Lily Bandehy
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Min venninnes far døde etter et godt og langt liv. Mens han lå stille på likhuset, var det ikke stille blant de etterlatte. Dag etter dag pågikk diskusjonen blant de fem barna som bodde i ulike byer, om alt fra kisten, gravstedet, gravsteinen, til minnestunden.
Jeg tenkte: «Hvis pappa var i live, hadde han angret på sin død.»
Alle ville ha det som de selv ønsket, det var nesten en maktdemonstrasjon. Svigerdøtre og svigersønner, som var veldig omsorgsfulle og ansvarlige når det kom til prisen på kisten og maten i minnestunden, hadde ikke hatt tid til å besøke ham mye da han levde. Men nå var de flinke til å bry seg om den lille, kalde kroppen som lå for seg selv i en stor skuff i likhuset.
Noen ønsket det dyreste, mens andre foretrakk det billigste. En ville at pappa skulle begraves i vest, mens en annen ville ha ham i øst.
Da tenkte jeg at dette var noe jeg ikke unnet verken meg selv eller mine etterlatte. Jeg har tatt styring over hele mitt liv fra den dagen jeg flyttet fra Iran.
Nå måtte jeg også ta styring over mine siste dager på jorda, uansett om jeg pustet eller ikke.
Derfor, på en tirsdag en sommerdag for sju år siden, ringte jeg til en venn som hadde jobbet i et begravelsesbyrå mens han studerte teologi, og spurte han om hvilket begravelsesbyrå han anbefalte. Etter en god samtale ble vi enige.
Så ringte jeg begravelsesbyrået.
En mannlig, varm stemme svarte.
Jeg presenterte meg og sa: «Jeg vil bestille en begravelse.»
Stemmen ble rolig og litt trist: «Unnskyld, hvem er den avdøde?»
«Ingen», svarte jeg fornøyd.
«Beklager at jeg spør, men det er rutiner. Vi må vite hvem den avdøde er og hvor gammel vedkommende er.»
«Ingen er død, skal bestille for meg selv», svarte jeg.
Det ble litt stille, men så var den varme stemmen tilbake. Vi ble enige om hvilken tid jeg skulle komme.
Lily Bandehy kom til Norge fra Iran i 1988 som politisk flyktning. Bandehy er forfatter og foredragsholder, og er særlig opptatt av temaer som ytringsfrihet og religion. Bandehy har vært med på grunnlegge LIM (Likestilling, integrering og mangfold) og Ex-Muslims of Norway.
På bestillingsdagen kledde jeg meg pent for å vise at jeg ikke hadde tenkt å dø, og dro til begravelsesbyrået, der jeg møtte en hyggelig dame. Og vi gikk gjennom alt.
Jorden som jeg skal ligge i er gratis, men de etterlatte skal betale en liten sum årlig. Jeg pustet lettet ut. Det blir billig.
I landet jeg kommer fra, Iran, er gravstedet veldig dyrt, nesten som å kjøpe en ettromsleilighet i selve hovedstaden.
Så gikk vi videre og så på ulike kister og priser. Jeg kjente på dem, både utvendig og innvendig. Nei, jeg har ikke råd til å være kresen med denne sykepleierlønnen.
Deretter gikk vi fort videre til steinen, det var mer vanskelig. Deretter så vi på heftet i kirken om hva som skal stå på kista. Dette var også lett; etter at jeg ble ex-muslim, hadde jeg allerede bestemt meg.
«Kjære Gud, send meg til helvete», sa jeg.
Den hyggelige damen så på meg: «Er du sikker?»
«Ja, jeg tror ikke på verken helvete eller paradis, men hvis det eksisterer, kommer jeg uansett til helvete. La ikke han bestemme.»
Så ble det kjøring, blomster og påkledning etter døden − og 94.000 kroner rett ut av kontoen.
Jeg er glad. Nå slipper jeg å ligge lenge på likhuset. Jeg har også spart barna fra å bli uvenner på grunn av min død. Begravelsespakken er klar; alt er på det rene.
Men eventyret er ikke over:
Noen år senere skulle jeg reise og jeg hadde ikke nok penger. Da tenkte jeg på min egen begravelse og sa til meg selv: «Hva har du gjort? Du har ikke noen profet, hvorfor skal det være kirkeprest og kjøring fram og tilbake til kirken og fra der til graven? Det blir billigere med kjøring uten stopp.»
Så dro jeg igjen til begravelsesbyrået. Jeg beholdt kisten og steinen og graveringen.
Den hyggelige damen spurte: «Vil du ikke bli kjørt til graven?»
«La barna spandere kjøringa», svarte jeg. «De viktige diskusjonene etter at jeg er borte – om gravstedet, kisten og testamentet – er klare.»
Jeg fikk resten av pengene tilbake, 40.000 kroner, og dro på ferie.
Nå deler jeg min erfaring: Det er best å være forberedt på det som kommer. Døden begynner fra celledeling i mors mage, og en dag blir den fullført.
La ikke barna som er i sorg bli belastet med lange diskusjoner. Et testament verken forkorter eller forlenger livet.
Døden er ingenting å være redd for.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
visit website
