Erik Stephansen, politisk redaktør i Nettavisen
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Det var Hadia Tajik som snudde på det kjente ordtaket i går, under lanseringen av boka «Æresrelatert kriminalitet» – skrevet av de to politimennene Terje Bjøranger og Gunnar Valentin Svensson.
Du tror det ikke før du får se det, heter det jo. Men noen ganger er det omvendt:
At virkeligheten er så ille at hjelpeapparatet simpelthen nekter å tro det de ser rett foran seg.
Et talende eksempel på hvor ille det faktisk kan være, er hentet fra boken:
Ei livredd jente på 12 år oppsøker hjelpeapparatet og forteller at foreldrene planlegger å tvangsgifte henne i hjemlandet. Hun blir avvist. De tror hun fantaserer, og forklarer henne overbærende at så unge jenter ikke blir gift.
Som «bevis» for at hun fantaserer, bruker de at jenta også har sagt at familien skal kjøre bil til Irak – der ekteskapet skal finne sted. Å kjøre bil så langt er jo umulig, mener de.
To år etter klarer jenta å kontakte det norske hjelpeapparatet igjen – fra Irak. Nå er hun 14, gift med en fetter og har fått et barn.
Først nå blir det aksjonert.
Terje Bjøranger jobbet tidligere i barnevernet, men har de siste årene vært politiadvokat i Kripos.
Gunnar Svensson er politioverbetjent, og i dag Politidirektoratets representant i Kompetansesenteret mot negativ kontroll og æresrelatert vold.
Begge har 25–30 års erfaring fra nettopp dette fagfeltet. Det gir dem en autoritet og en troverdighet som er udiskutabel.
På et felt som er preget av berøringsangst og som trenger nettopp facts and figures.
Ifølge Hadia Tajik, som deltok på lanseringen som Arbeiderpartiets justispolitiske talsperson, er boken fra Cappelen Damm en kjærkommen håndbok i hva man skal se etter for avdekke grunnlag for alarm.
For når ei jente først oppsøker hjelpeapparatet, så trenger hun akutt hjelp – da er æren allerede krenket, og det er fare på ferde.
Å bli avvist da er svært farlig, framholdt hun, noe som ble bekreftet av forfatterne.
Som også påpekte at et rykte kan være like farlig som et faktum.
Om det ryktes at ei jente ikke er jomfru lenger, så står æren på spill både for far, og for mor, og for hele storfamilien. Samtidig med at store økonomiske verdier kan gå tapt på ekteskapsmarkedet.
Derfor finnes også såkalte preventive ekteskap:
Ei jente som det blir sagt skal ha gjort noe i helgen, sitter plutselig på flyet til hjemlandet onsdag, og er gift på lørdag.
Dermed opprettholdes æren, og problemet er overført til ektemannens familie.
Slike og lignende dokumenterbare historier er de to erfarne politifolkene fulle av. Derfor vil boken være vanskelig å avfeie, selv om den allerede er forsøkt stemplet av enkelte som «rasistisk» og «islamofobisk».
Dette tar de med stor ro. Og med et ganske avbalansert syn på hvor æreskriminaliteten «kommer fra»:
Om det er religion eller kultur er vanskelig å si. Ofte er det så sammenvevd at det er vanskelig å skille. Men æreskultur har ingen hjemmel i noen av de store religionene, mener de.
Likevel kan religionen noen ganger bli det ekstra lille pushet. De har flere historier fra familier som ikke er religiøse, men som plutselig begynner å lete i Koranen etter noe de kan bruke.
Men ifølge forfatterne er det ikke bare behovet for seksuell kontroll over de unge jentene som er utgangspunkt for æreskriminaliteten.
Noen ganger handler det om flink mor – ikke flink far.
Ett eksempel dreier seg om mor som lærer seg språk, får seg jobb og blir integrert, mens far sakker akterut. Han svarer med mishandling av kone og barn, mens hun på sin side vil feie mannen ut av livet – med full støtte fra barna.
Dermed ringer familien fra Syria og truer. Vold er eneste makten de har igjen.
Mannen har gått fra konge til feiekost. Mange menn føler det slik, forteller de. Og får støtte fra Tajik:
For her er det ingen vinnere. Mannsrollen er altfor lite diskutert når vi snakker om æreskultur. Mennene og brødrene føler seg ofte presset selv, og ender opp som fangevoktere, med enorm fallhøyde.
Om de i tillegg har opplevd diskriminering eller rasisme, kan det bli eksplosivt.
Men har vi verktøyet som skal til for å endre den kriminelle æreskulturen?
Ifølge politijuristen kan lovverket være godt – om vi bare er villig til å bruke det.
Ifølge Tajik kan det bli bedre – særlig på to områder:
Begrepet «nære relasjoner» er i dagens lovverk definert som samme husstand. Det blir for snevert her, for i denne sammenhengen kan storfamilien operere fra ulike bydeler – til og med fra ulike land.
Dessuten er lovverket rundt unger som blir sendt til disiplinære institusjoner (koranskoler) i utlandet ikke godt nok, mener hun. Når de allerede er sendt ut av landet, er det oftest for sent.
Deprimerende er det også når forfatterne påpeker at botid har ingen betydning.
Her har de eksempler på far som har vært i Norge siden 70-tallet, men som likevel viser seg å ha lovet vekk datteren da hun var liten. Det hjelper altså ikke bestandig å «gi det litt tid».
Men berøringsangsten har kanskje blitt mindre?
Ikke nødvendigvis, mener Tajik.
For fremdeles er det mangel på kompetanse. Redsel for å si noe feil. Og ikke minst den evinnelige relativiseringen:
Ofte får hun høre argumentet om at når hvite folk dreper kona si, da er det familievold.
Mens når brune folk dreper, da er det æreskultur.
Men i det første tilfellet så reagerer jo de nærmeste med sjokk og vantro, påpeker hun. I det siste tilfellet reagerer omgivelsene med at slik måtte det jo gå …
Det er to vidt forskjellige ting.
Er det så ingen lys i tunnelen? Jo da.
Bjøranger og Svensson kjenner flere familier som har satt barna sine foran æreskulturen, selv om det har kostet mye.
Og Tajik har sett flere eksempler på at dyktige og sterke allierte innad i miljøene har hatt effekt.
I så fall tror jeg at «Æresrelatert kriminalitet. En casebasert håndbok» vil gi flere familier og flere allierte viktig og høyst påkrevd ballast.
Forlaget mener at dette kan være årets viktigste bok. Jeg tror de kan få rett.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
visit website
