Erik Stephansen, politisk redaktør i Nettavisen
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Jeg husker fremdeles første gang jeg så ham.
Det var på nå legendariske Badet Fritidsklubb i Ålesund. En svært beskjeden, tilsynelatende nervøs og keitete mann fra Oslo, som kom ut fra kontoret bak scenen og ble geleidet fram gjennom tett sigarettrøyk og en tettpakket mengde skrålende ungdommer.
Vi visste at han var berømt. Men han så slett ikke slik ut. Helt til han begynte å synge.
Like før hadde han sluppet albumet Der ute – der inne. Han var ikke blitt folkekjær av den grunn.
Men vi var blitt frelst.
Noen sa at han ikke kunne synge. – Idioter, sa vi, og lærte oss å spille gitar.
Vi sang om Inger Lise som danset samba, om Roderick Nilsen, og om Drankeren.
Så kom Garman med Nitime-slageren Leieboer.
På nachspiel ropte vi at Nå kommer jeg og tar deg. Vi lærte oss Jacobs vise utenat. Og sang så følsomt vi kunne at jammen var vi Født på et fjell.
Det var midt i visesangens glansperiode. Men mens Lillebjørn Nilsen og de andre var myke og runde, var Ole Paus hardere. Mer kantete.
Selv når han var myk, var han hard. Det skjønte vi da vi lærte oss Merkelige Mira og Kajsas sang, om to av samfunnets utstøtte.
Og ikke minst var han uforutsigbar.
Det gikk rykter om at han var blitt anarkist og venn med Jens Bjørneboe. Og overraskende nok, for oss – med Alf Prøysen.
Men da var Ole Paus i full gang med Paus-posten og det som den gangen ble oppfattet som knallhard satire. Etter hvert gjorde han vennlig og ondskapsfullt narr av alt og alle.
Han gjorde narr av norsk film med Wam og Vennerød-parodien I en sofa fra Ikea. Han gjorde narr av norske prester med Satan lever, og ikke minst av wannabe-terroristen Lars Gule, Larvik.
Et av 90-tallets store TV-øyeblikk var da han kledde Verdikommisjonens leder Jan Erik Langangen moralsk naken for åpent kamera, sammen med kommisjonens opphavsmann, daværende statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) – som han for øvrig gjorde udødelig med nidvisen Se på meg her da!
Da hadde Ole Paus omsider rukket å bli folkekjær.
Han ble også kjent som låtskriver, først for Jonas Fjeld (Engler i snøen), deretter for Sissel Kyrkjebø (Innerst i sjelen) og ikke minst for Mitt lille land – med en rekke artister.
En periode ga han uttrykk for sin mer religiøse legning, ikke minst med den gripende O, bli hos meg.
Jeg kunne fortsatt å ramse opp. Men før jeg stopper, skal jeg ta med hans opptreden i TV-serien Hver gang vi møtes i 2013, der han fikk et nytt gjennombrudd for nye generasjoner.
Selv har jeg møtt ham tre ganger.
Men du vet kanskje hvordan det er – hver gang ble jeg så starstruck at jeg knapt klarte å få fram et ord.
Da gikk det alltid bedre på konsert. Jeg har hørt ham for fulle hus i store konserthus og store teatersaler. Og på små nattklubber. En gang var jeg fullstendig alene som tilhører på et utested i Bergen, med bare han og kameraten Ketil Bjørnstad på scenen.
Siste gang jeg hørte ham var på Olsen på Bryn, her i hovedstaden, i fjor. Da var Ole Paus igjen alene med gitar. Og gjorde det han var aller, aller best til. Med et publikum som kunne nesten alle tekstene.
For ingen har på en kunstnerisk måte klart å beskrive norsk samfunnsliv som Ole Paus. Ingen har vært mer presise i sine stikk. Og ingen har vært mer kjærlig i sin omfavnelse av menneskenes rådvillhet.
Nå er han død, og en epoke i norsk musikkliv er over.
Ole Paus ble bare 76 år gammel. Det er mer enn trist. Men hver gang vi møtes, kommer vennene mine og jeg til å fortsette å synge de gamle sangene, om igjen.
Og blir det sent nok, finner vi kanskje til og med en anledning til å kauke tidsbildet Havari – fra den gangen det hele startet på 70-tallet.
Som om ingenting var hendt.
Ingen har klart å beskrive norsk samfunnsliv som Ole Paus
12
1
12.12.2023
Erik Stephansen, politisk redaktør i Nettavisen
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Jeg husker fremdeles første gang jeg så ham.
Det var på nå legendariske Badet Fritidsklubb i Ålesund. En svært beskjeden, tilsynelatende nervøs og keitete mann fra Oslo, som kom ut fra kontoret bak scenen og ble geleidet fram gjennom tett sigarettrøyk og en tettpakket mengde skrålende ungdommer.
Vi visste at han var berømt. Men han så slett ikke slik ut. Helt til han begynte å synge.
Like før hadde han sluppet albumet Der ute – der inne. Han var ikke blitt folkekjær av den grunn.
Men vi var blitt frelst.
Noen sa at han ikke kunne synge. – Idioter, sa vi, og lærte oss å spille gitar.
Vi sang om Inger Lise som danset samba, om Roderick Nilsen, og om Drankeren.
Så kom Garman med Nitime-slageren Leieboer.
På nachspiel ropte vi at Nå kommer jeg og tar deg. Vi lærte oss........
© Nettavisen
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
