Eirik Hoff Lysholm, ansvarlig redaktør i Avisa Oslo
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
(Avisa Oslo): Det var en sånn dag der Oslos busser står og spinner og biler står på tvers og sperrer for all trafikk. En sånn dag som får hele Nord-Norge til å le av folk i hovedstaden.
I tillegg var det en av to julaftener vi har feiret som tradisjonelle julependlere, kona og jeg. Vi var på full fart inn i en sånn annethvert år hos dine og mine-tradisjon, men etter den bussturen til Gardermoen ble alle planlagte julebesøk til Bergen og Bodø avlyst.
Vi satt med kofferter og julegaver på fanget på en overfylt flybuss. Det var snøkaos på veiene og bussen var kraftig forsinket.
Inni hodene på passasjerene hersket det nok også en form for kaos.
Kona og jeg hadde allerede snakket om muligheten for at vi aldri ville nå fram til Gardermoen i tide, og at vi i stedet måtte kjempe oss tilbake til byen til det som sikkert var en kald leilighet, uten julemat, tre eller julepynt.
Jeg husker det som at vi var nærmere en time etter det som var oppsatt rutetid. En ting er i alle fall sikkert: Flyet som ventet på oss, var vår siste mulighet til å komme «home for christmas» – hjem til jul.
Vi hadde en forståelig grunn til å være så sent ute. Vi hadde rett og slett vært nødt til å jobbe. Andre hadde sikkert sine gode grunner til å skulle klemme seg med den siste flybussen mot de siste flyavgangene, på den dagen i året der det simpelthen ikke går an å komme for sent.
Bli varslet om siste nytt: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!
Bussen sneglet seg gjennom Groruddalen i retning flyplassen, og den var altså fullastet til randen med like stressa personer som oss. Alle var i siste liten på vei til juleferie et eller annet sted. Ingen virket avslappet, og det var mange svette panner og anspente ansiktsuttrykk å se. I tillegg kunne man høre den misfornøyde lyden av barn som var påført foreldrenes tidspress.
Julaften er årets verste reisedag. Såpass visste vi før vi satte oss på den bussen.
Man trenger ingen store analytiske evner for å forutse at alt fra sikkerhetskontroll til innsjekking vil ta litt lengre tid på akkurat julaften, og det er neppe mange av de reisende som reiser lett nok til bare å klemme inn litt håndbagasje under flysetet foran.
På den siste holdeplassen sto et ungt par pluss en familie på seks.
Sjåføren åpnet døra og forklarte at han bare hadde lov til å ta inn tre passasjerer til. For oss som satt bak i bussen, med kofferter på fanget, var det vanskelig å forstå at det overhodet var plass til flere folk om bord.
Bussjåføren gjorde tegn til at han ville slippe inn det enslige paret og la familien på seks stå igjen. Da klikket det helt for familiefaren.
«Vi var her først», skrek han.
Mannen var desperat og kona så fortvilet ut. Ungene gråt da det unge paret gikk forbi familien og inn på bussen.
Et øyeblikk trodde jeg mannen skulle forsøke å holde igjen dem som fikk gå inn på bussen. Han hamret på den lukkende døren, mens han forsøkte seg med litt spakere og resignert stemme: «Vi var her først».
Så kjørte bussen mens familien sto igjen. Jeg innbiller meg at de så sin planlagte julekveld forsvinne i det fjerne.
Der og da bestemte vi oss for å skape våre egne tradisjoner basert på det vi ønsker oss mest, nemlig at julefreden skal senke seg. Julaften er en dag der vi ønsker et velfortjent avbrekk fra hverdagens mas, og ikke det motsatte – altså en eskalering til nye stresshøyder. Vi ønsket å innføre en tradisjon som sikrer barna våre en julefeiring med hvilepuls.
Selvsagt hadde det vært fint å se resten av familien til jul, men de besøkene har vi i stedet lagt til litt mindre stressende øyeblikk. Og hvis besteforeldre i stedet vil besøke oss og barna, vet de at vår dør alltid står åpen. I år har vi hatt besøk både fra Bodø og Bergen i løpet av desember, men på julaften feirer vi hver for oss.
På sett og vis kan man si at vi har valgt å være «home alone» til jul for å unngå stresset som vi fikk oppleve live på den flybussen, eller som alle kan se i «Home alone»-filmen, som alle uansett ser til jul.
Og til dere som likevel skal ut å fly eller kjøre buss eller tog til deres kjære på en dag da det tross alt er veldig stas å kunne samles: Husk at dere neppe er alene. Beregn ekstra god tid!
Klikket helt for familiefaren: «Vi var her først», skrek han
16
10
22.12.2023
Eirik Hoff Lysholm, ansvarlig redaktør i Avisa Oslo
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
(Avisa Oslo): Det var en sånn dag der Oslos busser står og spinner og biler står på tvers og sperrer for all trafikk. En sånn dag som får hele Nord-Norge til å le av folk i hovedstaden.
I tillegg var det en av to julaftener vi har feiret som tradisjonelle julependlere, kona og jeg. Vi var på full fart inn i en sånn annethvert år hos dine og mine-tradisjon, men etter den bussturen til Gardermoen ble alle planlagte julebesøk til Bergen og Bodø avlyst.
Vi satt med kofferter og julegaver på fanget på en overfylt flybuss. Det var snøkaos på veiene og bussen var kraftig forsinket.
Inni hodene på passasjerene hersket det nok også en form for kaos.
Kona og jeg hadde allerede snakket om muligheten for at vi aldri ville nå fram til Gardermoen i tide, og at vi i stedet måtte kjempe oss tilbake til byen til det som sikkert var en kald leilighet, uten julemat, tre eller julepynt.
Jeg husker det som at vi var nærmere en time etter det som var oppsatt........
© Nettavisen
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Nikkei Editorial
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
