Eirik Hoff Lysholm, ansvarlig redaktør i Avisa Oslo
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
(Avisa Oslo): Det er mange år siden nå, men jeg kom til å tenke på episoden da jeg leste Avisa Oslos reportasje om juletresalget på Tøyen torg.
Juletreselger Omid Ka beskrev hvordan salg av juletrær i storbyen kan by på utfordringer. – Mange frakter treet med sykkel, barnevogn, handlevogn, bil, alene eller som to personer hvor de holder på hver sin side, fortalte Ka til vår reporter.
Han nevnte ikke trikk.
Bli varslet om siste nytt: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!
Vi var et relativt ungt par som ventet vårt andre barn på under to år. Min gravide kone var hjemme med minstejenta og i svært dårlig form.
Jeg var på jobb med et ganske stort press på å få ferdig alle avissider og saker vi skulle ha levert innen jul. Allerede da kjente jeg på tidsklemma mellom syk kone, som jeg ville hjem til, og ekstra stress på jobb.
Jeg følte at det var stritt på vei inn i julestria.
Det var da hun ringte meg for første gang. Listen var lang med ting jeg måtte kjøpe inn siden hun strengt tatt ikke var i form til å få i hus den siste julematen og de siste pakkene.
I tillegg hadde jeg selvsagt utsatt til siste liten å kjøpe min julegave til henne, men det visste hun jo ikke.
Snøen lavet ned. Det var kaldt og glatt. Jeg løp mellom butikker, og kjente på et stress som allerede da var i ferd med å vokse meg over ørene.
Jeg husker at jeg hadde skaffet det meste av mat og pakker og kommet meg til den gamle fiskebutikken på Youngstorget. Mens juletorsken, som vi alltid har en av juledagene, ble pakket inn i papir, ringte kona for andre gang.
Hun var kommet til at vi trengte et stort juletre. Jeg husker det som at det ikke var nok med det lille treet vi hadde fra før. Hennes versjon er at det vi hadde, var en potteplante, og at det var jeg som hadde utsatt til siste liten å kjøpe det ene juletreet vi uansett skulle ha.
Med tre-fire smekkfulle handleposer gikk jeg ut på Youngstorget og fant juletreselgerne.
Planen var nok å imponere den gravide kona med et tre som skulle leve opp til stua i vår daværende leilighet. Det er nemlig høyt opp til stukkaturen i taket i de gamle, ærverdige leilighetene i Hegdehaugsveien, der vi den gang bodde.
Jeg gikk for det største treet jeg fant. Husker at jeg tenkte at det nok skulle gå fint å bære det på ryggen hele veien hjem, men måtte gi opp etter noen hundre meter skliende på snø og hålke.
Ved Oslo tinghus stilte jeg meg opp for å vente på trikken. Tro meg, folk glante på mannen og treet. Det var fullt både på holdeplassen og inne på trikken, men jeg banet meg vei opp de gamle trappene.
Der oppsto det første problemet. I bredden var treet surret opp og smalere enn enkelte personer som sto på trikken i sine tjukkeste vinterjakker, men i høyden var det krise – minst én meter for høyt.
Jeg klemte meg inn i midtgangen og håpet folk skulle lage plass for meg slik de ville gjort for en stakkar med barnevogn. Det gikk sånn halvveis. Treet forsøkte jeg å legge treet litt på skrå. Det bøyde seg i møtet med taket, og det spratt barnåler ned på folk.
Det ble himlet med øynene og ristet på hodet.
Til mitt forsvar skjønte jeg umiddelbart at jeg hadde vært helt idiot som tok med meg treet på trikken, men jeg husker også at jeg var for sliten til å gjøre noe med det.
Julen skulle snart ringes inn, men for meg ringte det mest i ørene. Av stress.
Jeg lukket øynene og forsøkte å sone ut. Tenkte at tre stopp med trikken ville gå ganske fort. Snart ville jeg være hjemme og kunne le av hvor dum jeg hadde vært.
Allerede før første stopp, ringte imidlertid telefonen enda en gang. Jeg hørte lyden fra nede i en av de tre-fire fulle posene ved beina mine, og burde nok ikke ha svart.
For det første var det nesten umulig å komme seg ned til telefonen i posen uten å velte treet som jeg forsøkte å holde oppe.
For det andre var budskapet i telefonen det som fikk det til å tippe over for en vordende far med julestress til over nisselua. Det var kona som ringte for tredje gang.
Den høygravide kroppen som hadde vært i veldig dårlig form i åtte måneder, ville endelig ha mat. Hun simpelthen måtte ha pizza. Nå. Og den måtte være fra Arte Pazza i Parkveien.
Da hadde jeg fått nok. Det kokte over.
Det var mitt «Falling down»-øyeblikk – for dem som tar referansen til den legendariske filmen fra 1993 der Michael Douglas spiller en mann det virkelig blir for mye for i en ekstrem stressituasjon.
Jeg skrek inn i telefonen at jeg nok skulle komme hjem ganske snart med et juletre pyntet med pepperoni. Denne gjengivelsen mangler minst et par nordnorske banneord.
Det ble like stille inne på den overfylte trikken som i andre enden av telefonen. Alle stirret på den sinte mannen med juletreet. Jeg gikk av i skam på første stopp.
Litt senere kom jeg flau og ydmyk hjem, drassende på et juletre og en haug fulle poser. Deretter gikk jeg ut og kjøpte den pizzaen som kona og den voksende babyen, hun som skulle bli vårt andre barn, bare måtte ha.
Forhåpentlig ga jeg den gravide en skikkelig unnskyldning også. De som ikke fikk en forklaring, var derimot de måpende medpassasjerene på trikken.
For min del hadde jeg lært et par ting som senere har hjulpet meg til større grad av julefred: At jeg ikke skal la julestresset vokse over hodet på meg igjen, og at det er en fryktelig dårlig idé å ta med seg juletreet på trikken.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Nikkei Editorial
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
visit website
