George Gooding
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Det var mange som bidro til et historisk katastrofalt samfunnseksperiment i mars 2020. Øverst på listen finner vi statsministeren som forpaktet bort mye av ansvaret til .
Ny norsk forskning viser det noen av oss har advart mot, helt siden Helsedirektoratet på grunnlovsstridig vis vedtok å stenge ned landet 12. mars 2020: At tiltakene egentlig ikke har utrettet noe i lengre perspektiv, samtidig som det har gjort stor skade på flere områder.
Først og fremst har det gjort skade på våre barn og unge, hvor det nå foregår en markant økning i psykiske helseplager, som kan føre til mange ødelagte liv i mange år fremover.
Gjennom hele pandemien og regimet med smitteverntiltak, hevdet Solberg og så Støre at de skulle skåne de unge, men det motsatte skjedde i praksis.
Forskere ved FHI konstaterer nå med fagfellevurdert forskning at vi i beste fall forlenget livene til et par tusen eldre med et par år til en prislapp på minst 100 millioner kroner per person.
Dette er en helt vanvittig sum som ikke står seg i et offentlig helsevesen, som må forholde seg til at vi ikke har uendelig med ressurser.
I verste fall har ikke tiltakene medført netto sparte liv overhodet.
Overdødeligheten i Norge sammenlagt siden starten av pandemien er nå verre enn i Sverige, som altså valgte en annen tilnærming.
Det kuttes nå tilbake overalt i helsevesenet vårt for å spare penger, etter at vi i beste fall brukte hundrevis av milliarder på å forlenge livene til en relativt liten gruppe eldre som uansett nærmet seg slutten på livet.
Mantraet overalt i samfunnet var da at «vi har ingen å miste». Men det gjaldt tydeligvis ikke alle som skulle få det vanskelig som resultat av smitteverntiltakene.
George K. Gooding er en norsk-amerikansk samfunnsdebattant, mediekritiker og dataingeniør. Han har vært fast spaltist i Nettavisen i mange år. Gjort livet surt for journalister siden 2004. Utdannet ved Høgskulen på Vestlandet. Bosatt i Bærum.
Den økonomiske situasjonen som har oppstått etter gjenåpning av samfunnet, med galopperende prisstigning og tilhørende hopp i rentenivået for å få ned inflasjonen, er også delvis et resultat av smittevernregimet vi holdt på med i nesten to år.
En kan ikke bare sette verdensøkonomien på pause, sette rentenivået til null, spytte absurde mengder med offentlig bistand inn i en passiv økonomi, og så forvente at det ikke skjer mye rart etterpå.
Vi ville blitt utsatt for noe av disse konsekvensene uansett hva vi valgte, på grunn av valgene til alle landene rundt oss. Det har Sverige måttet erfare, på tross av det de valgte å gjøre.
Samtidig må man lure på om alle andre land hadde valgt dette dersom flere av dem hadde turt å stake ut en annen kurs, slik Sverige gjorde.
Det spørs også om ikke Norge og den norske økonomien var godt egnet til å slippe unna disse konsekvensene i større grad enn andre land, på grunn av hvordan økonomien vår er skrudd sammen.
Nå i ettertid krangles det om hvem som egentlig hadde ansvaret for at vi har gjort noe så dumt, eller om vi burde visst at dette kom til å bli dumt til slutt.
Bli varslet om siste nytt: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!
Mange driver nå med en slags «historieforfalskning» for å dekke over hva man faktisk visste i mars 2020 og videre utover i pandemien. Dette for å kunne fraskrive seg ansvar for alle konsekvensene som har oppstått og vil oppstå i fremtiden.
Joacim Lund i Aftenposten leverte et godt eksempel på dette, som er verdt å studere for å se hvordan man fritar Erna Solberg for ethvert ansvar for alt som skjedde, når det var hennes regjering som hadde det øverste ansvaret.
«Usikkerheten var stor» sier Lund, om hvorvidt det ville bli en netto gevinst av å stenge skoler og barnehager.
Problemet med dette er at vi allerede hadde rapporter og forskning fra Kina som viste at barn i svært liten grad bidro til smitteutviklingen. Dette sa Espen Nakstad selv i et foredrag han holdt hos Helsedirektoratet 9. mars 2020.
Likevel viser Lund til et videomøte med en italiensk lege ved samme seminar som formidlet situasjonen i Italia på det tidspunktet, og at denne legen anmodet norske myndigheter om å være veldig strenge med smitteverntiltak.
Katastrofen som utviklet seg i Italia «var et helt realistisk scenario» også i Norge, og derfor var det ikke så rart at man valgte å stenge skoler og barnehager, mener Lund.
Nordmenns oppfatning av pandemien endret seg gjennom pressens dekning av det som foregikk i Italia. I kommentarfelt etter kommentarfelt om pandemien kan man lese at folk mener det var fornuftig og logisk at norske myndigheter stengte ned landet gitt det som utviklet seg i Italia.
Pressen jobbet iherdig med å «skremme» hele samfunnet til å tro at det som foregikk i Italia også kunne skje her. Lund sier det rett ut, fortsatt nå, at de mente at det var realistisk å tenke seg at dette kunne skje i Norge.
Derfor «måtte» vi stenge ned, mente pressen.
Helsedirektoratet, som senest 10. mars mente det ikke var grunnlag for å stenge ned skoler og barnehager, helseminister Bent Høie som samme dag sa foran Stortinget at en måtte være varsom med å gå så strengt til verks på grunn av alle konsekvensene, snudde kappen på under to døgn og endte opp med å gjøre som pressen ba om.
Erna Solberg skjøv Helsedirektoratet foran seg for å slippe å sitte med ansvaret for vedtaket.
Det var lynsjestemning i pressen, noe «måtte» gjøres.
Etter gjennomgangen av prosessen som ledet til vedtaket har det kommet fram at det ikke fantes noe faglig grunnlag for å stenge skolene og barnehagene, men at det ble gjort fordi «det er uro ute i befolkningen».
Solberg var åpenbart redd for de politiske konsekvensene av å ikke gjøre som pressen krevde.
Men italienske tilstander var aldri et realistisk scenario i Norge, av mange grunner som var godt kjent da dette foregikk.
Først og fremst er det store forskjeller i sammensetningen av befolkningen i Nord-Italia og Norge, som gjør at det var åpenbart at italienerne kom til å slite på en helt annen måte enn oss, uansett hva man fant på.
Italias befolkning har en mer aldrende befolkning, den største risikogruppen for koronaviruset. De eldre i Italia bor oftere urbant enn i Norge, og bor langt oftere i generasjonsboliger. På toppen av dette kommer det kulturelle aspektet ved at italienerne er langt mer fysiske og tettere på hverandre sosialt enn vi kjølige nordmenn er.
Den italienske folkehelsen er heller ikke like god som den norske, det er en større andel i risikogruppene for å utvikle alvorlig COVID i Italia enn i Norge, og det visste vi allerede da.
Legger vi til Italias voldsomme problemer med antiresistente bakterier i helsevesenet, er det ikke rart at den italienske legen var krakilsk om deres situasjon. Men han kjente kanskje ikke til forholdene her i Norge.
Alt sammen tilsa at et slikt virus ville hygge seg langt mer blant risikogruppene i Italia enn her i langstrakte, relativt spredtbebygde Norge, hvor eldre i langt større grad bor isolert, på landet, og ender på sykehjem når nærmer seg slutten på livet.
I tillegg sa Nakstad noe annet i foredraget 9. mars 2020 som burde satt en stopper for norsk panikk:
Norge hadde langt flere ressurser per innbygger for å håndtere behov for innleggelser og intensivbehandling enn for eksempel Italia – og Sverige.
Ikke bare har vi større ordinær kapasitet, sa Nakstad, men vi har bedre muligheter for å omdisponere andre ressurser til å møte ekstraordinært behov.
Hvordan kan det da stemme at det som foregikk i Italia «var et helt realistisk scenario» for Norge?
Det er jo ingen verdens ting som tilsa det – men pressen fôret oss med det inntrykket dag etter dag, fram til de fikk viljen sin, og vi gjorde som Italia ved å stenge ned landet.
Erna Solberg kunne valgt å bryte gjennom den pressedrevne panikken for å fortelle sannheten om dette.
Erna kunne valgt å lytte til fagmiljøene våre som frarådet å stenge ned. Hun kunne valgt å lytte til norske myndigheters nasjonale beredskapsplan for pandemier, hvor det sto «Aktivitetsbegrensninger for hele eller deler av befolkningen er i utgangspunktet ikke anbefalt, da kostnadene kan bli svært store og nytten kan være begrenset».
Solberg, som hadde lagt prestisje i å oppruste Norges beredskap, kunne argumentert for at regjeringen var klar for å møte utfordringen fra viruset uten å ramme befolkningen unødvendig.
Men Erna valgte heller det som var mest politisk beleilig for seg selv, igjen og igjen, gjennom hele pandemien, fram til hennes avgang i oktober 2021.
Hun overlot ansvaret til «emokratiet», til pressens «må» og «for sikkerhets skyld», til byråkraters helgardering, til politikeres behov for å markere «handlekraft».
På vei ut av regjeringskontorene i 2021 erklærte Solberg seier over covid, noen uker før en ny bølge inntok landet og Støre-regjeringen fulgte i Ernas fotspor og stengte ned igjen.
All kunnskap vi faktisk hadde, ble lagt i skuffen fordi det var i veien for det pressen krevde. Deler av pressen leste aldri engang pandemiplanen vi hadde eller kunnskapen den var basert på, det var som om den aldri eksisterte.
Derfor har man nå i ettertid begitt seg ut på et norgesmesterskap i historieomskrivning og historieforfalskning, for å dekke sporene av elendige beslutninger som nå har ledet til helt forutsigbare konsekvenser som ble advart imot av noen få «kontrære» stemmer.
«Stengning av barnehager og skoler er et risikabelt samfunnseksperiment» skrev jeg 13. mars 2020.
Var jeg synsk?
Nei, jeg hadde bare brukt litt tid på å sette meg inn i hva FHI og fagmiljøer rundt om i verden mente på det tidspunktet, basert på over 100 år med erfaringer siden spanskesyken i 1918.
Det virker å sitte langt inne hos mange i samfunnet vårt å ta et oppgjør med Erna om dette.
Man har så inderlig lyst til å tro at våre myndigheter hadde de beste intensjoner da de utsatte oss for den mest autoritære politikken siden Krigen. En vil så gjerne tro at Solberg, Guldvog, Nakstad og pressen bare gjorde sitt beste under en krevende situasjon.
Men mens du betaler atskillig mer på boliglånet ditt enn før, betaler langt mer for mat og mye annet, sliter med sykdom i familien som skyldes immunitetsgjeld skapt av å holde folk isolert i flere år, sliter selv eller kanskje kjenner noen som har gått i kjelleren sosialt eller psykisk gjennom alt som har skjedd, har mistet noen til covid til tross for «innsatsen» vi alle gjorde og til tross for at vi holdt ut til vaksinen var klar.
Vi visste bedre, det er på høy tid å tillate seg å anerkjenne det.
Vi kan ikke fortsette å la Lund og mange andre falsifisere hva som har hendt, hva vi kunne gjort, hva vi burde gjort, hva slags kunnskap vi faktisk hadde til å ta andre beslutninger.
Det kan begynne med å gi Erna Solberg tilbake ansvaret hun fraskrev seg under hele pandemien.
Hun gjorde det hun gjorde fordi pressen insentiverte henne til å gjøre det som var politisk beleilig, ikke det som var riktig eller lurt.
Å la hysterikere i pressen bestemme hva vi som samfunn skal gjøre er ikke lederskap, men fravær av det.
Til dem som til tross for alt vi nå vet nekter å tro på noe annet enn at vi «måtte» stenge ned landet for å redde helsevesenet vårt, vil jeg spørre:
Hvem er det som i så fall hadde ansvar for at beredskapen i Norge var så dårlig at vi ikke kunne møte denne type utfordring uten å stenge ned landet?
Erna Solberg hadde sittet som statsminister i over seks år og innledet regjeringstiden med løfter om bedre beredskap.
Det spørs om ikke akkurat det burde avgjøre hennes politiske fremtid, og hvorvidt Stortinget nå skal vedta å normalisere den illegale beslutningsprosessen Solberg-regjeringen drev med i mars 2020.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
