Hans Geelmuyden
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
NHOs årlige Ung-rapport ble sluppet i romjulen. Dyrtid, høyere rente og inflasjon topper listen over hva som uroer unge nordmenn mest.
Over halvparten tror de vil få det dårligere enn foreldregenerasjonen. Får de rett?
Fremgang skaper håp, stillstand pessimisme, og tilbakegang skaper bekymring. NHO- rapporten viser at 72 prosent av de unge er mest bekymret over økonomien.
Hele 51 prosent mener utviklingen går i gal retning. I 2020 var tilsvarende tall 44 prosent.
Nå opplever vi tilbakegang. Mange er bekymret. Hva gjør regjeringen for å skape håp?
Hans Geelmuyden er norsk samfunnsdebattant, journalist, skribent, kommentator og tidligere sjefredaktør i Morgenbladet. Han er siviløkonom fra NHH, og har bygget, ledet, eid og solgt Geelmuyden Kiese Gruppen.
Første juledag publiserte Aftenposten en artikkel med overskriften «Endringene som folk flest vil merke fra nyttår».
Vi leser at det i 2024 skal bli dyrere å handle på nett, bedrifter skal tvinges til å ansette midlertidig ansatte etter tre år, det blir slutt på små snusbokser, snus og tobakk blir dyrere, ufine vitser og et litt for langt blikk skal sanksjoneres på arbeidsplassene, konverteringsterapi forbys, boklov skal gjøre norske bøker enda dyrere, det blir dyrere å gå til lege og psykolog, tollen på poteter øker og det innføres ytterligere innstramminger i byggebransjen.
Aldri blir det brukt så mye energi som når noe skal hindres, skrev den svenske forfatteren Zeth Høglund.
Tror virkelig Støre-regjeringen at dette vil gi oss håpet tilbake?
Bli varslet om siste nytt: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!
Det er mulig jeg følger dårlig med i timen, men hvem er det som etterspør endringene som regjeringen har vedtatt?
Hvem er det som ønsker seg mer regulering, mindre frihet og mer penger til Staten?
Kunne ikke regjeringen heller gjøre noe viktig? Kunne den ikke reformere og forbedre offentlig sektor, rettsstaten, forsvaret, helsetjenesten og skolesektoren?
Det er nok å ta tak i: Vi er tomme for ammunisjon. I siste PISA undersøkelse havner den norske skolen under snittet i OECD. I Nord-Norge mangler de leger. Domstolsreformen som fungerer svært godt skal likevel reverseres. En av fem i arbeidsfør alder er utenfor arbeidslivet.
Og de hersens kommunene på Sørlandet skal fortsatt tvangsoppløses. Regjeringen Støre kaver.
Jeg er født i 1957, og var ung på syttitallet. Våre bekymringer var andre. Vi ville for all del ikke bli som sekstiåtterne, disse desillusjonerte døgeniktene som gjorde knefall for all verdens despoter og autoritære regimer.
Mange i min generasjon reiste seg i kamp mot sosialistisk tvang. Vi sloss for individuell frihet. Vi ville lykkes.
Vi ville ha karakterer i skolen. På fritiden dekorerte vi byen med klistremerker der det sto «For deg – mot formynderstaten». Da som nå var Norge styrt av sosialister og sosialdemokrater. Landet manglet retning. Sosialdemokratiet hadde gått tom for ideer.
TV serien «Makta» gir et interessant innblikk i stagnasjonen. Ved stortingsvalget i 1981 fikk Høyre 31,7 prosent av stemmene. Kåre Willoch ble statsminister. Høyrebølgen var et faktum.
Unge på syttitallet ønsket seg en god, men ikke nødvendigvis stor stat. Willochs regjeringer leverte varene.
Vi fikk et opprør mot etterkrigstidens styrings- og reguleringsiver. Folk og marked fikk bestemme mer. I løpet av fire år dunket Willoch gjennom viktige reformer som dereguleringen av boligmarkedet, lengre åpningstider i butikkene, avviklingen av NRK-monopolet, og deregulering av kredittmarkedene.
Sosialistenes likhetsideal ble utfordret av nye frihetsideal. Unge opplevde fremgang. Håpet ble tent. Det ble begynnelsen på en ny æra.
Nå trenger Norge et nytt opprør. Gjerne et skatteopprør.
12. november publiserte professor Natvik og postdoktor Holm en kronikk i DN med overskriften «Hvorfor ikke lavere skatter?»
I kronikken dokumenterer de hvordan norske politikere har prioritert å bruke avkastningen fra oljeformuen på å øke offentlige utgifter. Nesten ingenting brukes på skattekutt.
Ser man på utgifter til offentlig forvaltning som andel av fastlands-BNP, lå Norge på nivå med Danmark i 2013 med rundt 55 prosent. Ti år etter har danskene slanket seg ned til 50 prosent mens Norge ligger alene på OECD toppen med 62 prosent. Snittet i OECD området er 41 prosent.
Hvorfor tror norske politikere at de selv er flinkere til å bruke disse pengene enn folk flest?
I Norge opplever vi nå offentlig velstand og privat fattigdom. I statsbudsjettet for 2024 er det noen smuler til overs til husholdningene etter at det offentlige har forsynt seg.
Tjener du over én million kroner får en gjennomsnittlig skatteøkning på 800 kroner. Tjener du under 800.000 kroner får du mellom 200 og 400 kroner i skattelette. Det dekker ikke mer enn noen dagers renteøkning.
Dette skaper ikke håp. Det er håpløst!
Feite skattelettelser vil være et effektivt grep mot dyrtid og sikre økonomisk fremgang i husholdningene.
Privat forbruk er ikke mer inflasjonsdrivende enn offentlig. Finansdepartementet må forstå at mer penger til husholdningene ikke er penger ut av vinduet.
Riktig gjort kan også skattelettelsene virke omfordelende og hjelpe dem som trenger det mest.
Nordmenn tåler mer frihet. Frihet stimulerer arbeidslyst, skaperkraft og innovasjon. Og bare gjennom skaperkraft og innovasjon kan vi på nytt øke produktiviteten i norsk økonomi, og sikre vekst og velferd for nye generasjoner.
Slik kan dagens unge få tilbake håpet. Slik kan de få det bedre enn foreldregenerasjonen.
Godt nytt år!
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Tarik Cyril Amar
Rami G Khouri
Dr Ramzy Baroud
Mort Laitner
Bradley Blankenship
visit website
