Erik Stephansen, politisk redaktør i Nettavisen
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
I forrige uke hadde «kjendispresten» Einar Gelius et interessant debattinnlegg med tittel Begravelsesbyråenes makt over kirken i Nettavisen.
«Har du vært i en begravelse eller bisettelse fra en kirke i det siste?» spurte han.
«Sannsynligvis møtte du da noen vennlige begravelsesagenter i døra som ønsket velkommen. Noen kirketjener eller kirkevert så du muligens ikke noe til.»
Gelius hadde lagt merke til at kirkens personale blir mer og mer statister i kirkens egne gravferder, og mente at «det snart må settes grenser for byråenes innblanding i det som helt klart er kirkens ansvar og oppgaver».
Jeg skjønner Gelius godt.
Men det går også an å stille spørsmålet på en annen måte:
Hvorfor i all verden trekker kirkens personale seg tilbake, og overlater sentrale oppgaver til byråene?
Har de så mye annet viktig å gjøre?
For oss utenforstående tyder ikke tallenes tale akkurat på det.
For noen år siden skrev jeg kommentaren Prestestreik mot Gud og hvermann – i anledning det som statskirkeprestene kalte sin første streik.
Prestene ville ha høyere lønn, naturligvis, men også den såkalte prestemangelen ble brukt som argument. For ikke bare kunne vi risikere at vår lokale kirke snart ikke ville klare å holde åpent julaften.
Om ikke utviklingen stoppet, ville vi snart mangle hundrevis av prester.
Tja.
I den forbindelse var det jo greit å minne om at det ikke er slik at antall prester i Den norske kirke har gått nedover de siste åra.
Det er tvert imot: Til tross for stadig færre kirkegjengere (se lenger nede), har kirken opprettet stadig flere stillinger, og ansatt stadig flere prester. Se for eksempel på den langsiktige utviklingen her (tall fra Barne- og familiedepartementet og SSB):
Det økende antallet prester (siste tall fra 2022 er 1354 presteårsverk) står som kjent i skarp kontrast til antall kirkemedlemmer. Det har de siste åra har sunket fra nesten 4 millioner til 3,5 millioner:
Og misforholdet ble enda større da jeg også tok med alle de andre ansatte, det ganske omfattende støtteapparatet på kirkekontorene.
Her brukte jeg som eksempel kirken der jeg selv ble konfirmert i forrige århundre, Ålesund menighet i gamle bysentrum – som den gangen hadde én prest og en kirketjener på deltid. Det samme hadde naboen, Volsdalen menighet.
Nå er de to menighetene slått sammen, og du kan kanskje tippe hvor mange som jobber der nå?
Tallet er ni (9). I tillegg til tre prester har de i dag to diakoner, en menighetspedagog, en kantor og to kirketjenere.
Samtidig er tallet på kirkegjengere halvert de siste 15 åra. En vanlig søndag i Ålesund kirke møter det fram fra 40 til 140 kirkegjengere, fortalte Sunnmørsposten for tre år siden. I Volsdalen varierer det fra 5 til 50.
I verste fall fem enslige personer, altså, i en kirke med plass til over 500.
Kirken er et gammelt hus, vet vi jo fra salmen, men nå begynner det virkelig å skrante. Jeg konkluderte kommentaren slik:
«Sett utenfra ser Den norske kirke mer og mer ut som et tomt skall uten innhold, bortsett fra som seremonimester ved helt spesielle anledninger – les julaften.»
Eller begravelser, kunne vi legge til.
Men nei, for her kommer altså Einar Gelius, tidligere sogneprest i Vålerenga og deretter i Lom og nå i Sør-Odal, og forteller at her har kirkens folk trukket seg tilbake – eller latt seg presse ut – av begravelsesbyråene.
Hvorfor det?
Vi skulle vel tro at det var omvendt – at stadig færre kirkegjengere ville bidra til at stadig flere ansatte hadde ekstra god tid.
Og dermed ekstra kapasitet til nettopp de spesielle anledningene?
Dette er ikke et retorisk spørsmål. Jeg er oppriktig nysgjerrig og interessert i et ordentlig svar.
Stadig flere gjør stadig mindre for stadig færre
6
6
12.03.2024
Erik Stephansen, politisk redaktør i Nettavisen
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
I forrige uke hadde «kjendispresten» Einar Gelius et interessant debattinnlegg med tittel Begravelsesbyråenes makt over kirken i Nettavisen.
«Har du vært i en begravelse eller bisettelse fra en kirke i det siste?» spurte han.
«Sannsynligvis møtte du da noen vennlige begravelsesagenter i døra som ønsket velkommen. Noen kirketjener eller kirkevert så du muligens ikke noe til.»
Gelius hadde lagt merke til at kirkens personale blir mer og mer statister i kirkens egne gravferder, og mente at «det snart må settes grenser for byråenes innblanding i det som helt klart er kirkens ansvar og oppgaver».
Jeg skjønner Gelius godt.
Men det går også an å stille spørsmålet på en annen måte:
Hvorfor i all verden trekker kirkens personale seg tilbake, og overlater sentrale oppgaver til byråene?
Har de så mye annet........
© Nettavisen
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
