Ola Borten Moe, stortingsrepresentant, Senterpartiet
Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Normalt sindige bønder i kamp mot hverandre og egen regjering.
Det hele kulminerte foran Stortinget i forbindelse med behandlingen av opptrappingsplanen(!) for norsk matproduksjon som både skal øke norsk matproduksjon med 20 prosent og tette inntektsgapet mellom bønder og øvrige grupper i samfunnet.
Det som i utgangspunktet var et etterlengtet gjennomslag for, og anerkjennelse av, norsk landbruk endte i et voldsomt familieoppgjør for åpen scene som resulterte i tap for alle parter til alle kanter:
En forholdsvis bredt forankret enighet med Høyre og Venstre røyk, Stortinget stemte ned målet om inntektsutjevning fram til 2027, Regjeringen, Senterpartiet og Bondelaget kan konstaterer at deres definisjonsmakt og gjennomføringsevne i landbrukspolitikken er fullstendig avkledd og desimert, Småbrukarlaget kan glede seg over mye medieoppmerksomhet og et resultat som åpenbart setter norsk landbruk tilbake.
Det er litt som barnebursdagen som går fullstendig over styr uten at de voksne klarer å ta tilbake kontrollen.
Les også: Urimelig om hobbybønder skal få fyrstelig lønn fra skattebetalerne
For de av oss som enda har en fot innen norsk landbruk tror jeg virkeligheten kan oppsummeres slik; mye jobb, lav lønnsomhet, stadig større risiko og kapitaleksponering og dermed en hverdag som skiller seg fra øvrige grupper i økende grad.
De siste årene med sterk kostnadsvekst på alle driftsmidler kombinert med en regulert inntektsside har gitt dårligere likviditet og en sterk opplevelse av dårligere lønnsomhet. Mange legger ned, rasjonaliseringen går raskt og skal man være med videre er det ingen vei utenom større investeringer, mer produksjon og mer jobb.
Dette gir selvsagt grunnlag for frustrasjon og uro for fremtiden.
Forestillingen om at landbrukspolitikken er det ene, definerende sentrum som all utvikling graviterer rundt er etter mitt skjønn feil. Den er viktig, men som med alt annet er de overordnede utviklingstrekkene i norsk landbruk og matproduksjon summen av tunge utviklingstrekk over tid som også handler om kultur, sosiologi, øvrige utviklingstrekk i samfunnet, teknologi og kapital. For å nevne de viktigste.
Les også: Jon Almaas: – Jeg kommer til å tape 200.000
Også her er det grenser for hva Stortinget kan vedta, heldigvis lever folk frie liv og kan ta selvstendige valg. Det er derfor en mangelfull analyse å legge all skyld for utviklingstrekk man ikke liker på politikken, akkurat som politikken ikke kan ta all skyld for at for få ønsker å søke lærerutdanningene våre eller at altfor mange går på trygd.
Av og til må vi rett og slett gå i oss selv.
Helt siden mekaniseringen av landbruket og den industrielle revolusjon for 200 år siden har landbruket avgitt arbeidskraft til andre sektorer i samfunnet. I Norge, som i resten av verden, har dette vært en forutsetning for velstandsvekst og utvikling i samfunnet som helhet. Selv ikke nå, med knapt 40.000 bønder er det noe som tyder på at denne utviklingen stopper.
Et vell av krav fra samfunnet på alt fra klima, biodiversitet og dyrevelferd driver kostnadene opp og antall bruk ned. Teknologien muliggjør stadige effektiviseringer, ingen andre næringer kan vise til tilsvarende produktivitetsutvikling gjennom bruk av ny teknologi som norsk matproduksjon. Og endelig er det min observasjon at kulturen og sosiologien er i sterk endring.
For meg er landbruk et kall, en identitet og noe jeg elsker, for mine barn i beste fall en mulighet til meningsfullt arbeide og inntekt.
Les også: Professor: – Stemmer ikke at de fleste bønder er fattige
Det store spørsmålet nå var hvordan vi som nasjon skal makte å forvalte jord og utmarksressursene våre på en måte som øker produksjonen og selvforsyningsgraden vår fra knapt 40 til 50 prosent og samtidig gi inntektsmuligheter for norske bønder på linje med andre grupper i samfunnet. Dette henger selvsagt sammen.
Uten folk til å drive jorda blir det smått med matproduksjon.
Men all den tid norske bønder er og skal være selvstendige næringsdrivende betyr selvsagt ikke dette at alle som produserer mat er garantert en inntekt fra staten eller avkastning på kapitalen som legges inn. Noen er dyktige og tjener godt, andre er mindre dyktige og tjener deretter. Akkurat som hver enkelt av oss må ta ansvar for hva vi bruker på hus, bil, båt og aksjer må norske bønder ta ansvar for egne investeringer og valg av produksjon.
Les også: Vi har et forferdelig forhold til mat
Fra mitt perspektiv er det derfor forstemmende at når en norsk regjering for første gang på 50(!) år la fram en plan for økt produksjon og betydelig økt lønnsomhet for den enkelte ble resultatet et slag om tekniske beregningsmetoder få egentlig forholder seg til fremfor en samling rundt uttalt ambisiøse mål og en mulighet til bred politisk forankring. Få næringer er så avhengige av langsiktige politiske rammevilkår som landbruket.
Det vi istedenfor fikk var en oppvisning i mangel på lederskap fra de presumptivt voksne i rommet.
Les også: Stakkars Stavrum. Urettferdighet er en vond følelse
Mitt eget faglag, Bondelaget, har fått gjennomslag for omtrent alt de ba om i Regjeringens forslag.
Likevel sto de på Løvebakken i stille protest mens Småbrukarlaget kjørte løpet. Mitt eget parti hadde ikke stamina til å stå på enigheten fra næringskomiteen og forspilte dermed muligheten til bred politisk forankring for viktige mål i landbrukspolitikken.
For de som tror veien for en bedre landbrukspolitikk og økt lønnsomhet for bøndene går gjennom protest og aktiv kamp mot sine beste venner på Stortinget og i regjering, må forrige uke fremstå som en suksess.
For resten av oss er det en liten katastrofe.
Fasit får vi uansett i de årlige oppgjørene, det er der rammene for norsk matproduksjon legges og vedtas.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
