George Gooding

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

At Sandra Borch som leder for utdanningssektoren ble tatt for utdanningsjuks var mer pinlig, selv om dette er mest symbolsk; norske statsråder blir vanligvis ikke gitt vervene på faglig grunnlag uansett.

Gunnar Stavrum har i torsdagens leder «Juks: – Kjerkol kan fortsette», glemt noe vesentlig som Borch og Kjerkol har til felles, noe som gjør dem lite egnet til å være øverste ledere innenfor hvert sitt fagområde i regjeringen: Holdningene som utløser denne type juksing.

Les kommentaren til Gunnar Stavrum her: Kjerkol kan fortsette som statsråd selv om masteroppgaven ryker

Juks finnes i mange slag. Vi hadde neppe brydd oss om Kjerkol skrøt på seg en topptur hun ikke hadde tatt, å ha en IQ hun ikke har, eller å ha vært modig under en trusselsituasjon som aldri fant sted. Det er menneskelig å overdrive iblant, og hukommelsen vår er skjørere enn vi liker å tro.

Les også: Kjerkol dropper arrangement fredag

George K. Gooding er en norsk-amerikansk samfunnsdebattant, mediekritiker og dataingeniør. Utdannet ved Høgskulen på Vestlandet.

Helt siden Støre-regjeringen tok over, og Kjerkol ble det nye ansiktet for krigen mot korona som ikke var vunnet likevel, har det slått meg hvor kunnskapsløs hun var i rollen som helseminister.

Skjønte hun egentlig noe om det hun fikk ansvar for å håndtere og være ledende på? Det virket ikke sånn, det virket mest som hun spilte en rolle og leste opp fra manus, uten å forstå hva det var hun leste opp.

Plagiat kan handle om mange ting: En følelse av å ikke strekke til og kle seg med andres klokhet, hastverk og dårlig prioritering av tid, å være mest opptatt av å komme i mål fremfor å vise at man har forstått faget. Uansett hva årsaken er til at man velger å ta denne akademiske snarveien, er det en underliggende avgjørelse man i så fall har tatt, en kamel man har valgt å svelge.

Les også: Vil ha Kjerkol ut: – Tilliten er revet ned

Å bruke andres ord, tanker og ideer som sine egne vitner om en vilje til å la andre være ens stemme, at det ikke er så nøye hva en formidler, en slags flokkmentalitet der man søker trygghet i å gjemme seg bak noe en annen har funnet på.

Alt dette er det stikk motsatte av å lede, å være en leder, å være øverste ansvarlig for å søke den beste informasjonen, forstå og vurdere den, å ta beslutninger basert på den, og formidle dette videre til dem man er leder for.

Nord universitet beskriver målet med mastergraden Kjerkol har tatt hos dem i kunnskapsledelse som evnen til å «lede kunnskapsutvikling og endringsarbeid». Hvis en ikke er opptatt av å kunne sette egne ord på kunnskap man skal ha mestret, hvordan kan man lede arbeidet med å utvikle kunnskap og nødvendige endringer i et så kritisk felt som helsesektoren?

Vil vi virkelig ha statsråder som viser så liten interesse for å utvikle egne ideer og kunnskap de er helt nødt til å mestre for å ta de beste beslutningene for samfunnet vårt?

Her er dessverre Kjerkol del av en langt større flokk, et fenomen som brer seg blant politikerklassen i mange vestlige samfunn om dagen.

Det hele vitner om en demokratisk mangel ved det norske systemet, en sårbarhet som viser seg aller mest når vi får statsråder som driter seg ut og ikke har noe faglig bein å stå på. For hadde Kjerkol – og mange andre statsråder som har måttet pakke sammen – hatt en sterk faglig profil innenfor området hun og de er satt til å forvalte, ville ikke alle disse skandalene hatt noe særlig å si.

I USA må Senatet godkjenne presidentens nominerte ministere, der det er tradisjon for at kandidaten, spesielt til de mektigste vervene, må ha en CV som ikke levner tvil om at de passer til jobben. Janet Yellen, USAs første kvinnelige finansminister, ble godkjent med overveldende flertall på tvers av partilinjer, fordi det var helt åpenbart for alle at hun var faglig kvalifisert. I Norge kan man få slike gjeve ministerposter helt uten faglig ryggdekning.

Selv om man skulle funnet noe rusk i den akademiske karrieren til Yellen, ville hennes faglige tyngde gjennom en hel karriere overkjørt krav om å trekke seg. For den jevne norske statsråd er en relativt liten blemme nok til å velte dem, fordi de ikke har noe faglig tillit å falle tilbake på.

I «Debatten» på NRK ble det sagt at vi ikke kan forvente at alle politikere skal ha mastergrad innen et eller annet fagområde. Nei, den jevne politiker trenger ikke det, for det finnes mange roller for politikere, alt fra å utvikle politikken til et parti til å sitte på Stortinget og utvikle lover.

Vi burde derimot kreve mer av de som skal være statsråd, noe en lang remse med statsråder gjennom tidene har vist oss at vi ikke krever.

Det er ingen hemmelighet at statsrådsposter stort sett fungerer som belønning til partitopper for lang og lojal tjeneste for partiet sitt, ikke fordi de passer til vervet, ikke fordi de kan noe om fagområdet de er satt til. Vedum er finansminister fordi det er den mektigste stillingen bortsett fra statsminister og han er partilederen for det nest største partiet i regjeringen – ikke fordi han har faglig pondus som sin amerikanske kollega.

Vi hadde aldri fått en regjering som ligner på stolleken dersom vi som samfunn hadde forventet mer av dem som blir utnevnt til statsråder. Hvorfor må det være partitoppene som får vervene uavhengig av faglige kvalifikasjoner?

Kan ikke partiene hente fram partimedlemmer som ikke er TV-tryner og politiske broilere, men som er de sterkeste innenfor sitt fag i partiet?

Hadde ikke det insentivet fagfolk til å engasjere seg mer i politikken, slik at det ikke bare er ideologer og karrierepolitikere som skal ta de viktigste beslutningene hvor kunnskap er helt sentralt?

MDGs representant på «Debatten» hadde helt rett i at det er Støres avgjørelse hvorvidt Kjerkol skal bli eller gå. Hvis Støre vil gjenreise tilliten som det nesten ikke finnes noe igjen av til hans regjering, burde han vurdere å finne en ny helseminister som fagfolk i hele helsesektoren kunne være stolt av og sikker på at representerte deres kunnskap.

Kanskje debattdeltaker Mette Kalager?

Nei, det blir nok det øverste kortet i partikortstokken som ikke har blitt spilt ennå. Velkommen til forvaltningen av ditt samfunn – et politisk kortspill.

QOSHE - Plagiat avslører en holdning uforenlig med ledelse - George Gooding
menu_open
Columnists Actual . Favourites . Archive
We use cookies to provide some features and experiences in QOSHE

More information  .  Close
Aa Aa Aa
- A +

Plagiat avslører en holdning uforenlig med ledelse

10 41
12.04.2024

George Gooding

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

At Sandra Borch som leder for utdanningssektoren ble tatt for utdanningsjuks var mer pinlig, selv om dette er mest symbolsk; norske statsråder blir vanligvis ikke gitt vervene på faglig grunnlag uansett.

Gunnar Stavrum har i torsdagens leder «Juks: – Kjerkol kan fortsette», glemt noe vesentlig som Borch og Kjerkol har til felles, noe som gjør dem lite egnet til å være øverste ledere innenfor hvert sitt fagområde i regjeringen: Holdningene som utløser denne type juksing.

Les kommentaren til Gunnar Stavrum her: Kjerkol kan fortsette som statsråd selv om masteroppgaven ryker

Juks finnes i mange slag. Vi hadde neppe brydd oss om Kjerkol skrøt på seg en topptur hun ikke hadde tatt, å ha en IQ hun ikke har, eller å ha vært modig under en trusselsituasjon som aldri fant sted. Det er menneskelig å overdrive iblant, og hukommelsen vår er skjørere enn vi liker å tro.

Les også: Kjerkol dropper arrangement fredag

George K. Gooding er en norsk-amerikansk samfunnsdebattant, mediekritiker og dataingeniør. Utdannet ved Høgskulen på Vestlandet.

Helt siden Støre-regjeringen tok over, og Kjerkol ble det nye ansiktet for krigen mot korona som ikke var vunnet likevel, har det slått meg hvor kunnskapsløs hun var i rollen som helseminister.

Skjønte hun egentlig noe om det hun fikk ansvar for å håndtere og være ledende på? Det virket ikke sånn, det virket mest som hun spilte en rolle og leste opp fra manus, uten å forstå hva........

© Nettavisen


Get it on Google Play