Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg må innrømme at jeg overveide storflagging da forbudet var en realitet. Og tenk at de voksne nå har bestemt på tvers av de unges velvære! Spørsmålet om tiltak var imidlertid overmodent. Som en forstyrrende enhet bidrar ikke mobilen til positiv læring. Vi trenger nok neppe å engste oss for at barna i framtiden skal håndtere mobilen like ufullendt som kanskje vi eldre gjør. De har tross alt fiklet med mobiltelefon kanskje allerede fra treårsstadiet.

Men de negative reaksjonene lot ikke vente på seg. Et stykke nordpå ble det innrømmet at mobilen i skoletiden ble skjult i brystholderen. Svak kontroll, eller var det to mobiler mon tro? Vi opplever også at de aller yngste nesten samstemmig er motstandere av forbudet, og oppfører seg som om de derved mister en nær venn. Kanskje gjør de nettopp det for noen timer. I bakgrunnen kan vi minnes Lille Grethes hit fra 1979 "Teddyen min". Og gjensynsgleden med mobilen etter skoletid kan være til ettertanke!

Man har også fått med seg at en rektor eller to, mener at elever som synes det er flaut å rekke opp hånden i klassen, i stedet kan sende en melding til læreren på mobilen. Innspillet oser ikke av læring akkurat.

Vår rådmann er imot mobilforbudet og begrunner det med at elevene går glipp av kunnskap. Kunnskap om mobilen som sådan eller alt som strengt tatt er skolehverdagen uvedkommende? Nei, la elevene i utgangspunktet lære det grunnleggende, nemlig å lese og regne. Håndskrift er heller ikke å forakte. Husk at også tastaturet trenger hvile!

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir