Ernst A. Lersveen

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Det skjedde mye under OL på Lillehammer.

Jeg var tett på begivenhetene som kommentator i NRK Radiosporten. Nå 30 år etter skal jeg dele noe av det som jeg husker best fra OL 1994.

Jeg begynner da vinterlekene sluttet.

«Atti?»

Rakfisken smakte. Det samme gjorde tilbehøret.

Løiten linie: «Skål!»

Verten var i sitt ess. Han hadde funnet fram toraderen og dro i belgspillet. Som han pleide å gjøre da han koste seg mest.

Det var 17. februar 1994. OL var over. Iallfall nesten.

Vi, Radiosportens langrennsmannskap i OL på Lillehammer, var i Vingrom.

Hjemme hos Randi og Håkon Brusveen. En kjent og elsket stemme i radioen gjennom flere tiår.

Håkon var en jordnær kar som tok vare på sin dialekt.

Vi feiret at jobben vår under «the best winter games ever» var unnagjort.

Håkon ba ikke ikke om mer i glasset da vi hygget oss på reiser rundt i verden.

− Atti?

Sa han. Alltid.

(«Atti» er en lokal variant av attpåtår og påtår. Eller om du vil påfyll).

Vi andre lærte oss selvsagt betydningen, og også bruken av «atti». Det og andre ord hadde vi mye moro med.

Det hendte også når vi hadde det ekstra hyggelig, at det ble «atti-atti-atti».

Som denne kvelden.

Praten gikk livlig. Vi diskuterte hva som hadde vært det største øyeblikket disse to ukene i hjembyen til han som selv faktisk var olympisk mester.

I bakgrunnen i stua sto TV-en på. Plutselig hører jeg, og etter hvert også Håkon, en kjent stemme. Thor Heyerdahl.

Jeg ser at Heyerdahl sitter sammen med barn − og Liv Ullmann.

Han leser så opp navnene på de som skal bære det olympiske flagget ut av OL-arenaen.

Så ser jeg tårene triller nedover kinnene på min gode venn, Håkon.

Håkon gråt.

Jeg blir i villrede. Var OL i hjembyen SÅ stort?

Han klarer ikke skjule følelsene.

Så skjønner jeg sammenhengen.

− Du skulle vært der?

− Ja.

Da var temaet ferdigsnakket. Han ville ikke klage.

Han, som hadde diplom på veggen hvor det sto «First», beviset på at han var olympisk mester, syntes at han hørte hjemme blant de åtte som bar flagget.

Selv om jeg, som hadde formidlet norsk OL-gull og mye spenning på langrennsstadion, så ble jeg grepet av denne stunden.

Jeg ble faktisk beveget.

Verken Bjørn Dæhlie, Thomas Alsgaard eller stafettdramatikk rørte meg slik som Håkons tårer.

Håkons tårer er mitt sterkeste OL-øyeblikk.

Sterkt og rørende.

Jeg glemmer det aldri.

-----------------------------

Disse bar OL-flagget:

Magnar Solberg, Knut «Kupper´n» Johannessen, Peder Lunde jr., Jon Rønningen, Berit Aunli, Brit Pettersen Tofte, Ingrid Hadler og Birthe Hegstad.