Vi er allerede godt inne i 1000-års jubileumsåret. Det er 1000 år siden Olav den hellige satte kristenretten på Moster. 1000 år siden Gud sendte sitt ord til «Noregs fjell». 1000 år siden vi sluttet å drepe fødte barn vi ikke hadde råd til å fø på. 1000 år siden vi sakte, men sikkert kvittet oss med avgudsdyrkelse, overtro, bloting til Odin og Tor. 1000 år siden vi sluttet med trellehold og blodhevn. 1000 år siden våre menn dro på tokt til klostere i Storbritannia for å herje, stjele, drepe, voldta og ødelegge.
Norge gikk fra å være et land som lå i mørke til å bli badet i lys fra evangeliet. Evangeliet var sådd over tid. Enkelte vikinger ble frelst og døpt mens de var på tokt. Munker kom til Norge og ba og forkynte. Håkon den gode, som het Håkon Adelsteinsfostre (født 920, død 960) ble oppfostret hos kong Athelstan i England, hvor han ble oppdratt som kristen. Han var den første konge som forsøkte å innføre kristendommen i Norge.
Men han han måtte gi opp og ble drept i slaget ved Fitjar på Stord mot Eirikssønnene i 960 eller 961.
Men da Olav den hellige, Olav Haraldsson, var konge i Norge i perioden 1015–1028, lyktes han med å kristne landet. Selv om alt dette var en prosess, er det 1024 som har blitt stående som året da Norge ble et kristent land.
Men de første årene var han en vikingekonge som dro på grufulle plyndretokt. Rundt 1013/1014 ble Olav døpt i Rouen i Normandie av erkebiskop Robert. Kongesagaene sier at han også ble døpt allerede som barn.
10 år etter denne omvendelsen lyktes han altså med å innføre kristendommen til det mørke hedningelandet Norge.
Om vi skal sammenligne vikingtoktene med noe vi ser i dag, må det være terrororganisasjonene vi ser herjer rundt omkring i Midtøsten, Afrika, og flere andre steder i verden.
Tenk, våre stolteste menn, var en gang som de, uten tanke om menneskeverd, likeverd og respekt for annen manns eiendom.
Tenk for en nåde, at Gud valgte å se med barmhjertighet på vår nasjon og sende oss evangeliet som forvandlet hele vårt land.
I dag er det vår tur, å prege landet med de kristne verdiene, litt over 1000 år etter at vår egen Paulus, Olav den hellige, ble omvendt. I løpet av en tiårsperiode gikk han fra å være en folk fryktet rundt i Europa og Midtøsten, til å bli en konge som lyktes i å få en hel nasjon til å vende seg til Gud.
Men nå er det vi som skal gjøre det vi kan i vår generasjon. Kunne Gud snu et land i den tilstand det var i vikingetiden, så kan han gjøre det igjen.
Men vi må ikke bare tilbake til våre røtter for 1000 år tilbake, vi må også ta med i betrakting vår judeo-kristne arv. For vår kristne trosarv har ikke røttene i Roma, men i Jerusalem.
Israel går i denne tiden gjennom traumer etter det verste angrepet på jøder siden Holocaust. Samtidig må de se på at verden vender seg imot dem, midt i lidelsen.
Deres søstre, koner og mødre er voldtatt, lemlestet, drept og brent. Deres brødre, ektemenn og fedre er slaktet ned, ydmyket, torturert, halshugget. Og deres barn er brent i ovnen, halshugget i sine senger, lemlestet, brutalt henrettet. Mange av deres nære sitter også fortsatt fanget i Gaza, truet til taushet, utsultet, voldtatt og pint i mørke terrortunneler. Og deres ungdommer slåss nå for friheten mot den verste terrororganisasjonen verden har sett. Samtidig går tusenvis i demonstrasjonstog for Hamas i Oslos gater, og Oslo rådhus feirer Ramadan. Dette skulle være en skam for et land som har alle sine goder takket være den judeo-kristne arven. Men løven av Juda, som også står utenfor Stortinget, har reist seg. Og i kristningsåret skulle Norge stå med Israel, vår mor, ikke islamistene i Hamas.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Nikkei Editorial
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
visit website
