Tone Angell Jensen, kommentator i Nordlys
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
(Nordnorsk debatt): Årets lønnsoppgjør kan bli en kraftig konfrontasjon mellom partene. Lønnstakerne har opplevd reallønnsnedgang tre år på rad, mens renta har galoppert oppover og prisen på mat, strøm og drivstoff har steget kolossalt.
Mange sliter tungt med å klare seg økonomisk, sosialhjelpen har økt med 13 prosent, og statistikken viser 30 prosent flere inkassosaker.
Samtidig harden økonomiske eliten feiret rekordutbytte og hatt full fest på børsen. Aksjonærutbyttet i børsnoterte selskaper steg fra 175 milliarder i 2022, til 269 milliarder i fjor. Tosifrede millionlønninger – og bonuser – florerer blant toppene i norsk næringsliv, her er det verken snakk om moderasjon eller ansvar.
Angsten for konkurranseevnen dukker ikke opp før vanlige arbeidstakere vil ha sin del av kaka.
Sjefen for industrigiganten Aker, Øyvind Eriksen, fikk 34 millioner i lønn i 2023, skriver Klassekampen. 19,6 millioner i grunnlønn pluss noen tilleggsytelser, og så selve rosinen i pølsa: 14 millioner i bonus! Det er sytti prosent av grunnlønna, det.
Toppsjefen i Equinor, Anders Opedal, tjente 20,7 millioner kroner i fjor, og toppsjefen i DNB, Kjerstin Braathen, 15,8 millioner. Begge kan selvsagt vise til gode resultater for bedriftene sine, men det er i all hovedsak krigen i Ukraina og derav følgende eventyrpriser på olje og gass som har sopt penger inn i kassen til Equinor. Og DNB har, i likhet med bankvesenet for øvrig, fått solid «produksjonsstøtte» fra Norges Bank, i form av stadige renteøkninger.
Sånn er det stort sett over hele linjen, million-lønningene ruller inn som brottsjøer på bankkontoene til ledere i norske konsern.
– Perverst, sa Fellesforbundets leder Jørn Eggum i fjor om lønnskulturen som har fått utvikle seg.
– Perverst, sier nestleder Steinar Krogstad om tallene som nå ligger på bordet. Det er en helt presis beskrivelse.
Rausheten mot næringslivstoppene viser at bedriftene ikke er plaget av trange tider eller truende skyer i business horisonten. Men nasjonen Norge er rammet av en snikende og voksende ulikhetskrise. Som økonomiprofessor Kalle Moene påpeker i Klassekampen: det er ikke inntektene, men fordelingen av inntektene som er problemet!
Forskjells-Norge vokser, og den negative utviklingen skjøt for alvor fart etter krigsutbruddet i Ukraina, pluss en selvpåført strømpris krise og konsekvensene av 14 renteøkninger på to og et halvt år.
Det kan bli ampert om denne trenden fortsetter. Vi liker å karakterisere Norge som et samfunn preget av tillit. Det er en viktig verdi for oss, tillit er selve samfunns-limet, i ytterste konsekvens en garantist for ro og stabilitet. Utviklingen nå undergraver tillitssamfunnet, en viktig bærebjelke kan forvitre.
Etter fjorårets lønnsoppgjør sa NHO-leder Ole Erik Almlid at lønnsutviklingen blant toppledere hadde gjort forhandlingene vanskelige, og at akkurat det hadde vært en lærepenge både for NHO og bedriftene. Det er imidlertid få spor av læring i de nye tallene fra lederlønns-fronten.
Festen hos toppene har fortsatt, ikke bare i privat næringsliv, men også i statlig eide konsern.
Politikerne har bestemt at lønnsutviklingen her skal inn i mer moderate former, men det ser ut til å være uvanlig komplisert å få dette til. Det er styret i konsernene som fastsetter lederlønninger, men det er staten som er eieren. Et styre som ikke lytter til det eieren har besluttet, må gå. Det kan i disse tilfellene være like greit, da det ser ut til at elitenes lønnskultur har klistret seg fast i veggene i enkelte styrerom.
Et eksempel er Statkraft. Den statlige bedriften brukte 4,7 milliarder på bonuser over tre år. Begrunnelsen for til dels ekstremt høye godtgjørelser er at Statkraft må ha de beste lederne, meglerne og traderne i markedet, hvis man skal tjene penger til eieren, den norske stat, fellesskapet, oss alle. Det er jo en from og sympatisk målsetting.
Men når effekten blir en uønsket lønnsbonanza som sprer seg videre, da har vi importert løsninger og systemer som undergraver den norske modellen. Ønsker vi det? Trenger vi det?
LO-sekretær Are Tomasgarduttrykte det treffende i Dagens Næringsliv: «La oss ikke glemme at Statkraft eies av et land som har bygget opp verdens mest avanserte petroleumsindustri, som drifter de mest avanserte vannkraftverkene i verden og som har fantastiske, verdensledende fagmiljøer innenfor en rekke energisektorer. Det har vi klart uten utbetalinger av bonuser i milliardklassen.»
En pervers lønnskultur
9
21
09.04.2024
Tone Angell Jensen, kommentator i Nordlys
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
(Nordnorsk debatt): Årets lønnsoppgjør kan bli en kraftig konfrontasjon mellom partene. Lønnstakerne har opplevd reallønnsnedgang tre år på rad, mens renta har galoppert oppover og prisen på mat, strøm og drivstoff har steget kolossalt.
Mange sliter tungt med å klare seg økonomisk, sosialhjelpen har økt med 13 prosent, og statistikken viser 30 prosent flere inkassosaker.
Samtidig harden økonomiske eliten feiret rekordutbytte og hatt full fest på børsen. Aksjonærutbyttet i børsnoterte selskaper steg fra 175 milliarder i 2022, til 269 milliarder i fjor. Tosifrede millionlønninger – og bonuser – florerer blant toppene i norsk næringsliv, her er det verken snakk om moderasjon eller ansvar.
Angsten for konkurranseevnen dukker ikke opp før vanlige arbeidstakere vil ha sin del av kaka.
Sjefen for industrigiganten Aker, Øyvind Eriksen, fikk 34 millioner i lønn i 2023, skriver Klassekampen. 19,6 millioner i grunnlønn pluss noen tilleggsytelser, og så selve rosinen i pølsa: 14 millioner i bonus!........
© Nettavisen
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Nikkei Editorial
Ali Fathollah-Nejad
Rami G Khouri
