Gunnar Stavrum

Nett på sak Dette er kommentarer skrevet av Nettavisens sjefredaktør.

Professor og instituttleder Anne Britt Djuve på OsloMet spøker med at det er den snarlige kvinnedagen som er årsaken til mitt forsvar for filippinske kvinner, men lander på at «det er ikke noe nytt av verdens mektige mener at de ubemidlede må være glad for den (lille) lønna de får».

Uenigheten dreier seg om regjeringens vedtak om å avvikle au pair-ordningen, men vel å merke bare for kvinner utenfor EØS-området - altså en feministisk variant av Drammens vedtak om bare å ønske ukrainske flyktninger.

Sosiologen mener at au pair-ordningen fungerer som en institusjonalisering - altså at det blir normalt - av underbetaling av fattige kvinner, og mener at den konserverer dagens maktfordeling mellom fattige og rike, og kvinner og menn. For uten et moralistisk og irrelevant argument om at ordningen ivaretar interessene til velstående norske kvinner (som om det er noe problem i seg selv).

Her mener jeg at sosiologiprofessoren er historieløs og for lettvint økonomisk fordi hun overser hvilken betydning penger fra gjestearbeidere betyr for hjemlandene. Nettopp tilgang til og eksport av billig arbeidskraft var et virkemiddel Norge brukte med norske sjøfolk, og som Filippinene nå bruker med sjøfolk (ofte menn) og hushjelper og au pairer (ofte kvinner).

Vi er altså grunnleggende uenige i om au pair-virksomhet bidrar til å hjelpe folk ut av fattigdom eller om ordningen trykker deltakerne enda lenger ned i fattigdom.

For å ta en norsk historisk parallell, så minner det om nordmenn som dro til Amerika og la seg opp penger de tok med hjem.

Jeg er enig med Anne Britt Djuve i at mange fattige mennesker ønsker seg tilgang til det norske arbeidsmarkedet, og min påstand er at vi kommer til å åpne for mer arbeidsinnvandring når vi tar inn over oss mangelen på arbeidskraft i helse- og sosialtjenester.

NB! Hold deg oppdatert: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!

Vi kan sette norsk standard og arbeidsvilkår på arbeid i Norge, og da er arbeidsinnvandring et gode både for arbeidstaker og arbeidsgiver. Det er normalen når man frivillig inngår en arbeidsavtale, men ingen regel uten unntak. Det er derfor vi regulerer arbeidsmarkedet og burde regulert au pair-ordningen bedre for å fjerne de få utskuddene.

For meg er ikke au pair-ordningen først og fremst kvinnekamp, men det er heller ingen antifeministisk kamp. I svært mange norske familier er au pairen limet som får hverdagen til å gå i hop - og 7.000 kroner i skattefrie lommepenger, pluss gratis kost og losji, er ikke noen dårlig avtale for inntil fem timers lett husarbeid om dagen.

Det som står igjen for meg er at samtlige organisasjoner som representerer kvinnene det faktisk handler om, ønsker å la ordningen fortsette. Min påstand er at kvinnene det gjelder kjenner sin situasjon og sine alternativer bedre enn de som har kjempet med alle midler for å fjerne ordningen - vel å merke bare for kvinner fra utenfor EØS.

Dette handler ikke om kvinnekamp, men om proteksjonisme og nasjonalisme.

Dessverre stiller Anne Britt Djuve seg på feil side av denne konflikten og mot de som trenger støtte, nemlig de filippinske kvinnene og vertsfamiliene som har levd sammen til glede for begge parter.

Nå skal de ut, uansett!