Espen Goffeng
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
På torsdagens «Debatten» ble det diskutert hvorvidt Israel bør boikottes eller aktivt sanksjoneres imot grunnet den krigføringen de har utført mot Gaza de siste ukene.
Aktualiteten kan ikke benektes. Det er blant annet en ny situasjon at hele halvparten av landets befolkning ifølge Respons Analyse er positive til slike virkemidler.
Ville de fungert som ønsket, som politikerne Bjørnar Moksnes og Ingrid Fiskaa argumenterte for?
De to mener at Norge bør gå foran som et eksempel, og slik åpne for at andre land vil gjøre det samme. Skal noe slikt ha en effekt må det jo finne sted en høy grad av internasjonal konsensus og praktisk gjennomføring.
Israel er en type nasjon som er sårbar for slike sanksjoner. Det er et demokrati, selv om dets indre anliggende har gjort dette demokratiet atskillig svakere i det siste. Og det er en nasjonal økonomi som er sterkt avhengig av eksport og import. Sammenligningen med hvordan boikottene av Sør-Afrika hadde en effekt, er absolutt relevante.
Det skiller seg altså fra mer diktatoriske modeller, hvor en politisk og/eller militær elite kan isolere sine egne ressurser fra en befolkning som ligger under styrets tommel. Da kan denne mer eller mindre maktløse befolkningen ta støyten.
Slike regimer kan også bruke sanksjoner utenfra som en samlende kraft, hevde seg utsatt for konspirasjoner og ta plass som befolkningens høye forsvare mot utenlandske aggressorer.
Så det ville nok hatt en betydelig effekt. Men det er vanskelig å se for seg at det skal skje.
For at dette skal ha den ønskede effekten, må jo Vesten være med på en effektiv og dekkende måte. Vesten er Israels viktigste samarbeidspartner. Og det er her i Vesten bremseklossen klemmer for boikott. Spesielt i meget viktige land som Tyskland og USA.
Det er et fullt forståelig ønske i dagens situasjon. Men gjennomførbart er det neppe.
Utenriksminister Barth Eide kan stå som et eksempel på hvorfor. Han er utenriksminister i et land hvor støtten til boikott er uvanlig høy, og representerer et parti hvor støtten er enda høyere. Men han er allikevel ikke imponert over forslaget Rødt har fremmet i Stortinget.
Hans innlegg på «Debatten» var et klassisk og forsiktig statsmannsinnspill.
Han fokuserte på bruk av harde ordelag og brusing med retorikk. Hans holdning er – så lenge Israel ikke går for full og effektiv utslettelse av alle palestinere – den man vil møte i andre regjeringer i Europa. Og mye mer nyansert og Israelkritisk enn noe man vil møte fra toneangivende politikere i USA.
Der er det altså retorikken som råder.
Men vi vet etter flere tiår med konflikt at retorikk ikke har noen som helst virkning på noe som helst i Midtøsten.
Man kan være enig eller uenig i boikott som virkemiddel, men at retorikk ikke fungerer må alle kunne være enige om. Retorikk er tomt i denne situasjonen.
Samfunnsdebattant, forfatter, podkaster og utdannet lektor. I podkasten «Goffeng på leting», som han lager sammen med Tankesmien Agenda, diskuterer han alt mellom himmel og jord som beveger seg i samfunnet.
Det som ble diskutert for lite på «Debatten», var signaleffekten Vestens reaksjoner på denne konflikten gir til resten av verden. Det viktigste for Vesten bør være det store bildet. Dette ble bare nevnt i forbifarten.
Det er vanskelig å benekte at Moxnes har et poeng når han sier at Israel står i en særstilling når det gjelder reaksjoner fra Vesten. Selv etter et stort antall tidligere og nå pågående brudd på internasjonal lov, fortsetter reaksjonene å begrense seg til retorikk.
Det legges merke til på resten av den blågrønne sfæren vår.
«Verdenssamfunnet reagerer sterkt» på et eller annet som foregår. Slike utsagn hører vi med jevne mellomrom på nyhetssendinger og fra politikere. Men det stemmer nesten aldri. «Verdenssamfunnet» reagerer veldig sjeldent på noe som helst. Det er Vesten som reagerer når slike utsagn brukes.
Å nærmest på refleks forvirre Vesten med «verdenssamfunnet», det avslører en navlebeskuende og anakronistisk holdning som ikke fungerer lenger, og som mangler forklaringskraft.
Vi er ikke sterke nok til slikt lenger. Og vi har ikke den moralske tyngden.
Vesten reagerer ofte ved å henvise til internasjonale regelverk som veier mye mindre for andre nasjoner. Men for at slike henvisninger skal bety noe som helst når man truer med dem overfor andre, så må man vise at man har respekt for dem selv.
Bli varslet om siste nytt: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!
Vi har sett dette klart og tydelig etter Russlands angrep på Ukraina. Fra flere hold har det blitt påstått at USA ikke har noen moralsk rett til å kritisere andre land for å starte kriger på rustent grunnlag. For hva med Irak-krigen? Den hadde ingen rettferdiggjøring i internasjonal lov, samme hva man måtte mene om dens moralske grunnlag.
Hva med bombingen i Libya? Hva med invasjonen av Afghanistan? Hva med stor støtte til fascistiske massemordere og diktatorer under den Kalde Krigen?
Selv tilhører jeg de som mener at Vesten har et moralsk overtak på de fleste spørsmål, alle plusser og minuser tatt i betraktning. Men det er vanskelig å avfeie påpekninger av klare og solide fakta som peker i retning av vårt eget hykleri. Og det er mange slike fakta å ta av.
Vår unnvikende holdning til Israels brudd på lovverk er et slikt.
All historie har en utløpsdato. Jo lenger tilbake i fortiden en synd ligger, jo mindre vil den veie. Det er for eksempel mindre virkningsfullt å trekke fram innblanding i et statskupp i Chile i 1973 enn det er å trekke fram invasjonen av Irak i 2003. Ideelt sett ville være egne «synder» ligge lenger og lenger bak oss.
Men den israelske krigføringen og den israelske okkupasjonen er pågående, og vil fortsette i årene fremover. Og så lenge det er Vesten som støtter den med penger, våpen og diplomatiske muskler, vil den være en hemsko for vår egen evne til å hevde rettsliggjøring overfor internasjonale antagonister.
En kynisk analytiker vil si at FN-systemet og andre internasjonale institusjoner bare er en destillert versjon av den samme nakne maktkampen som foregår utenfor institusjonenes vegger. At stater gjør det de har makt til å gjøre, og lager sine egne regler når det er hensiktsmessig.
Forskjellen er kun – ifølge en slik realistanalyse – at man har flyttet maktkampen inn i fornemme møterom.
Å velge å ikke forholde seg til israelske regelbrudd og drap på sivile på en prinsipiell måte, det blir for mange andre nasjoner stående som et eksempel og en bekreftelse på nettopp dette.
Og denne dynamikken bør egentlig være et av de aller sterkeste argumentene for sanksjoner av Israel.
Vi er ikke i 1990-tallet lenger. Fremtiden er ikke et lys i en veldig nærliggende tunnelåpning, hvor samarbeid og handel skal føre til varig fred og harmoni.
Vi er tilbake i en muskelsituasjon. Hvor internasjonale antagonister ikke lar seg skremme like mye av vår militære eller økonomiske makt som vi har blitt vant til.
Internasjonalt lovverk og en moralsk høy hest vil være viktige virkemidler i en slik fremtid. Men om vi selv ikke viser at vi også kan sanksjonere mot stater som er innenfor vår egen sfære, så sitter salen på den hesten ubehagelig løst. Enhver regelrytter er i fare for å falle av rundt neste sving.
Full åpenhet: jeg som skriver denne teksten har tidligere drevet Palestinaaktivisme, og legger mer av min sympati der enn hos Israel.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Nikkei Editorial
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
visit website
