Nada Kassir er fra Bagdad. En smilende, hjelpsom kvinne. Biokjemiker, lærer i arabisk for det amerikanske militæret. Bosatt i USA i dag. Men familien kom fra Tyrkia.
Samtalen vår startet på en flyplass, da vi måtte vente lenge på et fly, og vi ante at hun hadde en historie som kristen.
– Jeg har hørt om de assyriske kristne, at de ble fordrevet fra Tyrkia, sa jeg.
– Ja, det er mitt folk, bekreftet hun og smilte forsiktig.
Bestemoren minnet alltid om at islam hadde fordrevet dem sør-østover og de havnet i Nininive. Foreldre vokste opp der, men flyttet til Bagdad.
Mehdi Zana, tidligere ordfører i Diyarbakir, opposisjonell kurder, fortalte meg – da jeg satt på Stortinget, om kurdernes skjebne og manglende rettigheter. Han tok med i den tragiske beretning de assyriske kristne. Minst 250.000 av dem bodde i Tyrkia fortalte han. De ble så å si alle fordrevet – de som ikke ble drept.
IS/Hamas er ikke et nytt fenomen.
En stor gammel kirke ble ødelagt i Tyrkia, fortalte min muslimske venn og kurder-leder. Det er mange minoriteter som er eliminert, sa Mehdi Zana. Han ba meg om å be til «min Gud» for ham, og jeg lovet.
I Israel har de assyriske kristne nå fått minoritetsstatus, og er svært takk-nemlig for det. Det gjør at de føler seg trygge der.
– Jeg har hørt om rettighetsløse i Jordan, og at mange av dem var kristne?
– Ja, det er meg igjen, sier den sympatiske damen og forteller at Gulfkrigen gjorde at hun som kristen ble ansett som «en samfunnsfiende». Og da hun møtte sin kommende ektemann, en amerikaner, ble situasjonen umulig. Hun måtte rømme. Hun bodde illegalt i Jordan i 7 år. Men hadde det mye bedre enn de fleste, på grunn av at hun ble forsørget av sin mann, som tjenestegjorde i Afghanistan.
– De fleste i min situasjon måtte «finne noe å leve av» uten arbeidstillatelse. Det er ikke enkelt, sier damen som innvandret til USA i 2012.
– Hva betyr det å være kristen i islamske land?
Nada Kassir forteller uten store ord at det er gått fra vondt til verre i hennes levetid.
– Mine forfedre ble fordrevet og massakrert. Jeg ble fordrevet. Mine to brødre i Bagdad ble advart av en nabo, og slik reddet de livet, men måtte rømme i det de sto og gikk i. Men de kristne som bodde igjen i Ninive, ble masakrert i stort antall av IS, som ville utrydde dem.
Hun forteller at brødrene hennes så alvoret i øynene. De stod overfor valget om å konvertere til Islam, bli drept eller betale en «dimmiskatt». Det er umulig å leve under slike forhold. Brødrene rømte via Syria til Frankrike. Der ventet de i 10 år før de fikk visum til Canada, der de nå har familie.
– Deres historie er ikke unik. Det var store kristne samfunn både i Ninive og i Bagdad da jeg vokste opp. Nå er det svært få igjen, forteller Nada, og et øyeblikk ser jeg sorg i øynene hennes. Hun arbeider nå som lærer i arabisk for militæret i USA. Dessuten underviser hun i hva det betyr for samfunnet hvis IS og islamske terrororganisasjoner tar styring.
Nada Kassir representerer levende historie. Hennes historie er så helt forskjellig fra min, men vi er søstre i Kristus – og møttes på en flyplass. Nå har vi en assyrisk kristen som venn.
Levende historie!
11
0
28.02.2024
Nada Kassir er fra Bagdad. En smilende, hjelpsom kvinne. Biokjemiker, lærer i arabisk for det amerikanske militæret. Bosatt i USA i dag. Men familien kom fra Tyrkia.
Samtalen vår startet på en flyplass, da vi måtte vente lenge på et fly, og vi ante at hun hadde en historie som kristen.
– Jeg har hørt om de assyriske kristne, at de ble fordrevet fra Tyrkia, sa jeg.
– Ja, det er mitt folk, bekreftet hun og smilte forsiktig.
Bestemoren minnet alltid om at islam hadde fordrevet dem sør-østover og de havnet i Nininive. Foreldre vokste opp der, men flyttet til Bagdad.
Mehdi Zana, tidligere ordfører i Diyarbakir, opposisjonell kurder, fortalte meg – da jeg satt på Stortinget, om kurdernes skjebne og manglende rettigheter. Han tok med i den tragiske beretning de assyriske........
© Norge IDAG
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
