Erik Stephansen, politisk redaktør i Nettavisen
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Midt i habilitetshøringer her hjemme og kriger der ute, var det en ganske stor sak som druknet i uken som gikk:
At laks som kanskje er halvdød av ulike sykdommer blir slaktet og sendt rett ut på markedet til oss forbrukere, uten at vi får vite om det.
Først ute med den overraskende nyheten var NRK og Forbrukerrådets leder Inger Lise Blyverket.
Hun kunne fortelle at laks som har hatt både gjellelidelser, parasitter og hjertesykdommer selges i butikk som om ingenting var skjedd.
Verken på emballasjen eller i ferskvaredisken fremkommer det at fisken har vært syk. I stedet later både produsenter og butikkjeder som om det dreier seg om prima vare, og merker den som vanlig med slagord som «Best» og «Kvalitet».
Derfor krever Blyverket nå en ordning med merking, og i NRK-reportasjen fikk hun full støtte fra kunder i butikkene – som sa rett ut at de ikke ville kjøpt syk fisk dersom de visste om det.
Men ut mot dette kommer så direktør Jon Arne Grøttum i Sjømat Norge med den såkalt «logiske» forklaringen:
Om fisken har vært syk har nemlig ikke noe med om maten er trygg eller ikke, kan han fortelle på vegne av gigantene i bransjen, for eksempel Mowi (største eier John Fredriksen), Salmar (Gustav Witzøe), Lerøy og Grieg.
Bli varslet om siste nytt: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!
Og videre: Sykdommen i fisken smitter ikke over på mennesker, sies det. Derfor synes Grøttum det er «irrasjonelt» å gjøre kundene oppmerksom på det.
Ja vel.
La oss si at jeg var på jakt, og fant en selvdød hare langs veien.
Antakelig ville heller ikke den smitte over på meg. Men jeg måtte vært ganske sulten før jeg rørte den.
Det er nemlig få ting i menneskenes liv som er så lite rasjonelt begrunnet som hva vi spiser.
I Norge kunne det ikke falle oss inn å spise hund eller katt. I India spiser de ikke ku, og i store deler av Midtøsten og Afrika ikke gris.
Det alle er enige om, er å være forsiktig med syke eller selvdøde dyr. Og enhver gourmet med respekt for seg selv vil hevde at en syk laks smaker dårligere enn en frisk.
Derfor har vi forbrukere krav på å få vite hva vi faktisk kjøper.
Og derfor skal vi være glade for at det noe umusikalske svaret fra sjømatnæringen ennå ikke ser ut til å ha smittet over på toneangivende medier i utlandet.
Hva tror vi vil skje dersom det begynner å dukke opp avisartikler i New York Times, Le Parisien, Gazeta Wyborcza (Polen) eller China Daily om syk laks fra Norge?
At kundene vil strømme til?
I fjor sendte Norge 255 851 tonn Norwegian salmon ut av landet, til en samlet verdi av 105,8 milliarder kroner. Det er ny rekord, og som du ser – ikke akkurat småpenger.
Årsaken? Fordi den norske laksen er anerkjent verden rundt som en frisk og fin merkevare fra det kalde nord,
Heldigvis ser de mindre produsentene ut til å være mer opptatt av merkevaren enn gigantene. For eksempel administrerende direktør Robert Holmøy Eriksson i Sjømatbedriftene, som i hovedsak organiserer de små bedriftene med lokale eiere langs kysten:
Han tror at uansett om det kommer påbud eller ikke, så vil en slik merking tvinge seg fram.
Rett og slett fordi kundene vil ha det, og fordi markedet har etterspurt sporingstjenester som gjør at du kan følge sjømaten fra egget klekkes til fisken ligger i disken.
Paradokset er at kan godt hende at Fredriksen og Witzøe og Grøttum i Sjømat Norge faktisk har rett. At syk fisk ikke er farlig.
Men i slike spørsmål gjelder ikke vanlig logikk.
Her vil jeg bare forsiktig minne om hva som skjedde da Norge forsøkte å forsvare den utskjelte hvalfangsten – og selfangsten – med såkalte «logiske» og «saklige» argumenter.
Hvordan synes vi det gikk?
Les flere kommentarer av Erik Stephansen
Inger Lise Blyverket i Forbrukerrådet kaster også fram et annet moment:
Mange forbrukere er opptatt av dyrevelferd, både her hjemme og ute på de internasjonale markedene. Hun mener derfor det er kortsiktig av laksegigantene å ikke ta hensyn til forbrukernes ønske om god dyrehelse.
Personlig skriver jeg gjerne under på det.
Jeg er selv ofte «hjemme»på Vestlandet, og spiser gjerne og mye laks fra de mange oppdrettsanleggene. Så lenge jeg er sikker på at det er frisk og fin fisk som svømmer rundt i merdene på den andre siden av fjorden.
Og jeg får mistanke om mishandling, sykdommer eller død fisk som ligger og råtner på bunnen, spiser jeg heller noe annet.
Slik tror jeg en del amerikanere, franskmenn og kinesere tenker også.
Egentlig mistenker jeg at saken er ganske enkel:
Både John Fredriksen og Gustav Witzøe vet sannsynligvis at en syk laks ikke er verdt særlig mer enn en sur sild.
Antakelig har de markedsundersøkelser som sier at kunder verden rundt vil bli skremt av sykemerking – at de vil betale mindre, eller i verste fall bare vil la den ligge.
Den beste løsningen ville selvsagt da være å destruere fisken og ta kostnadene ved å bedre fiskehelsen. Den nest beste:
Å merke fisken som har vært syk, og risikere å måtte selge den som dyrefor.
Men i stedet velger altså de risikovillige storeierne å kjøre på, late som ingenting – og håpe det beste.
Dette er en form for gambling vi bør protestere mot, både som forbrukere og som samfunnsborgere i fiskerinasjonen Norge.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
