Espen Goffeng
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Vi er inne i en ny hatbølge. Ikke bare i Norge, men i hele Vesten. Virker det i hvert fall som.
Denne gangen er det den jødiske befolkningen som er den utsatte.
Men stemmer det?
Dette er langt fra den første gangen at bølger av hat har skyllet over våre vestlige samfunn de siste årene. Overskrifter fylles av slikt med jevne mellomrom. Og det er med slike bølger som med overskrifter flest: Det er første runde av dem som teller.
En dom for et eller annet mot en eller annen, det er sexy. Noe dramatisk har skjedd. En avgjørelse er tatt. Et oppgjør er ferdig. En synd er bevist.
En frifinnelse eller omgjøring ett eller to år senere, derimot … Det er det atskillig færre som skriver om, og atskillig færre som får med seg.
Husker du saken om Foxy Knoxy, den amerikanske utvekslingsstudenten som ble dømt for to mord i Italia? Om ikke, sjekke den ut.
Og tenk så over at svært få har fått med seg at hun ble frifunnet noen år senere.
Er det like mange som har fått med seg at halvkjendisen Gaute Drevdal ble frikjent for åtte voldtektsanklager etter anke, som fikk med seg at han først ble dømt for ni?
Sånn er det ofte med bølger av hat også.
Samfunnsdebattant, forfatter, podkaster og utdannet lektor. I podkasten «Goffeng på leting», som han lager sammen med Tankesmien Agenda, diskuterer han alt mellom himmel og jord som beveger seg i samfunnet.
Etter 22. juli var det overskrifter om at muslimer ble angrepet i Norge. Hvordan kunne det benektes, når Antirasistisk Senter skrev en rapport som påsto det?
VG kunne fortelle at «muslimer ble jaget nedover gatene».
Dette «stoppet» heldigvis opp da det viste seg at terroristen var hvit. Men ifølge aktivisten Hasti Hamidi er det fremdeles «farlig for muslimer å bevege seg i Norge.»
En påstand gjentatt blir en sann påstand.
Men Aftenposten kritiserer sine egne overskrifter etter å ha gjort en jobb på temaet. Det var et problem med påstandene: «de kan være sanne, men de er udokumentert.» Avisen tok kontakt med alle landets politidistrikter. Ingen av dem hadde et konkret eksempel å peke på, og ingen anmeldelser å henvise til.
De forsøkte også å få tak i eller å få pratet med spesifikke personer som hadde blitt utsatt for spesifikke hendelser, men uten å lykkes. Det meste var andre- eller tredjeledds historier:
«En kilde sier at de to involverte i to stygge episoder ikke vil snakke med oss. Tre andre kilder sier de uttalte seg til mediene basert på hva de hadde hørt fra andre. En forsker sier hun uttalte seg på bakgrunn av hva hun hadde lest i avisene. Vi har bedt flere organisasjoner som jobber tett på minoritetsbefolkningen om hjelp. Folk i flere moskeer har forsøkt å hjelpe oss, også generalsekretæren i Islamsk Råd Norge har forsøkt, men ingen har klart å finne personene. Alle har hørt noe. Men ingen har så langt knyttet navn til historiene.»
Kan man dermed si at det ikke skjedde noe trakassering av muslimer i timene etter at Breivik utførte sin terrorisme?
Nei. Men det finnes ingen empirisk støtte for overskriftene om en bølge av hat. Men jeg vil tro antallet mennesker som fikk med seg denne konklusjonen er forsvinnende liten i forhold til de som fikk med seg de første overskriftene.
Dette er langt fra det eneste slike tilfellet.
Bli varslet om siste nytt: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!
Etter Brexit ble det skrevet over hele Europa om de tallrike angrepene på minoriteter over hele England. The Guardian fortalte om «a frenzy of hatred». Hele den britiske halvøya sydet av vold.
Men historiene er ofte av samme karakter som Aftenposten meldte om. Og forskningen er mildt sagt rotete. Noen viser mer hatkrim i Brexit-områder. Noen viser mer i Remain-områder. Ingen sjekker hvilken retning trakasseringen gikk i (dette er relevant tatt i betraktning at omtrent 30 prosent av landets minoriteter stemte på Brexit), og overskrifter tok ikke med relevante faktorer.
Roter man lenger ned i materien og tar med alle slike, så viser det at overskriftene igjen ikke var til å stole på. Empirien er sterkere enn etter 22. juli, men dommedagsbeskrivelsene er ikke rettferdiggjort.
Da England ble slått ut av fotball-EM etter at de tre svarte spillerne Marcus Rashford, Jadon Sancho og Bukayo Saka bommet på sine straffespark, kom det en ny bølge av hat, og overskriftene kom over hele Vesten.
Det tok noen dager før det sank inn at det de tre ble utsatt for var en blåkopi av det kritthvite David Beckham ble utsatt for noen år tidligere, og at en god majoritet av de sosiale medie-kontoene som kom med rasisme var blitt opprettet dagen etter straffene, og/eller hadde adresser i utlandet. Som i Russland.
Var det rasisme i reaksjonene?
Selvfølgelig. Men mediebildet overdrev det til en absurd grad.
Det gjentas ofte nå at skeive er under økende grad av fysiske angrep over hele Vesten. Spesielt gjelder dette transpersoner. I USA og England snakkes det om en epidemi av vold.
Til og med Det hvite hus bruker den betegnelsen. Det henvises til absolutte tall og anekdoter, og det blir gjort et poeng av at de flest drepte er ikke-hvite. Lignende påstander er vanlige også i Norge.
Men stemmer det?
Jeg har ikke sett noen gjøre en jobb på dette her til lands. Men faktagrunnlaget er gjennomgått både i England og i USA. Og det ser ikke ut til å stemme når man går utenfor de absolutte tallene. For å sitere professor Wilfred Reilly, som har regnet gjennom det hele:
«Faktisk er det slik at drapsraten på transpersoner ligger langt under drapsraten på svarte amerikanere, fattige amerikanere av alle farger, og «menn» generelt. I tillegg er de fleste drapene på transpersoner intra-rase og/eller personlige oppgjør, ikke hatkriminalitet.»
Men påstandene om stadige bølger av voldsomt hat lever i beste velgående. Selv om de ofte er sterkt overdrevne.
Igjen kan USA stå som et eksempel. I 2021 ga Skeptic Research Center ut en rapport. De hadde spurt amerikanere hvor mange svarte, ubevæpnede menn som ble drept av politiet i 2019.
Resultatene var forbløffende.
Svarene var tidvis katastrofalt feil. Og jo lenger ut på den progressive siden man kom, jo mer feil var de. Blant gruppen som identifiserte seg som «veldig liberal» svarte 31 prosent at de trodde svaret var rundt 1.000. 22 prosent av dem mente det var 10.000 eller flere.
Washington Post følger disse tilfellene nøye, og blir ansett som den mest autoritære kilden. Ifølge avisen er det riktige tallet 13. Så ille er altså mediedekningen om denne bølgen av politidrap mot svarte ubevæpnede menn.
Det finnes mange lignende tilfeller. Var det virkelig så mye hat mot asiater under Covid som vi ble fortalt mens det hele pågikk?
Svært lite tyder på det i etterkant.
Blir faktisk norske kvinner voldtatt på lik linje med kvinner i verdens verste krigssoner?
Nei, det ser heldigvis ikke sånn ut.
Utløste Sløseriombudsmannen den hatbølgen det ble påstått?
Så absolutt ikke.
Hvorfor blir det slik?
Det er nok flere årsaker. I intense situasjoner kan man overreagere og bli hypersensitiv. Vi har en tendens til å godta den mest radikale påstanden. For media ligger det klikk i dramatikken.
Politikere har atskillig mer å tjene på å blåse ting opp enn å roe ting ned. Og dessverre er det også en litt for stor mengde løgn involvert.
Hva gjør slikt med et samfunn?
Hva gjør det med liberale og vel fungerende samfunn over tid at befolkningen i dem hele tiden blir fortalt at den til en deprimerende grad består av hatefulle mennesker som går rundt og hater hverandre? Er det godt for samfunnslimet?
For samarbeid på tvers av grupper? For et sosialdemokratisk fordelingsprosjekt som vårt?
Man trenger ikke å tenke lenge før man forstår at det er ødeleggende. Men det er et problem til, og det er begrepsinflasjon.
Nå er en ny bølge av hat under oppseiling. Denne gang mot europeiske jøder, og i forbindelse med den pågående bombingen av Gaza. Aftenposten melder at det allerede er innlevert fem anmeldelser bare i Norge.
Selv har jeg nettopp skrevet en tekst hvor jeg uttrykker at jeg har mer sympati for den palestinske siden i konflikten enn for den israelske. Og at jeg legger mer ansvar på den israelske enn på den palestinske. Men på gatene i Vesten blir dette annerledes.
I etterkant av lørdagens propalestinske demonstrasjon foran Stortinget så jeg et retorisk spørsmål stilt på Facebook. Der ble det påpekt at Oslo sentrum var full av folk med palestinske skjerf og flagg. De gikk omkring i gatene både på egenhånd og i grupper. Det er ingen fare for dem i det.
Men hvordan ville det vært for en enkeltperson å gå omkring i Oslo med en synlig Davidstjerne eller et israelsk flagg nå?
Ville det være trygt?
Som tidligere Palestinaaktivist har jeg forsøkt å sette meg inn i den situasjonen. Og har kommet fram til at jeg selv ikke ville tillat at et av mine barn gikk rundt med slike symboler synlig på seg, rett og slett av hensyn til deres fysiske sikkerhet.
Vi vet at denne bølgen av hat – om den viser seg å være riktig denne gangen – ikke vil eksistere i et vakuum.
I flere land og byer i Europa har jøder lenge meldt om utrygghet. Malmö er i ferd med å miste sin jødiske befolkning. Frankrike har – med unntak av USA – verdens største jødiske diaspora. Men bare i 2015 flyttet 8.000 jøder ut av landet.
Antall tilfeller av trakassering, angrep og terroranslag har økt over lang tid. Og dessverre for mange organisasjoner, medier og politikere kommer disse angrepene ikke fra ytre høyre, som ville vært det mest behagelige å skrive om. Det kommer i veldig høy grad fra den muslimske diasporaen.
«Mangfold er vår styrke» virker som et ganske tomt slagord med en slik bakgrunn.
Slike konflikter mellom grupper er alvorlig, og de fortjener å bli behandlet med det samme alvoret.
De fortjener imidlertid ikke unødvendig overdrivelse og utnytting, som skjer så altfor ofte. Det fører til begrepsutvanning, og det fører til tvil om påstanders riktighet, og det kan vi ikke tillate oss.
Å bruke alt dette til å stilne kritikk mot staten Israel og dens oppførsel, det er jeg imidlertid ikke med på.
Den staten må stå til ansvar for hva den gjør, stort sett uavhengig av hva som skjer på gatene i Europa.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Nikkei Editorial
Ali Fathollah-Nejad
visit website
