Erik Stephansen, politisk redaktør i Nettavisen Tips meg
Jeg er blant dem som ofte er frustrert og oppgitt over Antirasistisk Senter. For ikke å snakke om nettstedet med det villedende navnet Rasime i Norge.
Ikke fordi jeg ikke tror at det finnes rasistisk hets og diskriminering i det norske samfunnet. Men fordi de så ofte overdriver, vrenger og vrir, og blåser opp bagateller – slik at de gjentatte ropene om «ulv» bare virker mot sin hensikt.
Derfor forstår jeg de som straks får piggene ut når temaet kommer på banen.
Og derfor skal jeg avsløre med en gang:
Sumaya Jirde Ali er i en helt annen liga.
Hun har rett og slett skrevet en gripende bok til å bli klokere av.
Ikke bare fordi forfatteren av boka «Et liv i redningsvest. Dagboksopptegnelser om norsk rasisme» har vært gjennom en del:
I en årrekke var hun hoggestabbe og hatobjekt nummer en for det nå nedlagte nettstedet Resett. I kjølvannet av dette ble hun kalt både det ene og det andre, og fikk selveste Høyesteretts kjennelse for at det finnes faktisk grenser for hva man kan si.
Men hun har også blitt utpekt til «Årets bodøværing», skrevet feirede diktsamlinger og vært redaktør av et feministisk tidsskrift.
Og i fjor ble hun som vi alle husker utsatt for Atle Antonsens mislykkede forsøk på humor på en bar i Oslo, bare for å nevne noe.
Men det er ikke omtalen av disse episodene som først og fremst gjør boka hennes leseverdig. Det er hennes lavmælte, men sterke vitnesbyrd om det som gjerne blir kalt hverdagsrasismen. Den som gjør det nødvendig å ha redningsvesten konstant på.
Den vi alle kan gjøre oss skyldig i, uten at vi vil det, og ofte uten å være klar over det.
Sumaya Jirde Alis hovedpoeng med boka er, slik jeg oppfatter det, at vi legger for mye vekt på dette med intensjon – at det ligger ond vilje bak.
Saken mot Atle Antonsen ble som kjent henlagt etter Bar Boca-fadesen.
Rasismeparagrafen krever nemlig at du har til hensikt å såre eller håne noen med en hatefull ytring. Det hadde ikke Antonsen. Han ville bare være morsom, eller begikk «et lite vellykket forsøk på satire», for å bruke Riksadvokatens ord.
Slik er altså jussen på området.
De fleste vil likevel forstå at Antonsens oppførsel ikke blir mer beundringsverdig av den grunn. I alle fall ikke for offeret – som i dette tilfellet ble syk.
Men også i dagliglivet mener Jirde Ali at vi er for opptatt av motiver. Og her argumenterer hun godt for seg.
Hun mener at ordet intensjon er tett knyttet til forestillinger om rasisten som en kalkulert, ondsinnet person som støtter rasehygiene og apartheid.
Et slikt stempel vil de fleste være opptatt av å ta sterkt avstand fra, selv når den aktuelle situasjonen peker mer i retning av uvitenhet, ubetenksomhet eller bare klumsete atferd.
Egentlig er det logisk:
Hvorfor folk sier eller oppfører seg som de gjør, har naturlig nok mindre betydning for den som er mottaker. Likevel kan skyldspørsmålet kvele samtalen allerede i utgangspunktet, og i stedet gjøre de evinnelige diskusjonene utmattende – og kanskje helt unødvendige.
For kanskje vet allerede mottaker at det ikke var rasistisk ment. Men vil fortelle at det var sårende likevel.
Dette kan jo være en frigjørende tanke for oss i majoritetsbefolkningen også.
Når vi for eksempel sier at «jammen er du flink til å snakke norsk» til en som er oppvokst i Norge. Eller spør hvor noen er fra, egentlig. Eller vi sier at «slike som dere» har så fint hår, for å nevne noen vanlige tilfeller.
Kanskje trenger vi ikke insistere på at det ikke var rasistisk ment. Vi trenger kanskje ikke unnskylde oss en gang.
Vi kan bare anerkjenne at det var ubetenksomt sagt.
Og her er det at boken har sin store styrke:
Gjennom eksempler og episoder fra barndom, oppvekst og voksenliv klarer Sumaya Jirde Ali å forklare hvordan rasisme føles og virker – uansett om avsenderen «mente det» eller ikke.
Noen av eksemplene er innlysende. Andre har jeg ikke tenkt på før.
Dessuten gjør hun det med innestemme, i et effektivt, gripende og stort sett velformulert språk.
Slik blir hun en stemme vi for eksempel gjerne skulle hatt som spaltist i Nettavisen. Ikke fordi vi er enige med henne, på noen områder definitivt ikke.
Men fordi hun med sting og autoritet er med og utvider det norske, demokratiske fellesskapet.
Et stykke ut i boken blir det også fristende å sammenligne Sumaya Jirde Alis metode med den norske, moderate homokampen.
Den som anført av aktivisten Kim Friele og senere Høyre-politikeren Per-Kristian Foss aldri «diktet opp» skandaler eller sto på barrikadene for å lage mest mulig bråk. Men som heller med innestemme og tålmodighet insisterte på sine menneskelige historier og skjebner – og ellers viste seg stolte fram i «Pride».
Kanskje er det nettopp dette som gjør at Norge i dag framstår som ett av de beste landene i verden å leve i for homofile, lesbiske og andre skeive.
På sitt beste har også Sumaya Jirde Ali disse kvalitetene.
Derfor vil jeg driste meg til å håpe og tro at «Et liv i redningsvest» kan bli et vippepunkt i rasismedebatten. Ikke bare fordi den er velskrevet. Men fordi jeg er ganske sikker på at de fleste nordmenn ikke ønsker å være rasister.
Denne boken gjør det lettere å innse at noen ganger er vi det likevel, uten å ville det.
Dermed er det kanskje også lettere å slutte med det.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
