Erik Stephansen, politisk redaktør i Nettavisen
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Hva foregår egentlig inne i hodet på en terrorist?
Det er det store spørsmålet i sal nummer 250 i Tinghuset i dag, og kanskje så mye som i ni uker framover.
44 år gamle Zaniar Matapour sitter på tiltalebenken for å ha drept Kåre Arvid Hesvik og Jon Erik Isachsen natt til 25. juni i 2022.
Og han er tiltalt for å ha skutt og såret ni andre – og for å ha terrorisert opp til 560 andre, fredelige mennesker som var til stede i området rundt «London pub» og «Per på hjørnet» den forferdelige natten.
Hva som skjer og skjedde inne i hodet hans er viktig.
Dels er motivet for ugjerningene avgjørende for om han kan dømmes etter den nye og strengere terrorparagrafen som kan gi ham fengsel inntil 30 år.
Og dels er en eventuell sinnslidelse avgjørende for om han overhodet er tilregnelig og kan straffes.
På hodet har den tiltalte en hvit kufir, eller bønnelue.
Han er kledd i hvit T-skjorte og en kort, blå jakke, og flere ganger stryker han venstre hånd gjennom det lange, gråsprengte skjegget. Enten er det en svært religiøs mann vi betrakter, eller så legger han vekt på å framstå slik.
Inntrykket forsterkes av at han i starten protesterer mot at retten settes i den religiøse høytiden ramadan.
Det avholdes ikke rettsmøter under kristne eller jødiske høytider, hevder han, uten at dommeren tar innvendingen til følge.
Dette er for øvrig det eneste tiltalte ytrer, bortsett fra et nei på spørsmålet om skyld. Og at han ikke vil reise seg mens tiltalen leses.
Under første dag av rettssaken mot Zaniar Matapour, ble det vist frem overvåkningsbilder fra natten 25. juni da Matapour åpnet ild mot Per på hjørnet og London pub. Under angrepet ble 11 personer skutt, to drept og en rekke andre personer skadet. Videoen viser også den heltemodige innsatsen fra flere personer som overmanner Metapour på gaten. Videoen er redigert av politiet. Les mer om rettssaken i linken under.
Under aktors lesing av tiltalepunktene ser Matapour tilsynelatende følelsesløst framfor seg. Noen ganger ser han bort mot pressebenken, men trekker blikket fort til seg.
Aktoratet går gjennom livshistorien hans:
De forteller om en ungdom med iransk bakgrunn som blir dømt for vold allerede som 19-åring. Som aldri etablerer seg i arbeidslivet, som blir innblandet i narkotikasaker, og som får diagnosen paranoid schizofren som 20-åring.
Det gjør tilsynelatende ikke inntrykk på tiltalte når aktor forteller om de to barna han etter hvert får. Eller om skilsmissen, der han til slutt blir tilkjent besøksrett tre timer i uka, mens mor får omsorgen alene.
Heller ikke da aktor går gjennom bevisene som skal framlegges, ser han ut til å reagere.
Eller når retten får se en flere minutter lang video som viser ugjerningene i all sin gru, klippet sammen fra ulike overvåkingskameraer. Der vi også ser hvordan terroristen i gul t-skjorte etter hvert forsøker å stikke av, men blir stoppet og lagt i bakken av heltemodige sivile.
Noen ganger retter han på bønneluen.
Kanskje anstrenger han seg for å se likegyldig ut. Eller kanskje ønsker han å se ut som en farlig IS-terrorist.
Først når det eneste vitnet i dag skal forklare seg, endrer han stilling.
Det er 46 år gamle Samir Alnahhar, en av de overlevende, som skal fortelle hvordan han opplevde den skjebnesvangre natten.
Han sto utenfor kebabsjappa ved siden av «London pub» da det smalt, forteller han, mens tiltalte støtter hodet i venstre hånd og leser – eller later som han leser – i noen dokumenter på pulten framfor seg.
Kanskje kan det tolkes som forakt for retten, eller forakt for vitnet.
Eller kanskje forakt for dette livet, som om tiltalte allerede har gjort det han skal her på jorden – og bare lengter etter det virkelige livet etterpå.
Tobarnsfaren Alnahhar ble først skutt i bakhodet, og deretter i en fot.
Men heller ikke når vitnet forteller om det han trodde var sine siste minutter, da han tenkte på hva som skulle skje med hans to små, skjønne jenter som nå ville vokse opp uten pappa, ser tiltalte opp.
Etter en stund tar han fram en liten notisbok som han skriver i.
Men han ser ikke opp. Heller ikke når aktor viser bilde av inngangssåret og utgangssåret i bakhodet til Alnahhar. Som også forteller om de fysiske skadene:
Høreapparat, skade på synsnerven, dobbeltsyn, svimmelhet, manglende følelse i venstre arm, fotskinne, krykker.
Og om angsten. Søvnløsheten. Om å ikke våge å gå på butikken, eller dra ned til sentrum.
Eneste synlige reaksjon er at tiltalte begynner å gre seg gjennom skjegget med en liten kam.
Vitnet Samir Alnahhar avslutter sitt vitnemål med å si at han selv er muslim, og har bodd i muslimske land. Han vil bare påpeke at han aldri har opplevd at samfunnet stenges ned på grunn av ramadan.
Er det i forhold til det vi snakket om i dag tidlig, spør dommeren. Alnahhar bekrefter det.
Ifølge tiltalen fikk PST bekymringsmelding om Zaniar Matapour allerede i 2016, fordi han ble mer og mer religiøs. PST skal også ha hatt kontakt med ham to ganger i 2022.
Før ugjerningen 25. juni leste han inn et troskapsløfte til IS på en mobiltelefon.
Ut over det nekter han å si noe mer om motivet for ugjerningene.
I tillegg til Zaniar Matapour er tre personer siktet i saken. En av dem er Arfan Bhatti, som kanskje vil utleveres fra Pakistan, eller kanskje vil vitne om eventuelle motiver på link.
Når det gjelder tilregnelighet, mener to av de tre sakkyndige at tiltalte har en personlighetsforstyrrelse – men at han var tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Én mener han ikke var tilregnelig.
I akkurat dette spørsmålet har ikke aktoratet bestemt seg ennå. De vil vente med det til rettssaken nærmer seg slutten om ni uker.
Først vil de finne ut mer om hva som egentlig foregår i hodet på en terrorist.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
