Gunnar Stavrum

Nett på sak Dette er kommentarer skrevet av Nettavisens sjefredaktør.

Før helgen ble det bekreftet at statsminister Jonas Gahr Støre peker ut sin nylig avsatte utenriksminister som ny norsk ambassadør i Washington. Det er en uting at avskiltede politikere får topp-posisjoner i norsk forvaltning fordi det undergraver skillet mellom politikere og nøytrale byråkrater.

Jeg skal ikke mene så bombastisk om Anniken Huitfeldts personlige egenskaper, men hun får det glatte lag av professor i statsvitenskap, Janne Haaland Matlary: – Det er faktisk ingenting ved Huitfeldt som utmerker henne for denne uhyre viktige toppjobben, sier Janne Haaland Matlary til Dagens Næringsliv, og karakteriserer Arbeiderparti-politikeren som «mer naiv enn strategisk».

NB! Hold deg oppdatert: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!

Statsvitenskapsprofessoren peker på forskjellen på å være diplomat og politiker, og mener at noe av det viktigste ved å være norsk ambassadør i Washington er å kunne tolke små signaler og kunne snakke med alle.

En sannsynlig utfordring er at Donald Trump meget vel kan bli ny amerikanske president etter valget i november. Da må Anniken Huitfeldt forholde seg til en ny administrasjon hun allerede har lagt seg kraftig ut med gjennom egne uttalelser.

– Jeg tok feil og trodde Trump ville moderere seg. Etter fire år burde vi gå i oss selv og spørre oss om vi i Europa kunne reagert annerledes mot en autoritær leder, skrev hun på Facebook.

I en senere kronikk la hun ansvar på Donald Trump for «dette alvorlige angrepet på demokratiet» og anklager ham for å ha skapt en fryktkultur, og for å være en autoritær og antidemokratisk statsleder som skapte hoderystende oppgitthet.

Hun skriver også at hun trodde at Trump ville oppføre seg annerledes når han hadde samtaler med sikkerhetsrådgivere og det Huitfeldt karakteriserer som «voksne i rommet» – underforstått at det er ikke Donald Trump.

Poenget er ikke om Arbeiderparti-politiker Anniken Huitfeldt hadde rett, men om ambassadør og diplomat Anniken Huitfeldt kan fungere i Washington når disse uttalelsene blir kjent for den eventuelle nye administrasjonen til Donald Trump.

En yrkesdiplomat ville voktet seg sterkt for slike personlige ytringer fordi de erfaringsmessig ødelegger for muligheten til fortrolige dialoger. Det er også forskjellen på å være diplomat og å leve et liv i politikken, der diplomati sjeldent er topp-politikernes fremste egenskap.

Prinsipielt bør byråkratiet være upolitisk og nøytralt, slik at man kan tjene en rødgrønn regjering den ene dagen, og en blågrønn regjering den neste. Det er faktisk grunnleggende for den norske demokratiske modellen at det er et skille mellom politikerne og administrasjonen.

Utnevnelsen av Anniken Huitfeldt som ny norsk ambassadør i USA er ikke første gang at en regjering utnevner en av sine egne til toppstillinger i byråkratiet. Det er heller ikke første gang at man lukker ørene for kritikken man vet kommer.

Slikt har et dekkende begrep: Maktarroganse!