Når vi leser Bibelen bør vi, av respekt for forfatteren, tolke tekstene i samsvarer med forfatterens intensjoner og forordninger. Det skulle bare mangle!

Dessverre viser den kristne tradisjonen at denne respekten ikke er blitt utvist. Erstatningsteologien er et grelt eksempel på det - en lære som har påført Guds eiendomsfolk, Jesus søsken etter blodet, ubeskrivelige lidelser.

Bibelen inneholder sin egen hermeneutikk - grunnleggende prinsipper for hvordan vi skal tolke den og utlede lære. Det må nesten være slik. Alternativet er at enhver ble overlatt til å utlede slike prinsipper selv, og da ville læren fort ikke reflektere det budskapet Gud hadde til hensikt å betro oss. Det tror jeg alle forstår.

Dersom vi følger to helt grunnleggende prinsipper for tolkning, er vi forskånet fra mye villfarelse. Det første bygger på Salme 119,116, og det andre er en rasjonalt utledet konsekvens av det første.

1. «Summen av Guds ord er sannhet». Det innebærer at vi tar feil dersom vi kommer frem til at Bibeltekstene motsier hverandre.

2. «Skrift skal belyse skrift». Det innebærer at det vi har vanskelig for å forstå bør tolkes i lys av det vi forstår med letthet.

Jesus kom for å oppfylle Guds ord og løfter. Det hersker det ingen tvil om. Han kom som et svar på og en oppfyllelse av det Guds profeter hadde gitt israelittene løfter om. Profetiene er mer enn forutsigelser, de er Guds ord og løfter!

Oppfyllelse av profetier bekrefter derfor Guds troverdighet og trofasthet. Og motsatt, dersom profetiene ikke skulle gå i oppfyllelse, innebærer det at Gud verken er troverdig eller trofast - at han ikke er til å stole på.

Nå sier Guds ord selv at Gud nettopp er både troverdig og trofast. Hele den kristne troen bygger på at Gud står bak sitt ord og sine løfter - at Gud ikke svikter, slik mennesker gjør.

Heller ikke menneskes troløshet kan rokke ved Guds trofasthet. Gud forandrer seg ikke. Vi kan gå glipp av det han tilbyr oss ved å avvise ham, men selv forandrer han seg ikke - aldri.

Paulus beskriver det vakkert: Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv (Paulus andre brev til Timoteus 2,13).

Og derfor kom Kristus (Messias), som en oppfyllelse av løfter gitt allerede til Adam og Eva i Edens hage, og løfter gitt i de evige paktene med Abraham og David. Utallige profetier, forkynt av Guds profeter i en periode over flere hundre år, ble detaljert og konkret oppfylt ved Jesus fødsel, liv, død og oppstandelse.

De er ingen tvil om at Djevelen forsøkte å sette kjepper i hjulene for Guds frelsesplan. Da Jesus ble født, forsøkte Herodes å myrde ham. På samme måte forsøkte Farao å hindre israelittene i å komme seg til Løfteslandet, og Haman forsøkte å forhindre dem fra å vende tilbake etter det 70-årige eksilet i Babylon.

Messias skulle være en israelitt/jøde som vokste opp i Nasaret etter å ha blitt født i Betlehem. Om Farao, Haman eller Herodes hadde lykkes, hadde det innebåret at Gud verken var troverdig eller trofast. Men det er han.

Israelittene/jødene, Israel/Juda og Jerusalem er helt sentrale elementer i Guds frelsesplan for menneskeheten. Derfor var det fra Israel ble til kamp om dette folket og landet deres. Men verken folkets egen ulydighet eller fiendes raseri kunne forhindre Gud fra å oppfylle sitt ord og sine løfter. merk deg det.

Etter at Herodes var død, viste Herrens engel seg i en drøm for Josef i Egypt og sa: «Stå opp, ta barnet og moren med deg og dra til Israels land! For de som stod barnet etter livet, er døde.» 21 Han stod da opp, tok barnet og moren med seg og kom til Israels land. Men da han fikk høre at Arkelaus var blitt konge i Judea etter sin far Herodes, våget han ikke å slå seg ned der. Han ble varslet i en drøm og drog til Galilea. Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret. Slik skulle det bli oppfylt som profetene hadde sagt, at han skulle kalles en nasareer (matteus 2,19-23).

Alt dette skulle jeg tro alle kristne er enige om. Men når vi viderefører tolknings-prinsippene som fører oss frem til disse helt grunnleggende kristne sannhetene, oppstår det fort, underlig nok, både tvil og uenighet.

Vi skal se kort på tre eksempler der Jesus og apostlene i sin forkynnelse siterer eller henviser til profetenes forkynnelse. Videre på hvordan og hvorfor Bibelens egen hermeneutikk pålegger oss å tolke tekstene i lys av hverandre.

For da skal det bli trengsler så store som det aldri har vært fra verdens begynnelse til i dag, og som det heller aldri mer vil bli (Jesus, i Matteus 24,21).

Når vi skal søke å tolke hva det er Jesus sier i dette verset, er det første naturlige å lese det i sammenheng med den teksten verset er hentet fra. Dernest vil det være naturlig å legge merke til at Jesus, både ved ordbruken og tematikken, siterer eller henviser til en tekst i profeten Daniels bok. Og det skulle ikke overraske oss, for i både Jesu og apostlenes forkynnelse er dette fenomenet et klart og tydelig mønster.

For Jesus og apostlene var det like naturlig å henvise til profetene i sin forkynnelse, som det er naturlig for kristne å henvise til Jesus og apostlene i vår forkynnelse - for profetiene var Jesu og apostlenes Bibel. Det var Gud eget ord. Ordet Gud ved sin troverdighet og trofasthet hadde forpliktet seg til å stå bak og oppfylle. Til punkt og prikke.

På den tid skal Mikael, den store fyrsten, stå fram, han som verner dine landsmenn. Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært maken til helt siden folkeslag oppstod. På den på den tid skal ditt folk bli frelst, alle som er skrevet opp i boken. Og mange av dem som sover i jorden, skal våkne opp, noen til evig liv, andre til skam og evig avsky. Da skal de forstandige skinne som den strålende himmelhvelvingen; og de som har ført de mange til rettferd, skal skinne som stjernene, evig og alltid (Daniels bok 12,1-3).

Det er helt uhørt, og fullstendig ubibelsk, å tolke Jesus forkynnelse om trengselstiden uten å legge det profeten Daniel, flere hundre år tidligere, forkynner om den åpenbart samme trengselstiden. Dette fordi en slik fremgangsmåte bryter med Bibelens egne helt fundamentale prinsipper for tolkning av Guds ord. Jesus og apostlenes forkynnelse bekrefter og understreker det med all mulig tydelighet.

Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte» (Johannes åpenbaring 21,1-5).

Denne teksten har vært utsatt for mange ulike tolkninger og utlegninger! Og det med god grunn, for det er en tekst det er knyttet håp til - ikke bare for fremtiden, men for evigheten.

I likhet med Jesus, og fremfor noen andre Paulus, siterer og henviser Johannes i Åpenbaringsboken hyppig til de eldgamle profetiene - så også i denne teksten.

Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes det som var, ingen skal tenke på det mer. Ja, gled og fryd dere til evig tid over det som jeg skaper! For jeg skaper Jerusalem om til en jublende by, og de som bor der, vil jeg gjøre til et lykkelig folk. Jeg vil fryde meg over Jerusalem og glede meg over mitt folk. Aldri mer skal det høres gråt eller klageskrik i byen. Der skal det ikke lenger finnes barn som lever bare noen dager, eller gamle som ikke når sine dagers fulle mål. Ung er den som dør hundre år gammel, den som ikke blir hundre, må være forbannet.

De skal bygge hus som de selv får bo i, plante vingårder og spise frukten selv. De skal ikke bygge så andre får bo, og ikke plante så andre får spise. De som hører til mitt folk, skal bli like gamle som trærne; de som jeg har utvalgt, skal få nyte frukten av sitt arbeid. De skal ikke streve til ingen nytte og ikke føde barn som brått må dø. For de er en ætt, velsignet av Herren, de får ha sine etterkommere hos seg.

Før de roper, skal jeg svare, ennå mens de taler, vil jeg høre. Ulven og lammet skal beite sammen, løven skal ete halm som oksen, men slangen skal ha mold til mat. Ingen skal skade eller ødelegge noe på hele mitt hellige fjell, sier Herren (Jesaja 65,17-25).

Det er tragisk, og nesten komisk, å være kjent med de mange underlige lærdommer som er utledet fra teksten om en ny jord og et nytt Jerusalem i Johannes åpenbaring, fordi den ikke er tolket i lys av Guds ord frembåret av profeten Jesaja.

Apostelen Peter understreker de eldgamle profetienes betydning og aktualitet, i det han advarer nettopp mot det å tolke dem etter eget forgodtbefinnende - fordi den samme Gud og den samme Ånd har produsert både profetenes, Jesus' og apostlenes forkynnelse.

Derfor står også profetordet desto fastere for oss. Dette ord bør dere ha for øye, for det er lik en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen gryr og morgenstjernen går opp i deres hjerter. Men dere må framfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd. For aldri er noen profeti båret fram fordi et menneske ville det; men drevet av Den Hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud (2. Petersbrev 1,19-21).

Så snart denne trengselstiden er over, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelrommets krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet (Jesus, i Matteus 24,29-31).

I denne helt sentrale teksten i Jesu forkynnelse om sin gjenkomst, siterer/henviser Jesus til tre helt sentrale Messias-profetier. Om vi skal forsøke å forstå Jesus på hans egne premisser, må vi derfor tidlig i tolknings-prosessen gjøre oss kjent med de Gudsordene han viser til.

Jesu forkynnelse må tolkes i lys av (A) Joels profeti om «Herrens dag», (B) Daniels profeti om Menneskesønnens komme og (C) Sakarjas profeti om at folkene skal bryte ut i klagerop.

A) «Herrens dag»

Solen forvandles, den formørkes, og månen blir som blod før Herrens dag kommer, den store og skremmende. Men hver den som påkaller Herrens navn, han skal bli frelst. For på Sion-fjellet og i Jerusalem skal det finnes en flokk som har sluppet unna, slik Herren selv har sagt. Blant dem som har berget seg, er de som Herren kaller.

For se, i de dager, på den tid da jeg vender lagnaden for Juda og Jerusalem, da vil jeg samle alle folkeslag og føre dem ned i Josjafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem om Israel, mitt folk og min eiendom, som de spredte blant folkene. ... Folkeslagene skal bryte opp og dra til Josjafats dal. For der vil jeg sitte til doms over folk fra alle kanter. Sving sigden, for høsten er moden! Kom og tråkk, for vinpressen er full, pressekummene flyter over. For folkenes ondskap er stor. Det er et mylder og ståk i avgjørelsens dal! Herrens dag er nær i avgjørelsens dal. Sol og måne svartner, og stjernene mister sin glans.

Herren skal tordne fra Sion, la røsten runge fra Jerusalem, himmel og jord skal skjelve. Men Herren er et vern for sitt folk, en borg for Israels sønner. Dere skal få sanne at jeg er Herren deres Gud, som bor på Sion, mitt hellige fjell. Jerusalem skal være et hellig sted, der skal fremmede aldri mer komme inn. ... i Juda skal det alltid bo folk, og i Jerusalem skal slekt følge slekt. Jeg vil hevne dem som er drept, og ikke spare de skyldige (Fra Joel 3).

B) Menneskesønnens komme med himmelens skyer

Videre så jeg i mine nattsyner: Se, med himmelens skyer kom det en som var lik en menneskesønn. Han nærmet seg den gamle av dager og ble ført fram for ham. Han fikk herredømme, ære og rike; folk og stammer med ulike språk, alle folkeslag skal tjene ham. Hans velde er et evig velde, det skal ikke forgå; hans rike går aldri til grunne (Daniel 7,13-14).

C) Alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop

Et domsord. Dette er Herrens ord om Israel, lyder ordet fra Herren, som utspente himmelen og grunnla jorden, og skapte ånd i menneskets indre: Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkene rundt omkring. Også Juda må være med og beleire Jerusalem. Den dagen skal det skje at jeg gjør Jerusalem til en løftestein for alle folkeslag. Hver den som prøver å løfte den, skal bare rive seg opp. Men alle jordens folkeslag skal samle seg mot byen.

... Den dagen skal det skje at jeg prøver å gjøre ende på alle de folk som kommer imot Jerusalem. Men over Davids hus og over innbyggerne i Jerusalem utøser jeg en nådens og bønnens ånd. Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret, og sørge over ham likesom en sørger over sin eneste sønn, og klage bittert over ham likesom en holder klage over den førstefødte (fra Sakarja 12).

I Jesus-teksten står det at alle folk skal på på Menneskesønnen/Jesus og klage sårt. I Sakarja-teksten står det kun om at de som har gjennomboret ham/Jesus skal se på ham/Jesus og sørge.

Men, om noen skulle være i tvil, så forstår vi i lys av slik Johannes i Åpenbaringsboken anvender Sakarja-profetien, at Jesus og Sakarja taler om den samme hendelsen.

Se, han kommer i skyene! Hvert øye skal se ham, også de som har gjennomboret ham, og alle jordens folk skal bryte ut i klagerop over ham (Johannes åpenbaring 1,7).

Bibelen inneholder sin egen hermeneutikk - grunnleggende prinsipper for hvordan vi skal tolke og forstå Guds ord.

Hele Bibelen er Guds ord - både profetene, Jesus og apostlene talte drevet av Guds ånd.

Profetiene er som en lampe som lyser på et mørkt sted. Det er bibelsk naturlig å legge disse Guds ord og løfter til grunn for tolkning av Jesu og apostlenes forkynnelse - ikke minst i de tekstene hvor Jesus og apostlene siterer eller henviser til konkrete profetier.

For den som følger disse bibelske, enkle og tydelige retningslinjene, er det helt ubestridelig at jødefolket, Israel og Jerusalem er helt sentrale elementer og spiller en helt sentral rolle i det som handler om (1) Trengselstiden, (2) Jesu gjenkomst og (3) Den nye jord med Det nye Jerusalem.

Teologien kan du utlede selv. Jesus understreker at det er han som er vår lærer/rabbiner (Matteus 23,10), og apostelen Jakob advarer om at den som tar på seg å lære andre skal dømmes etter det (Jakobs brev 3,1).

Han sa til disiplene: «Det er ikke til å unngå at forførelser kommer, men ve den som de kommer fra! Det ville være bedre for ham å bli kastet i havet med en kvernstein om halsen, enn at han skulle forføre en av disse små. Ta dere i vare! (Jesus, i Lukas 17,1-3).

For den nysgjerrige eller vitebegjærlige kan det kort legges til at Johannes åpenbaring forteller om at Gud selv skal lyse i Det nye Jerusalem på Den nye jord (Johannes åpenbaring 21,22-22,5). Det er noe profeten Jesaja skrev om flere hundre år tidligere (Jesaja 60).

De fleste skulle være klar over at når Åpenbaringsboken forkynner om Livets tre, så er det et tre som er omtalt tidlig i Bibelboken. I Åpenbaringsboken formidler også Johannes fra sine syner om Livets elv (Johannes åpenbaring 22,1-2), noe profeten Esekiel gjorde før ham (Esekiel 47).

Enhver som ønsker å forstå seg på Jesus' og apostelens forkynnelse, bør vektlegge det som før ble skrevet - når Jesus og apostlene siterer eller henviser til helt konkrete Gudsord frembåret av Guds profeter, skulle det være helt naturlig og en selvfølge.

QOSHE - Profetordet - og Jesu og apostlenes forkynnelse - Martin Gellein
menu_open
Columnists Actual . Favourites . Archive
We use cookies to provide some features and experiences in QOSHE

More information  .  Close
Aa Aa Aa
- A +

Profetordet - og Jesu og apostlenes forkynnelse

6 0
11.01.2024

Når vi leser Bibelen bør vi, av respekt for forfatteren, tolke tekstene i samsvarer med forfatterens intensjoner og forordninger. Det skulle bare mangle!

Dessverre viser den kristne tradisjonen at denne respekten ikke er blitt utvist. Erstatningsteologien er et grelt eksempel på det - en lære som har påført Guds eiendomsfolk, Jesus søsken etter blodet, ubeskrivelige lidelser.

Bibelen inneholder sin egen hermeneutikk - grunnleggende prinsipper for hvordan vi skal tolke den og utlede lære. Det må nesten være slik. Alternativet er at enhver ble overlatt til å utlede slike prinsipper selv, og da ville læren fort ikke reflektere det budskapet Gud hadde til hensikt å betro oss. Det tror jeg alle forstår.

Dersom vi følger to helt grunnleggende prinsipper for tolkning, er vi forskånet fra mye villfarelse. Det første bygger på Salme 119,116, og det andre er en rasjonalt utledet konsekvens av det første.

1. «Summen av Guds ord er sannhet». Det innebærer at vi tar feil dersom vi kommer frem til at Bibeltekstene motsier hverandre.

2. «Skrift skal belyse skrift». Det innebærer at det vi har vanskelig for å forstå bør tolkes i lys av det vi forstår med letthet.

Jesus kom for å oppfylle Guds ord og løfter. Det hersker det ingen tvil om. Han kom som et svar på og en oppfyllelse av det Guds profeter hadde gitt israelittene løfter om. Profetiene er mer enn forutsigelser, de er Guds ord og løfter!

Oppfyllelse av profetier bekrefter derfor Guds troverdighet og trofasthet. Og motsatt, dersom profetiene ikke skulle gå i oppfyllelse, innebærer det at Gud verken er troverdig eller trofast - at han ikke er til å stole på.

Nå sier Guds ord selv at Gud nettopp er både troverdig og trofast. Hele den kristne troen bygger på at Gud står bak sitt ord og sine løfter - at Gud ikke svikter, slik mennesker gjør.

Heller ikke menneskes troløshet kan rokke ved Guds trofasthet. Gud forandrer seg ikke. Vi kan gå glipp av det han tilbyr oss ved å avvise ham, men selv forandrer han seg ikke - aldri.

Paulus beskriver det vakkert: Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv (Paulus andre brev til Timoteus 2,13).

Og derfor kom Kristus (Messias), som en oppfyllelse av løfter gitt allerede til Adam og Eva i Edens hage, og løfter gitt i de evige paktene med Abraham og David. Utallige profetier, forkynt av Guds profeter i en periode over flere hundre år, ble detaljert og konkret oppfylt ved Jesus fødsel, liv, død og oppstandelse.

De er ingen tvil om at Djevelen forsøkte å sette kjepper i hjulene for Guds frelsesplan. Da Jesus ble født, forsøkte Herodes å myrde ham. På samme måte forsøkte Farao å hindre israelittene i å komme seg til Løfteslandet, og Haman forsøkte å forhindre dem fra å vende tilbake etter det 70-årige eksilet i Babylon.

Messias skulle være en israelitt/jøde som vokste opp i Nasaret etter å ha blitt født i Betlehem. Om Farao, Haman eller Herodes hadde lykkes, hadde det innebåret at Gud verken var troverdig eller trofast. Men det er han.

Israelittene/jødene, Israel/Juda og Jerusalem er helt sentrale elementer i Guds frelsesplan for menneskeheten. Derfor var det fra Israel ble til kamp om dette folket og landet deres. Men verken folkets egen ulydighet eller fiendes raseri kunne forhindre Gud fra å oppfylle sitt ord og sine løfter. merk deg det.

Etter at Herodes var død, viste Herrens engel seg i en drøm for Josef i Egypt og sa: «Stå opp, ta barnet og moren med deg og dra til Israels land! For de som stod barnet etter livet, er døde.» 21 Han stod da opp, tok barnet og moren med seg og kom til Israels land. Men da han fikk høre at Arkelaus var blitt konge i Judea etter sin far Herodes, våget han ikke å slå seg ned der. Han ble varslet i en drøm og drog til Galilea. Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret. Slik skulle det bli oppfylt som profetene hadde sagt, at han skulle kalles........

© Norge IDAG


Get it on Google Play