Eirik Hoff Lysholm, ansvarlig redaktør i Avisa Oslo
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
(Avisa Oslo): Det kan hende at systemet reagerer hvis postkassen fylles, det hoper seg opp med aviser på dørmatten eller regninger ikke blir betalt.
Kanskje reagerer naboene når det begynner å lukte i gangen.
Det siste var tilfellet med en mann vi skrev om i Avisa Oslo forrige uke. Han døde i fjor, men ble funnet først nå på det som ikke beskrives som en av byens beste adresser. Vi omtalte blokka som trøblete. Naboene sa til AO at de var vant til at det luktet dårlig.
Det er et stykke mellom denne mannens liv i den trøblete blokka på St. Hanshaugen og Ernsts (72) tilværelse i leiligheten i en bygård på beste vestkant, men det endte på samme måte. De døde uten å bli savnet av noen.
Selv om ensomheten kan være selvvalgt, er det trist hver gang et menneske går ut av tiden uten at noen får det med seg.
I motsetning til mindre steder der man strengt tatt ikke har mulighet til å være anonym, tilbyr Oslo ensomheten til den som vil. Her kan nære naboskap og små lokalsamfunn gå hånd i hånd med anonymiteten.
For min del var dette ekstra tydelig da vi bodde noen år i Lille Tøyen hageby. Der inne føltes det som å bo i ei bygd. Folk passet på hverandre. Vi var synlige. Jeg bar varer for den gamle enkemannen som hadde problemer med å komme seg hjem fra butikken.
Men med en gang vi gikk utenfor hagebyens støyskjermer, kunne vi være anonyme. Da møtte vi resten av storbyen.
Jeg liker muligheten til å veksle mellom å være sosial og kunne gå helt uforstyrret. Den kombinasjonen er det som gjør Oslo til min by.
Men det plager meg at anonymiteten og ensomheten er hele tilværelsen for så mange. For noen varer det helt fram til de blir liggende døde i ukevis, månedsvis og faktisk i noen tilfeller i årevis.
Jeg kjenner historien om Ernst fordi jeg leste Kristopher Schaus fantastiske bok «På vegne av venner». Kanskje er det litt overraskende at det var nettopp Schau, en programleder, musiker og komiker, som kom på ideen om å gå i begravelsene til mennesker som ellers ville ha blitt begravd uten andre til stede, og så skrive ei bok om det. Men den boka ble utrolig fin.
Schau fortalte lavmælt om livet og døden. Det satte varige avtrykk hos meg om mennesker som det knapt fantes spor etter.
Har du lest «På vegne av venner», tror jeg ikke du kan glemme verken den eller menneskene den forteller om.
Derfor vil jeg huske Ernst hvis jeg går Bygdøy allé eller er i nærheten av Gimle kino. Ernst bodde på skrått over gata. Han døde på selveste julaften noen dager etter at han hadde fylt 72 år. Tre måneder senere ble han funnet og i slutten av april var Kristopher Schau den eneste som kom for å ta farvel med Ernst i begravelsen hans.
Schaus metode var at han la merke til dødsannonser der det sto «på vegne av venner», som den gang, i 2009, var det som ble brukt i alle kommunale gravferder. I dag er det endret til bare «venner».
Det blir kommunal gravferd hvis avdøde ikke har etterlatte eller andre som vil ta hånd om begravelsen. I Oslo skjer det i snitt minst én gang i uka, men ofte flere ganger.
Verst er kanskje historien som NRK rullet opp i 2021. En mann hadde ligget død i nesten ti år i en bygård på østkanten. Det fikk politiker Jan Bøhler til å skrive et sterkt debattinnlegg om systemet som så åpenbart hadde sviktet.
Det mest gripende jeg har lest av lignende historier, handlet om en mann som var så usynlig at han knapt kunne identifiseres selv om han døde midt i offentligheten.
Dagbladet-journalist Bernt Jacob Oksnes mottok i 2010 Den store journalistprisen for reportasjen «Den usynlige». En mann syklet ned Bentsebrugata, over brua, gikk av sykkelen og døde. I Dagbladets reportasje fikk den usynlige et navn, Jan Erik Fosshaug, og en historie. Han ble begravd helt uten gjester, men til slutt ble han fulgt til den siste hvile av over én million avislesere. Det var Dagbladets mest leste artikkel noensinne.
Historien berørte oss og den ble fortalt med verdighet.
At vi har interesse for denne type skjebner er hevet over enhver tvil. Derfor har også NRK-serien «Ukjent arving» blitt en enorm suksess. Men strengt tatt hadde det jo vært bedre om noen få ble kjent med dem før de døde i stedet for at millioner får høre om dem etterpå.
Derfor var det rørende og vakkert da Alexander Gjersøe i 2013 skrev en nekrolog om sin 88 år gamle nabo på Torshov. Minneordet i Aftenposten ble lest av svært mange. Eva Haddeland hadde bodd på Torshov i 88 år. De siste årene alene og med mål om ikke å være noen til bry.
Ingen forventet at hun skulle få nekrolog, skrev NRK. Men det fikk hun.
Det var selvsagt fint at Fru Haddeland fikk sitt minneord, men det fineste var egentlig at nekrologen faktisk kunne skrives fordi en mye yngre mann hadde tatt seg tid til å bli kjent med henne. Fru Haddelands nabo besøkte henne mange ganger i leiligheten i bygården som var hennes hjem i alle hennes 88 år.
Hver gang jeg hører en sånn historie som den vi skrev i Avisa Oslo forrige uke om den døde mannen på St. Hanshaugen, tenker jeg både på Ernst og på Fru Haddeland. Jeg tenker på at noen velger ensomheten, og at det er enkelt i en storby som Oslo. Men også på at veldig mange ville blitt glad for en nabo som bryr seg.
Selvsagt har systemet sviktet, slik Jan Bøhler har adressert, når noen blir liggende døde i månedsvis eller årevis. Men om du og jeg vil gjøre noe selv, har vi faktisk fått oppskriften i historien om Fru Haddeland.
Om det er noe jeg håper du sitter igjen med etter å ha lest denne teksten, så er det at du kanskje får lyst til å ringe en du vet sitter alene eller at du viser litt mer interesse for den ensomme naboen i blokka.
Sånn kan du og jeg bidra til å gjøre livet i storbyen bitte litt bedre.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Nikkei Editorial
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
visit website
