Steinar Ulrichsen, ansvarlig redaktør i Sandefjords Blad
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
(Sandefjords Blad): I mer enn et halvt tusenår har vi gjort narr av et av høymiddelalderens mer spesielle påfunn: Det todelte, og noen ganger hjerteformede hodeplagget, som ble laget for noen svært få privilegerte kvinner.
Det er jo latterlig at kvinner spjåket seg ut slik, ikke sant?
I noen korte perioder var det populært hos adelige kvinner noen få steder i Europa. Og det var et viktig statussymbol – i en tid der edelt metall var ettertraktet for å holde liv i dyr krigføring, ble dette hodeplagget likevel prioritert.
Ikke rart det erfunnet testamenter der denne hodepryden nevnes spesielt, for eksempel i England på 1400-tallet.
Men akkurat hva er det som er så morsomt for alle oss som kom etterpå?
For siden er det latterliggjort kontinuerlig, i hvert eneste århundre. I skisseblokken til Leonardo da Vinci, i etsinger og relieffer og i berømte malerier.
Og det er ikke bare hodepryden som går igjen – det er ofte så mange andre fellestrekk at det er opplagt at det faktisk er skissen til Leonardo da Vinci som startet moroa.
Den er blitt kopiert og brukt til inspirasjon hele veien fram til vår «Tre nøtter til Askepott» – via den berømte nederlandske renessansemaleren Quentin Massys.
Men latteren bør sette seg litt i halsen. For karikaturen med den underlige hatten er brukt i antisemittisme, rasisme, kvinnehat og spredning av falske nyheter under Napoleonskrigene.
Ikke minst bør du kjenne trekkene, og ikke minst hodeplagget til den stygge hertuginnen i «Alice i Eventyrland», i John Tenniels berømte illustrasjon.
Jeg har en privat teori om det er laget tusen ganger så mange parodier og karikaturer av hodeplagget enn det ble laget originalt for å pryde adelige kvinnehoder.
I «Tre nøtter til askepott», som hver jul sendes på NRK, ses det som et slags todelt hodeplagg med slør imellom. Resultatet her ligner mer en redselsfull lampeskjerm enn noe annet.
I den norske nyinnspillingen er det frisyren som er delt i to med et slags smalt slør imellom.
Men det du må huske på er at alt dette er fiksjon, og hodeplagget er brukt som et virkemiddel for å oppnå en effekt.
For hør bare: Plagget var så vidt gått av moten før det dukket opp i en type kunst vi snakker altfor lite om. Renessansen er kjent for sin dyrkelse av skjønnhet og høye idealer. Men vel så populært – var karikaturer og latterliggjøring av det stygge og groteske.
Dessverre ble dette også noen ganger brukt i renspikket jødehat.
Antakelsen var at dersom du var stygg hadde du sikkert mange andre dårlige egenskaper i tillegg. Da var du slem, grådig og dum – og sikkert verdt å le av. Kvinner og menn ble begge utsatt for spott. Kanskje mest kvinner?
For allerede på 1480-tallet dukket det opp tegninger av stygge, eldre kvinner med latterlige gevanter – og ofte – nettopp med dette hodeplagget som dukker opp på TV-skjermene oss hver jul: .
Det underliggende budskapet: Hvem trodde disse kvinnene at de var? Gamle og stygge – og skulle de tro at de var en make verdig?
Leonardo da Vinci holdt seg selvsagt ikke for god til å være med på leken, han laget sin skisse i cirka år 1490. I tillegg til å male en tobarnsmor så vakker at hun ble verdens mest kjente kvinne – måtte han underholde ved hoffene der han arbeidet.
Så selvsagt laget han flere varianter av stygge kvinner med det todelte hodeplagget i sine skissebøker.
Til hans forsvar skal det sies at dette nok også hang sammen med hans mange proporsjonsstudier som han gjorde på denne tiden, og at skissene ikke kan knyttes opp mot noe uttalt kvinnehat hos akkurat denne renessansekunstneren.
Men sammen med utrolige skisser av lik, blodkarsystemet, snedige oppfinnelser og andre groteske portretter, vakte tegningene mye oppmerksomhet. Så mye at figuren ble kopiert av andre kunstnere og distribuert.
Noen få tiår senere maler for eksempel den kjente nederlandske maleren Quentin Massys det satiriske portrettet av en gammel kvinne (1513) – selvsagt fortsatt med det diabolske hodeplagget. Likhetene med Da Vincis skisse er så mange at det er åpenbart at det er her inspirasjonen kommer fra.
Massys beskytter, Desiderius Erasmus, spør for eksempel i et skriv: «Hvem vil holde ut med en slik anstendig gift kvinne om hun gikk med disse store hornene og pyramider og kjegler stikkende ut fra hodet […]?» Og svarer selv: «alle ville le og bue».
Det som er verdt å merke seg er at kvinnen som er gjengitt har svært maskuline trekk, har rynker på puppene, har vorter og hud som ligger i pløser nedover halsen. Typisk holder hun en utsprunget rose i hånden, som om hun er på frierferd. Den rosen vil nok aldri springe ut.
Så går det slag i slag. Fra tegning til etsinger til relieffer. Vi treffer denne kvinnen igjen i hele den europeiske kulturhistorie fram til vår tid og innspillingene av «Tre nøtter til askepott». Hun er med i hvert eneste århundre og dukker opp på de underligste steder.
Noen eksempler:
I et portrett på 1600-tallet av kongen og dronningen av Tunis – som ikke har noe med de virkelige herskerne i Tunis å gjøre. Det kan argumenteres for at det er rasistisk.
I et maleri i Frankrike på 1600-tallet i en latterliggjøring av Hertuginnen Margaret av Tyrol (1318-1369), fordi hun tok politisk makt og skilte seg og giftet seg på ny. Slik selvstendighet ble oppfattet som en kvinne uverdig, og hun ble kalt for «hore» og «fitte» i ettertid. Hun fikk også rykte på seg for å være stygg – noe som for øvrig ikke stemmer overens med hva samtidige kilder mente.
I propaganda under Napoleons felttog mot Italia på slutten av 1700-tallet. Her brukte man falske nyheter og spredte en bulletin om at pavens søster (som var en ren oppdiktning) var i ferd med å samle en hær. Gjett hva slags hodeplagg hun ble avtegnet med, i tillegg til at hun hadde mange likhetstrekk med Massys maleri?
John Tenniels illustrasjon av den stygge hertuginnen i «Alice i Eventyrland» (se nederst).
Så da er det kanskje på tide at du spør deg selv der du sitter med pepperkaker eller mandariner og ler av den onde stemoren med det latterlige hodeplagget eller frisyren (om du ser på den nye versjonen):
Hva ler vi egentlig av når vi ler av denne hodepryden?
Bli varslet om siste nytt: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
visit website
