Erik Stephansen, politisk redaktør i Nettavisen
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
For når vi trodde det ikke kunne komme mer ... så kunne det jammen det:
Fredag formiddag tok næringslivsavisen E24 kontakt med Kunnskapsdepartementet.
De ville ha en kommentar til at forsknings- og høyere utdanningsminister Sandra Borch (Sp) så ut til å ha plagiert deler av masteroppgaven i rettsvitenskap som hun i 2014 leverte til UiT Norges arktiske universitet.
Og på kveldens pressekonferanse innrømmet hun det:
Flere avsnitt av masteroppgaven hennes er tatt fra to andre masteroppgaver – innlevert i 2005 og 2009 til universitetene i henholdsvis Oslo og Bergen.
For å si det mildt, så er det ikke første gang det går av en statsråd i Støres regjering. Men denne avgangen tar faktisk kaka.
For på pressekonferansen fredag kveld gikk Sandra Borch raskt på talerstolen, og innrømte jukset blankt da hun vedgikk:
– Da jeg skrev min masteroppgave for rundt ti år siden, gjorde jeg en stor feil. Jeg hentet tekst fra andre oppgaver, uten å oppgi dette. Og det er jeg veldig lei meg for.
Sa altså kunnskapsministeren. Og da kan vi spørre:
Og det er du veldig lei deg for?
Hva da – at du jukset for ti år siden? Eller at du ble avslørt i dag?
Men dette fikk ingen noe svar på, for ikke å si anledning til å spørre om. For de frammøtte journalistene hadde fått beskjed om at ingen fikk stille spørsmål. Og at statsråden ikke hadde ytterligere kommentarer.
Bortsett fra at hun var lei seg, altså. Og at feilen var hennes, som hun sa, og at den tok hun det hele og fulle ansvaret for.
Nei, det gjorde hun slett ikke.
For om hun hadde tatt ansvar, ville hun stått igjen der i stormen og svart på spørsmål. Nå bare gikk hun sin vei. Det er det motsatte av å ta ansvar.
Handlingene til Sandra Borch er nemlig dobbelt pinlige når vi vet at hun, for bare sju dager siden, anket en rettsavgjørelse om noe av det samme.
Da hadde nemig Borgarting lagmannsrett frikjent en student som var anklaget for å ha plagiert seg selv.
Men da var Borch streng nok.
– Det er viktig for alle studenter, universiteter og høgskoler i Norge at regelverket for fusk, og håndhevelsen av det, er enkelt å forstå, sa hun da, og anket til Høyesterett.
Vel vitende om at hun med klart forsett hadde fusket selv, på en langt alvorligere måte enn denne studenten – som strengt tatt bare hadde drevet gjenbruk av egne tekster.
Så svaret på mitt spørsmål litt lenger oppe i teksten gir seg på en måte selv:
Sandra Borch har ikke vært lei seg for at hun fusket til eksamen for ti år siden.
Hun er lei seg for at hun ble tatt.
Jeg har brukt uttrykket før, at dette nesten ikke er til å tro, senest da Anniken Huitfeldt (Ap) ikke hadde brydd seg med å finne ut av aksjehandelen til mannen sin – etter at Solberg/Finnes-saken hadde rast i mediene i ukevis.
Da hadde allerede Anette Trettebergstuen (Ap) gått av. Og Ola Borten Moe (Sp). Og Odd Roger Enoksen (Sp). Og Hadia Tajik (Ap).
Sandra Borch er altså den sjette statsråden i Jonas Gahr Støres regjering som har gått av på grunn av uregelmessigheter (si fra om jeg har glemt noen i farta).
Derfor er det naturlig å spørre: Hva er det med denne generasjonen av polikere?
Er det virkelig en gjeng med lurendreiere vi har med å gjøre?
Eller er det journalistene og mediene som er flinkere enn før, eller har fått verktøy som gjør at snusket er lettere å oppdage?
Det er nok for tidlig å si, selv om svaret uansett vil svekke tiltroen til alle folkevalgte som har bedt om vår tillit.
Sandra Borch skal ha ros for én ting:
At hun gikk av med en gang.
Ellers er det bare ett ord å si, som til gjengjeld bør gjentas: Pinlig, pinlig, pinlig.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
