Erik Stephansen, politisk redaktør i Nettavisen
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Rabita-moskeen i Oslo mobiliiserer venner og bekjente.
Nå er det generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn som kritiserer Nettavisens avsløringer om Rabita-moskeen i Oslo i et debattinnlegg publisert i Medier24.
Det vil si: Hun åpner med noe som, om du ikke visste bedre, kan oppfattes som ros av Nettavisens journalistikk:
«Ingen bestrider at Rabita ikke har sendt regnskap til Regnskapsregisteret etter at de overgikk 20 millioner i omsetning, og dermed ble pliktig til å gjøre det. Det er kritikkverdig og må ryddes opp i. Rabita har lagt seg flate, slik seg hør og bør, og gjør sitt for å ordne opp i det», skriver hun.
Sakene om manglende regnskaper og anonyme pengegaver ser det altså ut som hun bifaller, ja til og med mener er prisverdige avsløringer.
Men antakelig er det bare en pliktøvelse, før hun kommer til sitt egentlige anliggende:
Hun er nemlig forferdet over at Nettavisen har sluppet til debattanter som påpeker at Rabita har tiltrukket seg terrorister, (som moskeen påviselig har), og som mener at menigheten driver radikalisering og har «politisk mål å endre samfunnet vårt i islamistisk retning».
Alt dette svarer Nettavisens Halvor Ripegutu, leder av vår avdeling for økonomi og politikk, godt på i et svarinnlegg i Medier24 i dag. Det er anbefalt lesning.
Mitt anliggende her er en liten setning som dessverre er illustrerende for utbredte holdninger på området, og som hindrer oss som samfunn å ta tak i viktige problemer:
«Denne typer anklager er atskillig mer alvorlige, ettersom de nører opp under en islamfrykt som vi vet finnes i det norske samfunnet», mener Joys.
Hvorpå hun lenker til en forskningsrapport som heldigvis, men litt underlig i sammenhengen, viser at utbredelsen av antisemittiske og muslimfiendtlige holdninger har gått ned i Norge siden 2017.
Men, for å presisere:
Å kritisere en muslimsk menighet er ikke det samme som å kritisere muslimer eller islam.
Norsk presse har ved flere anledninger vært kritiske mot både katolsk kirke, Brunstad Christian Church/Smiths Venner, pengepastor Jan Hanvold/Visjon Norge i Drammen, og en rekke andre varianter.
Ja, jeg vil hevde at flere av disse trossamfunnene har vært utsatt for langt mer pågående, omfattende, langvarig og «usaklig» kritikk enn Rabita-moskeen i Oslo.
Få vil likevel hevde at norsk presse dermed har kritisert kristendommen eller kristne generelt. De fleste oppegående lesere skjønner at kritikken gjelder den konkrete menigheten.
Feilkoblingen er dessverre svært vanlig, og ikke minst noen få muslimske grupper selv er flinke til å trekke «islamofobi-kortet».
Men det er overraskende at en generalsekretær i STL ikke klarer å se forskjellen.
For selvsagt må muslimske menigheter kunne kritiseres på akkurat samme måte som kristne (eller hinduistiske) menigheter.
Dessverre ligner denne overdrevne «omsorgen» på det samme som spaltist Anders Magnus skrev om i kommentaren «Skitt au, det er vel ikke så farlig med disse kvinnene».
I kjølvannet av NRK Brennpunkts dokumentarserie «Ære» pekte han på berøringsangsten som blant annet gjør at deler i hjelpeapparatet framstår som handlingslammet, av frykt for å bli kalt «islamofobe».
Konsekvensensen av berøringsangsten eller den overdrevne redselen for å kritisere er nemlig dette:
Les flere kommentarer av Erik Stephansen
I kraft av sin stilling i Samarbeidsrådet sitter Ingrid Rosendorf Joys også som fast medlem i Pressens Faglige Utvalg, som representant for allmennheten.
Det er nok derfor hun trekker fram Vær Varsom-plakatens punkt 4.3:
«Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn. Vær varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende».
Så spør hun retorisk: «Vil Nettavisen si at dere har fulgt dette punktet i dekningen av Rabita?»
Svaret på det er ja.
Jeg mener at Joys mistolker dette viktige punktet i Vær varsom-plakaten for å underbygge sitt personlige syn.
Et syn som kanskje er farget av at hun i sin daglige dont i STL samarbeider tett med lederen i Rabita, Imen Hasnaoui, siden Hasnaoui også er medlem i STLs faste råd.
For det første:
Nettavisen har ikke kritisert enkeltmennesker. Vi har ikke engang kritisert muslimer som gruppe, siden svært mange muslimer i Norge ikke er medlemmer av noen moske i det hele tatt.
Vi har tvert om kritisert styret i en navngitt moske i Oslo for manglende regnskaper og hemmelige gaver (hvor de anonyme donasjonene kommer fra har Rabita fremdeles ikke svart på).
Joys «glemmer» også at VVP har en klar forutsetning om at journalistikk ikke må «hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt».
Ledelsen i Rabita-moskeen har i lange perioder gjort nettopp det: Ikke svart på spørsmål, ikke villet stille opp til intervju.
Ledelsen i Rabita har fremdeles stående invitasjon om å la seg intervjue av Nettavisens journalister.
Viktigere er likevel at denne overdrevne omsorgen for «svake» eller «utsatte» minoritetsgrupper som Joys gir uttrykk for, er å gjøre dem en bjørnetjeneste.
Etter min mening er det trist at verken venner eller rådgivere til Rabita-moskeen ser ut til å innse at tillit ofte henger sammen med åpenhet:
At Rabita selvsagt må følge de samme lover og regler som alle andre trosretninger og menigheter.
Respekt er ikke å behandle folk som stakkarslige «ofre» med behov for særskilt medfølelse.
Respekt er å behandle mennesker som voksne samfunnsborgere med ansvar for egne handlinger.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
visit website
