Lily Bandehy
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
I dag, 1. februar, er den internasjonale dagen for hijab, og i den anledning vil jeg brenne en hijab.
Hvorfor?
Jeg brenner hijaben fordi den symboliserer mer enn et vanlig stykke tøy. Hijab er et symbol på kjønnsapartheid, som i likhet med raseapartheid er mot likestilling og menneskerettigheter.
Jeg brenner hijaben i solidaritet med kvinner over hele verden, i alle hjem.
Jeg har ingen solidaritet og respekt med en religion eller en ideologi som er mot likestilling.
I «Debatten» på NRK sa Marian Abdi Hussein (SV) at vi reduserer kvinners frihet til et tøystykke. Men hijab er ikke bare et tøystykke.
Dette synspunktet, som hun og flere andre deler, har vakt debatt. Det er fascinerende å se at en person som selv bærer hijab, og som er nestleder i SV, kan forfekte et slikt standpunkt.
Det kan oppleves som et paradoks, gitt hijabens mangefasetterte betydning i samfunnsdebatten.
Å forenkle hijabens betydning til kun å være et tøystykke, er et forsøk på å bagatellisere debatten rundt hijab og barnehijab. Hussein overser hijabens omfattende kulturelle og politiske konsekvenser.
Hvis hijab virkelig bare var et stykke tøy, ville vi ikke være vitne til de tragiske skjebnene som er knyttet til bruken, eller mangel på bruk av hijab, i visse samfunn.
Hvis hijab kun var et stykke tøy ville ikke tusenvis av mennesker i Iran har blitt fengslet som politiske fanger for sin motstand mot hijab.
Unge jenter har blitt drept fordi de har nektet å bære hijab, og kvinner som Mahsa Amini har blitt drept for å ha båret den på en måte som anses som utilstrekkelig av myndighetene.
Vi kan ikke overse hijabens rolle som et symbol på kjønnsapartheid. Denne praksisen, hvor kvinners kyskhet og seksualitet blir strengt regulert og kontrollert fra en tidlig alder, stammer fra spesifikke tolkninger av religiøse tekster.
Hijab kan bli et symbol på kvinnens underordning under mannlige slektninger og kan begrense hennes deltakelse i offentlige rom og aktiviteter, inkludert sport og lederskapsroller innen religiøse og sosiale områder.
Det er også viktig å vurdere hvordan hijab kan fungere som et middel for sosial kontroll, som begrenser kvinners frihet og rettigheter i ekstreme tilfeller, som i rettssystemer basert på sharia-lovgivning. Dette omfatter ulikhet i arverett, skilsmisserettigheter, og retten til omsorg for barn.
Hijab signaliserer at du er kvinne, og at du ikke kan inneha roller som imam, lede bønn, eller fungere som dommer. Hijaben kan definere hvilke arenaer du kan bevege deg i, hvor lenge du kan oppholde deg ute, hvor du kan reise og hva du kan spise.
Hijab er mer enn bare et stykke tøy. Den markerer din kjønnsidentitet og begrenser din mulighet til å stå side om side med menn.
Hijab kan bestemme om du kan delta på skoleturer, overnattinger, sommerskoler hvor gutter og jenter er sammen. Den kan avgjøre om du kan delta på ulike arrangementer uten en mannlig verge.
Hijaben er ikke et uskyldig klesplagg; den symboliserer at familiens ære er knyttet til din seksualitet.
Hijaben kan begrense deg slik at du ikke kan besøke en mannlig frisør, og du vil foretrekke kvinnelige leger og sykepleiere. Den kan strekke grensene så langt at du ikke en gang kan håndhilse på det motsatte kjønn. All kontakt med det motsatte kjønn anses som farlig.
Hijaben kan tvinge deg til å bruke en annen inngang til moskeen og be i et separat rom fordi du er kvinne. Den kan diktere hvor du skal sitte under religiøse og sosiale sammenkomster, som ved Id-feiring og i koranskolen, i henhold til menns tillatelser.
Hijab tjener som et symbol på begrensning av kvinners frihet, et symbol på kontroll og et markør for kjønn som fører til at kvinner ikke nyter samme friheter som sine brødre.
Dette kan gjøre hijaben til et direkte symbol på kjønnsbasert apartheid.
Les flere kommentarer av Lily Bandehy
Hussein fokuserer på å øke kompetansen, noe som ofte resulterer i mer finansiering, flere seminarer og flere komiteer uten at det fører til reell endring.
Resultatet blir mer bruk av hijab, også blant barn, mer æresvold og æresdrap, og mindre integrering.
Investeringer i kompetanseheving ser ut til å primært tjene det formålet å forhindre at nødvendig lovgivning blir vedtatt, lovgivning som kunne bekjempet kjønnsapartheid, æreskultur og mishandling av barn.
Vi trenger en åpen diskusjon i media om sammenhengen mellom æresvold og sosial kontroll, og utfordringene med reformasjon og modernisering innen islam.
Moskeer og islamistiske grupper fremstår som ulver i fåreklær, som etterlyser mer kompetanse vel vitende om at dette ikke vil lede til substansiell endring. De ønsker å fortsette med sharia-lovgivning basert på kjønnsdiskriminering.
Lovgivning kan stoppe dette, men når nestlederen i SV bærer hijab, blir diskusjonen om å forby barnehijab absurd.
SV kan ikke risikere å falle under sperregrensen og trenger derfor støtten fra moskeer og deres tilhengere. Dette innebærer at problemene feies under teppet; vi ignorerer «elefanten i rommet», og det ser ut til at ingen andre heller anerkjenner den.
Noen må snakke høyt om hijabens konsekvenser. Derfor brenner jeg hijaben på den internasjonale hijabdagen.
Denne kommentaren er språklig justert av kunstig intelligens og godkjent av skribenten.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
