I forrige uke fremmet jeg et forslag i Stortinget som ikke handler om meg, men som likevel føles svært personlig.
Jeg ba Stortinget om å 1: Gå inn for et internasjonalt humanitært initiativ for å få skadde palestinske barn og deres familier vekk fra Gazastripen og til medisinsk behandling i Europa, og 2: At Norge skal forplikte seg til å ta imot et stort antall skadde barn slik at vi kan gi dem helsehjelp her.
Det var slik min far kom til Norge. En høstdag i 1968 ankom han Fornebu flyplass sammen med 12 andre skadde vietnamesiske barn. Selv om han var svært syk, og traumatisert og med store smerter, smilte han så bredt han kunne til NRKs filmkamera da han ble båret ut av flyet.
Som en foreldreløs 14-åring, med en alvorlig ryggmargsskade, var dette hans eneste og beste sjanse. Hvis han ikke hadde fått komme hit, hadde han ikke overlevd.
«Norge har ressurser til å hjelpe en ny generasjon krigsskadde barn i akutt nød.»
Jeg har vokst opp med flere «tanter» og «onkler» som sammen med pappa fikk en ny sjanse i 1968. På grunn av et knippe engasjerte frivillige, og (etter hvert) en velvillig norsk regjering, fikk de vietnamesiske barna behandling på Sunnaas sykehus, og en oppvekst på institusjonen som ble hetende Vi-Et-Hjem på Nesodden.
At alle de vietnamesiske tantene og onklene mine hadde fysiske krigsskader, tenkte jeg sjelden på da jeg var liten. Helt til jeg møtte en mann som ikke hadde krykker, satt i rullestol eller gikk med protese, men likevel hevdet at han var vietnameser. Det hadde fem år gamle jeg vanskelig for å tro på. Alle vietnamesere satt jo i rullestol?
Selv om jeg aldri har opplevd krig, er jeg, som mange såkalte bindestreksnordmenn, et barn av krig.
Mens krigen raste i Vietnam, og USA slapp flere bomber over det lille landet enn det som ble sluppet under hele andre verdenskrig, reddet den internasjonale organisasjonen Terre Des Hommes hundrevis av skadde vietnamesiske barn til land til medisinsk behandling i Europa.
Nå er det Israel som bomber, og Gazas barn som trenger vår hjelp.
«Hvert barn vi kan hjelpe her i Norge vil være et liv mindre på verdens samvittighet.»
I forrige uke meldte helsemyndighetene i Gaza at mer enn 7700 barn har blitt skadet siden 7. oktober. En britisk lege som har jobbet på Shifa-sykehuset de siste ukene estimerer at 900 barn har fått lemmer amputert.
Organisasjonen Redd Barna melder om at de har begynt å bruke et nytt begrep i Gaza: «Skadet barn uten overlevende familiemedlemmer». Hvem skal ta vare på dem? Hvem skal gi dem mat, vann og trygghet?
De krigsskadde palestinske barna har både behov for umiddelbar helsehjelp, og for grundig medisinsk oppfølging på lengre sikt. Barn har rett på behandling, men det er umulig i Gaza nå, et konfliktområde med forferdelige humanitære forhold og med alle sykehus helt eller delvis ute av drift.
Ifølge WHO er det bare ett av disse som har kapasitet til å behandle kritiske traumetilfeller eller utføre komplisert kirurgi. Det har for øvrig i mange år vært et problem å få tilgang til adekvat helsehjelp for innbyggerne på Gazastripen på grunn av Israels blokade og grensekontroll.
«Selv om jeg aldri har opplevd krig, er jeg et barn av krig.»
Norge har mulighet til å hjelpe, men i et brev til utenrikskomiteen skriver Espen Barth Eide at han ikke vil tilby palestinske barn som er hardt skadet i krigshandlingene i Gaza helsehjelp i Norge. Jeg håper medlemmene i utenrikskomiteen ser at argumentasjonen til Barth Eide ikke holder vann.
Utenriksministeren mener at Norge kan hjelpe flest personer der de er eller i nærområdene. Både Egypt, Jordan, De forente arabiske emirater, Tyrkia og Frankrike har sagt at de vil tilby palestinske barn behandling i sine land, i tillegg til å bidra med nødhjelp og medisinsk hjelp på Gazastripen.
Det er altså ikke noen motsetning mellom å fly ut pasienter og gi folk hjelp der de er eller i naboområdene. Vi kan gjøre begge deler.
At Norge forplikter seg til å ta imot skadde barn vil i seg selv være viktig, fordi det vil kunne gjøre at andre land vil vurdere det samme.
Hvis Norge og EU åpner luftbro og stiller evakueringsfly til disposisjon for å hente ut de krigsskadede barna og deres familier, vil det sette et enormt internasjonalt press på Israel om å åpne grensen for disse barna.
I Gaza nå er det tusenvis av skadde palestinske barn som trenger hjelp. Mange av dem har ingen familie igjen. Hvert barn vi kan hjelpe her i Norge vil være et liv mindre på verdens samvittighet. Norge som en humanitær stormakt kan ta vår del av ansvaret.
«Det er ikke noen motsetning mellom å fly ut pasienter og gi folk hjelp der de er. »
Min far og de andre barna som fikk komme til Norge under Vietnamkrigen fikk sjansen til å skape seg et liv, på tross av harde skader. Noen av dem dro tilbake, noen ble her, og jobbet, skaffet seg familie og ble en del av samfunnet vårt.
Jeg skylder livet mitt til de menneskene i Norge som valgte å hjelpe de krigsskadde barna den gangen. Norge var ikke rikere den gang enn vi er i dag.
Norge har ressurser til å hjelpe en ny generasjon krigsskadde barn i akutt nød, og gi dem den samme sjansen pappa fikk.
Det håper jeg flertallet på Stortinget er enige i.
Leder i Leger Uten Grenser om situasjonen i Gaza:
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
visit website
