her
Vi får takke ærbødigst, vi som fikk lov til å være med på ferden.
En raus mann, denne Ole Paus
14
0
12.12.2023
Arild Rønsen
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Det er vanskelig å vite hvor og når man skal begynne, for Ole Paus (1947–2023) var jo så voldsomt mye. Etter at han platedebuterte i 1970 var han nærmest allestedsnærværende, i utallig forskjellige roller.
Men først og fremst var han motstrøms. Han slo i alle retninger, men alltid oppover.
Ole Paus hadde ikke ett eneste gen for det politisk korrekte.
I «Pausposten» skreiv han tekster som på bestilling på 70-tallet; han kunne skrive en ny sang hver dag. Moderne skillingsviser der han hengte ut alt og alle, men kloen grep alltid fast i Makta.
Det blærete rikfolket fikk gjennomgå så det........
© Nettavisen
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
