Hvem har vel ikke fabulert over hva man skulle ha opplevd eller kjøpt dersom man vant hele førstepremiepotten i lotto, eller i det minste fikk et klekkelig lønnspålegg?
Jeg har hverken vunnet i lotto eller fått lønnspålegg. Jeg har likevel nesten tredoblet inntekten min på få år. Det skjedde da jeg etter tjue år på ulike stønader fra NAV, endelig fikk fast og stabil inntekt.
Jeg har levd under fattigdomsgrensen. Nå er jeg over.
I tillegg har jeg en ektemann å dele utgiftene med. Så lenge jeg holder meg gift, sitter jeg altså greit i det.
«Jeg har endelig kunnet kjøpe meg sko som ikke gir meg vondt i føttene.»
Til sammen har familien på fire fremdeles godt under den halvannen millionen som finansminister Slagsvold Vedum i mai 2022 mente var normal årsinntekt med to voksne i familien. Vi er likevel ikke fattige lenger.
Forskjellen mellom å aldri ha nok penger, og faktisk å ha det, er enorm.
Med nok penger sover jeg bedre. Jeg bekymrer meg ikke lenger søvnløs over regninger jeg vet kommer. Selv om strømmen akkurat nå er svindyr, vet jeg at vi greier å betale både for strømforbruk og kommunale avgifter. Det gjør at jeg kan lene meg tilbake i sofaen og slappe helt av med innholdet fra en av strømmetjenestene vi nå abonnerer på.
Slik var det ikke før. Regningene ble riktignok alltid betalt i tide, men ikke uten at vi måtte knipe inn på ting en del anser som en selvfølge. Som for eksempel Netflix, abonnement på regionavisa eller busskort. For ikke å snakke om mat.
Jeg spiser nok middag de dagene noen i huset lager middag. Og vi kan lage både god og næringsrik mat hver eneste dag. Jeg kan dessuten spise det jeg har lyst på, og trenger ikke velge det som til enhver tid koster minst.
Det begynner å bli lenge siden sist vi voksne spiste det billigste kneippbrødet og lot som om vi hadde glemt å lage nok middag til oss selv.
«Det å ha penger nok til å leve et normalt liv, har gitt meg en helt annen livsglede.»
Jeg får ikke lenger klump i magen av at ungene vokser. Jeg vet at vi kan kjøpe de klærne de trenger, om det så er vintersko, ny jakke eller ei bukse. Og jeg vet at vi alltid har nok på konto til å erstatte hullete hansker eller gjenglemte luer.
Selv har jeg endelig kunnet kjøpe meg sko som ikke gir meg vondt i føttene.
Det lønner seg å ikke være kronisk blakk. Da vi begge fikk høyere inntekt, byttet vi ut den gamle bensinbilen med en nyere elbil. Vi betaler nå 60 prosent mindre hver gang vi kjører igjennom en bom. I tillegg bruker vi mye mindre penger på strøm til den nye bilen enn vi brukte på bensin til den gamle.
Det oppleves som rimelig paradoksalt at vi nå, med bedre råd enn vi noen gang har hatt, altså kan kjøre billigere enn vi kunne før.
Vi kan også prioritere å forsikre bilen godt, slik at det ikke betyr økonomisk kollaps dersom jeg skulle være uheldig å bulke egen eller andres bil.
«Vi kan lage nok middag hver eneste dag.»
Ungene våre får velge fritidsaktivitet selv. Tidligere var det bare å glemme. De måtte velge det som hadde lavest kontingent. Tidvis måtte de også droppe hele greia.
Nå som begge har aktiviteter i den kommunale kulturskolen, er foreldrebetalingen over tjue tusen i året. Det er riktignok for to plasser til hver av barna, fordi de ønsker å utvikle interessen sin og gjøre det de liker best enda litt oftere.
Dette er penger vi heldigvis har råd til å bruke, uten å måtte knipe inn på hverken mat eller klær til oss voksne.
Vi deltar med den største selvfølge på alle avslutninger og oppvisninger. Jeg trenger ikke lenger å be moren min om økonomisk bistand. Vi betaler hundrelappene det koster å se forestillingene barna våre har med kulturskolen fra egen lomme, og uten at det går på bekostning av et greit hverdagsliv.
«Jeg får ikke lenger klump i magen av at ungene vokser.»
Når venner ber meg med på en kafétur, takker jeg som regel ja. Der kjøper jeg både et rundstykke og en kaffe uten bekymring, for jeg vet at jeg har råd til det.
Jeg har nok penger til å være sosial på «folk flest» sin arena. Jeg kan riktignok ikke bli med på jentetur til London eller førjulsshopping i Budapest. Jeg kan sjelden prioritere å spise treretters på restaurant, og jeg har heller ikke råd til å dra på musikkfestival.
Men utskeielser som en kafétur og et kinobesøk med ungene mine kan jeg helt fint unne meg.
Matkøene i landet vårt blir stadig lengre, og retorikken om de fattige tilspisser seg. Har de tilstrekkelig moral til at de faktisk står opp, sånn bortsett fra de dagene de står i matkø og dermed viser frem sin elendighet for alle som vil se?
Og trenger de egentlig å stå der for å motta almisser i det hele tatt, eller tar de imot gratis mat slik at de heller kan bruke penger på andre ting? Spørsmålene er ikke mine, men fremtredende politikere og offentlige synsere sine.
Jeg skal ikke begi meg ut på noen forklaring eller foreslå en politisk løsning. Men som tidligere fattig i velferdsstaten Norge, vet jeg hva det betyr for de mange tusen som er rammet å bli løftet et par hakk økonomisk.
«Forskjellen mellom å aldri ha nok penger, og å faktisk ha det, er enorm.»
Det å faktisk ha penger nok til å leve det mange anser som et helt normalt liv, har gitt meg en helt annen livsglede. Jeg kan alltid takke ja til innbydelser, og økonomien står ikke i veien for ønsket og behovet mitt for å treffe andre mennesker. Det er fint å slippe å forklare at jeg helt på ekte ikke har et eneste øre å avse til noe som helst.
Det begynner å bli lenge siden sist jeg dro en hvit løgn om akutt omgangssyke, fordi jeg ikke orket medlidenheten den skrale økonomien førte til. Ikke alle forstod at det var reelt heller.
Jeg har møtt flere som oppriktig tror at det å være fattig i Norge handler om dårlige valg og slett moral. Det kan det selvsagt gjøre. Men det kan like gjerne handle om uflaks. At livet bare ble sånn.
Jeg har vært på begge sider av fattigdomsgrensa. Jeg vet, for å sitere Liv Signe Navarsete, hva jeg snakker om.
Livet mitt er mye bedre over.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
