Fred Heggen
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
De mange partnerdrapene i løpet av kort tid, tvinger fram spørsmålet: Er dette et forbigående fenomen, eller snakker vi nå om en varig tilstand?
Så tett kommer oppslag i media om dødsvold, at man kan lure på om det foreligger en psykologisk smitteeffekt. Man kan også spørre om denne effekten gjør seg gjeldende i forhold til de selvmordene som har ledsaget flere av partnerdrapene den siste tiden.
De grufulle hendelsene, som har blitt til en «naturlig» del av nyhetsbildet, gjør unektelig noe med de fleste av oss; man venner seg til den grusomme virkeligheten. Denne tilvenningen fører i sin tur til at grensene for hva man kan tolerere av uhyrligheter, ganske umerkelig skyves i feil retning. Gradvis lar man forferdelse og vantro bli erstattet av oppgitthet eller følelsesmessig avverge.
Fred Heggen er spesialist og overlege i psykiatri. Han engasjerer seg for psykiatri i vid forstand, ytringsrommet og ytringskultur.
Skjer det en tilstrekkelig grusom hendelse, hvor også gjerningsmannens barn ender som drapsofre, kan man imidlertid gjenkjenne den emosjonelle smerten, som lenge har blitt henvist til en dvaletilstand.
De nylige familiedrapene i en liten bygd, hvor gjerningsmannens barn og barnebarn ble frarøvet sine liv, sjokkerte utvilsomt de aller fleste av oss. Også i dette tilfellet valgte drapsmannen å ta sitt eget liv.
Ved å frata de etterlatte (familie, venner, bekjente) muligheten til å få vite hva som forårsaket denne enorme tragedien, ble den traumatiske effekten forsterket i betydelig grad.
Drap på egne barn hører heldigvis til sjeldenhetene, da denne typen ugjerninger i seg selv er naturstridig. Heller enn å ta livet av sitt barn, vil en normal forelder være villig til å dø for å redde barnets liv. (I enkelte andre kulturer, hvor klantradisjoner og religiøs overbevisning i mange tilfeller blandes sammen til en farlig miks, kan man ha et annet syn på dette.)
De aller fleste partnerdrap begås av menn. Hvorfor er det slik?
Teorien om at dette handler om tapt ære hos gjerningsmannen, er nå så inngrodd, at man tar det for gitt at motivet i de fleste tilfellene handler om å gjenopprette ære og selvfølelse.
Han klarte ikke å akseptere at hun gjorde det slutt med ham. Han mistet ansikt da hun ble sammen med en annen, kan vi ofte høre etter slike dramatiske hendelser.
Men mange, både menn og kvinner, opplever en eller flere ganger i løpet av livet smertefulle samlivsbrudd, uten at responsen gir seg utslag i en drapshandling. Kanskje blir det derfor litt for enkelt å forklare drap begått av en forsmådd partner, som et resultat av en uhåndterlig krenkelse.
Det er høyst menneskelig å få en sterk følelsesmessig reaksjon hvis man blir vraket av partneren, men ingenting tilsier at drap skulle være den mest sannsynlige måten å reagere på.
Vi vet alle at det å ta livet av et annet menneske (i fredstid), er en handling, som bryter med alle vedtatte normer eller regler. Ja, i de fleste kulturer anses drap som den alvorligste forbrytelsen.
Alle har vi derfor innebygde hemninger mot nettopp det å ta andres liv. Begår man et drap, overskrider man således både egne indre, moralske grenser og samfunnets ytre, juridiske grenser.
Generelt kan jeg si at selv om det skulle påvises en overvekt av narsissistiske personlighetstrekk hos menn som dreper sine kvinnelige partnere, er jeg av den oppfatning at dette ikke fullt ut kan forklare alle drapene.
Jo da, narsissister tåler dårlig å bli krenket, og krenkelsen utløser ofte et voldsomt raseri. I tillegg kjennetegnes narsissistens vrede nesten alltid av et enormt hevnbehov. Jeg tenker at det likevel må være andre faktorer som spiller inn, når partnerdrap skjer.
Velger en person å ta en annens liv, og dermed overskride de forbudte grensene, bør man kanskje stille våge å stille spørsmål om vedkommende har psykopatiske tendenser. Man kan nemlig godt ha visse psykopatiske personlighetstrekk, uten at man behøver å bli definert som en fullverdig psykopat.
Disse personlighetstrekkene kan ha vært holdt skjult overfor omgivelsene, eller bevisst ha vært undertrykket i mange av dagliglivets situasjoner. Dette kan i så fall være grunnen til at denne delen av personligheten hans sjelden har blitt oppdaget av familie, venner eller bekjente, før drapet skjedde. Han var jo alltid så snill og hyggelig. Han var verdens beste kollega. En strålende nabo.
Jeg har selvfølgelig ingen fasit i dette spørsmålet, og det vil uansett være helt feil å skjære alle over én kam. Noen drap skjer sikkert i voldsom affekt, uten at drapshandlingen var villet eller instrumentell.
Men jeg mistenker likevel at en del av de såkalte partnerdrapene finner sted, fordi gjerningspersonene har et dysfunksjonelt følelsesregister.
I så fall vil det under den blide og joviale fasaden kunne skjule seg en skremmende følelseskulde, hvor empatisvikt eller manglende anger er sentrale ingredienser.
Man skal heller ikke utelukke at tanken om å ta liv har vært til stede hos gjerningspersonen i mange år, og at det kun har vært et tidsspørsmål før tanken ville materialisere seg i handling.
En slik hypotese vil kunne forklare hvorfor voldshandlingene nesten alltid ender i drap.
Var det slik at volden oppsto helt spontant, burde det vært mulig å avbryte voldshandlingen i tide, før dødsfallet ble en realitet.
Er det slik at en del av partnerdrapene skjer som en følge av fluktuerende drapstanker gjennom lang tid, sier det seg selv at slike hendelser vanskelig lar seg forhindre eller forebygge.
Det kan være vanskelig å bryte ut av et forhold, selv om man av og til stusser over kjærestens grunne følelsesliv, store krenkbarhet, eller reduserte impulskontroll. De fleste blir derfor værende i forholdet, og gjør sitt beste for å fortrenge en usikkerhet som ganske sikkert dukker opp med jevne mellomrom.
Kanskje usikkerheten er knyttet til kjærestens korte lunte ved inntak av rusmidler, eller i situasjoner hvor det kan oppstå sjalusi.
Men det kan også oppstå usikkerhet – eller frykt – når man begynner å tvile på kjærestens motiver for å tviholde på forholdet. Når man spør seg selv: Handler dette egentlig om kjærlighet? Blir jeg verdsatt som en selvstendig person, med fri vilje og egne meninger? Eller er min verdi for ham primært knyttet til den funksjonen det forventes at jeg har i forholdet vårt?
Nå er det ikke unormalt at to personer har ulike funksjoner i et forhold, men den store majoriteten ønsker vel å bli betraktet som noe mer enn bare kjæreste, samboer eller ektefelle. De aller fleste har nok også et behov for å bli sett og respektert som menneske. Som et unikt individ.
Les flere kommentarer av Fred Heggen
Blir man av sin partner kun verdsatt i rollen man fyller, vil ethvert brudd med dette rollemønsteret (hvis man for eksempel bryter ut av forholdet), føre til at man blir ansett som ubrukelig eller verdiløs.
På den samme måten vil en mann eller kvinne med slike personlighetstrekk kunne betrakte sine egne barn; barna har en verdi fordi de gjennom sin eksistens bidrar til at foreldrene holder sammen. Noen ektefølt kjærlighet overfor barna mangler sannsynligvis hos slike mennesker. Det var kona som maste seg til å få barn. Selv ønsket jeg meg heller en hund.
Velger kvinnen – barnas mor – å bryte ut av forholdet, har verken hun eller barna lenger noen funksjon for en partner/ forelder med denne typen tankesett.
Hvis familiefaren først dreper kvinnen, kan derfor barna lide den samme skjebnen.
Jeg kan vanskelig se for meg noen annen forklaring, de gangene en forelder dreper sine egne barn. Hvis da ikke gjerningspersonen på drapstidspunktet har vært i en gjennomgripende eller overstyrende psykose, som har ført til en total realitetsbrist hos vedkommende. Om så har vært tilfelle, får vi sjelden vite, de gangene gjerningspersonen kombinerer drapene med sitt eget selvmord.
Jeg er nok likevel av den oppfatning at de fleste som begår partnerdrap, ikke har en psykoselidelse, og at de derfor har en helt adekvat virkelighetsforståelse.
Om min antakelse er riktig, blir draps- og selvdrapstendensen som nå gjør seg gjeldende, enda mer skremmende.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
