Erik Stephansen, politisk redaktør i Nettavisen
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Denne gangen gjelder det Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid (39).
Den ene halvdelen av Karpe, tidligere Karpe Diem, kastet seg frampå med uvanlig styrke for et par uker siden.
I engasjerte og kunnskapsrike innlegg på Instagram og Aftenposten gikk han hardt ut mot VGs politiske redaktør Hanne Skartveit, som han mente hadde valgt side i Midtøsten-konflikten.
«Det er godt mulig at dette er alle konflikters mor. I så fall er min generasjon alle konflikters barn», skrev han malende – og med ett hadde han hele nasjonens oppmerksomhet.
I Aftenposten fikk han svar fra generalsekretær Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening, og her i Nettavisen fra samfunnsdebattant Kjetil Rolness. Onsdag fikk han svar fra statsminister Jonas Gahr Støre.
For ordens skyld: Jeg er ikke enig med Magdi i at Hanne Skartveit er et godt eksempel på ensidighet i norsk presse.
Men jeg er heller ikke enig med Kjetil Rolness, som avslutter sin kommentar med ordene «Noen ganger burde kunstnerne holde seg til kunsten».
Slike fiffige, men nedlatende formuleringer kunne vel i like stor grad gjelde Kjetil Rolness/Jens Pikenes selv?
Tvert om ønsker jeg debattanter av Magdis kaliber mer enn velkommen. Han har ingen grunn til å la seg presse til taushet eller skjule meningene sine.
Offentligheten har godt av nye, friske tilskudd til en noen ganger kjedelig og ensformig flokk av mer eller mindre profesjonelle synsere og kommentatorer av min type.
Og Magdi Abdelmaguid har tydeligvis ikke tenkt å gi seg:
I går torsdag var han på banen igjen, denne gang i en litt uvanlig allianse med den kristne Dagen-redaktøren Vebjørn Selbekk, i en debatt i regi av stiftelsen Fritt Ord.
Temaet var forslaget til ny lov mot konverteringsterapi, som kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen akkurat rakk å gi fra seg før hun gikk av i sommer.
Både Selbekk og Magdi satt i Ytringsfrihetskommisjonen som ga fra seg rapporten sin i sommer, og kanskje er det den prinsipielle tilnærmingen her som gjør at begge fra hver sin kant argumenterte mot AUF-leder Astrid Hoem.
Det var hun som hadde fått den litt håpløse oppgaven å forsvare en etter min mening dårlig lovtekst.
Det er ikke ofte jeg er enig med religiøse krefter. Men her støtter jeg Vebjørn Selbekk fullt ut når han hevder at loven er en for sterk inngripen i religionsfriheten – som jo er en viktig frihet i åpne, demokratiske samfunn.
Om noen viser til bibelen og mener at homofili er synd, skal de da virkelig kunne trues med straffeloven?
Eller som Magdi påpekte:
Her har vi etter hvert skjønt at å brenne koranen må være en lovlig ytring. Så skal vi plutselig straffeforfølge velmenende foreldre som forsøker å overtale barnet sitt om ikke å skifte kjønn?
Hoem mente at de begge trakk lovens intensjon for langt, og at det ikke er dette loven er tenkt å ramme. Jeg mener likevel de har gode poenger:
I proposisjonen til Stortinget, som skal behandle saken 7. desember, heter det at den foreslåtte lovteksten skal ramme den som «krenker en annen» ved å anvende …
…«psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk eller religiøst baserte metoder eller lignende systematiske fremgangsmåter med hensikt om å påvirke vedkommende til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.»
Strafferammen er foreslått til tre års fengsel, i grove tilfeller fengsel i seks år.
Både Selbekk og Magdi mente at loven vil ha betydelig, negativ nedkjølende effekt. Og at en slik voldsom strafferamme kan gjøre både familie og venner redde for å gå inn i åpne, ærlige og viktige samtaler med mennesker som kanskje trenger akkurat det.
Hoem vedgikk delvis dette, og gikk også langt i å si at den nedkjølende effekten faktisk er en del av hensikten med forslaget.
Magdi hadde forresten et poeng til:
Loven setter nærmest likhetstegn mellom seksuell legning og kjønnsidentitet. Det er faktisk to helt forskjellige ting, som kanskje trenger helt ulike juridiske tilnærmingsmåter, påpekte han.
Også jeg er motstander av konverteringsterapi, slik den blir beskrevet i skildringer fra ekstreme, religiøse miljøer.
Og jeg er enig med Anette Trettebergstuen i at slik «terapi» kan være et uhyrlig overgrep mot utsatte personer i vanskelige perioder av livet.
Les flere kommentarer av Erik Stephansen
Likevel er jeg kritisk til forslaget, i hovedsak av to grunner:
Selv om kommentarene til den foreslåtte lovteksten sier mye om hvordan den skal tolkes og praktiseres, er det uklart hvorfor akkurat kjønnsidentitet og seksuell legning skal ha sin egen paragraf.
Etter min mening bør lovgiverne heller se nærmere på hvordan loven kan skjerpes for å forhindre alle former for tvang, manipulering eller utilbørlig press. Noen av de verste utvekstende dekkes av eksisterende paragrafer allerede.
Anette Trettebergstuen har i denne saken framstått mer som aktivist enn som ansvarlig statsråd, og har dessverre levert et hastverksarbeid båret fram på en bølge av moralsk forargelse.
Stortinget bør derfor sende forslaget fra Kultur- og likestillingsdepartementet i retur, kanskje med beskjed om å forsøke på nytt.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
