Espen Goffeng
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
«I used to love her, but I had to kill her», sang Axl Rose, uten at jeg har fått med meg at han har blitt fengslet for den innrømmelsen. Med øm stemme synger Nick Cave om hvordan han tar livet av Elisa Day i Kylie Minouges skikkelse i sangen Wild Rose. Han slapp også unna rettssystemet.
Johnny Cash tok seg en stripe med kokain før han skjøt sin elsker, som visstnok hadde for mange andre elskere for hans smak. Så rømte han til Juarez. Bob Marley skjøt faktisk en sheriff, og jeg er ikke helt sikker på om jeg kjøper bortforklaringen hans. Mens Sting stalker sin besettelse, og følger every step og every breath hun tar.
Men det er jo ikke forbrytelser de snakker om.Hip hop-sjangeren er vel den eneste hvor det av og til er sammenfall mellom forbryterske sangtekster og forbrytersk oppførsel.
Man kan gjøre listen over sanger som synges fra en forbryters perspektiv veldig, veldig lang. Gjør man det samme med bøker, filmer og dikt, så kan man fylle hyllemetre. Mange av disse verkene er tidløse klassikere. Klassikere som har lært oss mye, og underholdt oss godt.
Det er en kjent, mye brukt og fullstendig akseptabel litterær teknikk.
Men vi er nå inne i en periode der det er populært å late som man ikke forstår.
Samfunnsdebattant, forfatter, podkaster og utdannet lektor. I podkasten «Goffeng på leting», som han lager sammen med Tankesmien Agenda, diskuterer han alt mellom himmel og jord som beveger seg i samfunnet. I boka «Dødelig farvann: øyevitne til Israels angre på fredsflåten» skriver han om sine opplevelser i Gaza fra 2010.
Det har i de siste årene vært store problemer i den litterære verden når det gjelder å skrive noe fra et annet menneskes perspektiv eller ståsted. Forfattere blir anklaget av aktivister for ting som kulturell appropriasjon og å ikke «stay in their lane». Altså er det aktivisters krav at forfattere kun skal skrive fra sitt eget perspektiv, eller fra sin identitetsgruppe.
Dette er litteraturens død. Det er fantasiens endelikt. Det er den kunstneriske empatiens endestasjon. Om man tar helt dette til sin logiske konklusjon, så blir alle bøker utgitt fra nå av kun selvbiografier. Det sier egentlig seg selv.
Vestens verste menneske J. K. Rowling har nettopp vært gjennom noe lignende. I det tilfellet er problemet at hun skildrer onde mennesker i en bok. Dette har av aktivister blitt oppfattet som at hun støtter disse onde menneskenes handlinger og holdninger. At det avslører den mørke sannheten om hennes egen sanne personlighet.
Det er vanskelig å i det hele tatt svare på en slik dumskap. Jøsseball, så mange onde filmskapere, malere, forfattere og sangskrivere vi må fordømme om dette skal være malen. Dette er på nivå med intense fans av serien Dallas som virkelig trodde at Larry Hagman var ond fordi han spilte J. R. Ewing i serien.
Nå har vi et lignende tilfelle på gang her i Norge.
Lokal-Ap-politikeren Laial Janet Ayoub har skrevet en tekst hvor hun fordømmer MGP-sangen You`re Mine og artisten Mileo. Og NRK, som tillater den brukt i konkurransen. Ayoub jobber aktivt mot æresdrap og partnervold. Det er en prisverdig og viktig ting å gjøre. Men dette er ikke måten å gjøre det på.
Bakgrunnen er teksten, som blant annet sier (løftet fra Ayoubs tekst i Agendamagasin):
«(….) You know, I would never hurt you, baby
Unless you try to leave me, then, maybe
But that’s okay too
‘Cause you’re mine, you’re mine, you’re mine
Where’s my girlfriend?
Ugh!
I buried her, is that okay?
I think she’s fine, well
She’s dead, but who cares anyway? (…)»
Ayoub spør hvilket budskap denne sangen sender:
«At det er greit å stalke en person? Ikke ta et nei for et nei? True med at «hvis du drar fra meg, så skal jeg drepe deg»? At kvinner ikke kan forlate et forhold når de vil? At ingen bryr seg om disse kvinnene dør?»
På denne måten forteller man «ungdommen og alle gale menn der ute at vold er moro», mener hun. «For det er jo det sangteksten sier».
Etter denne logikken må man tro at Stanley Kubric mener at voldtekt og gladvold med døden til følge er gøy, ettersom han lagde klassikeren A Clockwork Orange? Han oppfordrer til vold, og forteller unge og gale menn at de bør bryte seg inn hos folk og sparke dem i hjel.
Er det en rimelig og realistisk tolkning av Kubricks motiv for å lage den filmen?
Artisten Mileo sier noe til TV2 som det egentlig ikke bør være nødvendig å si: «Det er skurker i filmer, man trenger ikke å gjøre det de gjør likevel. Dette blir på samme måte. Jeg tror ikke at publikum er så dumme at de ikke tar låten for det den er: En sang, et konsept, kunst.»
Det ser ut til at han tok feil.
Jeg vet ikke om de som skriver følgende kommentarer på Facebookveggene til Agendamagasin og Ayoub selv er representative for «publikum». Jeg håper ikke det. Men de har i hvert fall ingen tro på andre menneskers evne til å tenke:
«Dette er fullstendig uakseptabelt og burde vært sensurert.»
«Det er jo en viss tradisjon for murder ballads, særlig i USA, men de bør begraves sammen med sørststsflagg og andre ytre høyre-uhyrligheter.»
«Skremmende at fyren går fritt blant oss, og uhyggelig at ingen andre har hatt vett til å stoppe både ham og sangen.»
«Reinspikka faenskap.»
«Er ikke dette forherligelse av vold og drap, så er ingenting det.»
«Vi kan ikke ha en statskanal som lar artister fremme vold mot kvinner!»
Man kan lure på hva i all verden det er som foregår.
Dette er mistankens hermenuitikk. Det er å lese folk i aller verste mulige mening. Med vilje. De fullstendig urimelige anklagene mot denne artisten er guffent på grensen til det ondskapsfulle. Og man fremstår ikke som et ekstra godt menneske fordi man flagger sin moral i form av slike angrep. For nei, alle sammen. Når John og Paul synger i Beatleslåta Run For Your Life at,
«Well, I'd rather see you dead, little girl
Than to be with another man
You better keep your head, little girl
Or I won't know where I am», så mener de det faktisk ikke som en oppfordring!
Det er ganske utrolig at det skal være nødvendig å si det. Og slike kommentarer gir meg ikke noe mer tillit til at folkene som skriver dem skal få ansvaret for hva resten av oss skal få lov til å høre, se og lese.
Da er det nemlig veldig mye bra som må vekk, og veldig mange som må fordømmes. Men den synlige fordømmelsen er kanskje drivkraft nok i seg selv?
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Nikkei Editorial
Ali Fathollah-Nejad
visit website
