Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I et leserinnlegg 4 januar 2024, spør Eva Helen Rognskog om “Bidrar ett økt klasseskille i Sandefjord til voksende barnefattigdom?”Skribenten løfter flere utfordringer i sitt innlegg, men jeg opplever at også her velges det å styre unna elefanten i rommet. “Elefanten” i denne sammenheng mener jeg er vår naive aksept ovenfor en “taushetskultur” som har fått diktere samfunnsdebatten i alt for mange år.
Ja, vi har hatt skylapper på - dersom skylapper betyr å “la være å snakke om det som er vanskelig”
Som Rognskog viser til, så lyver ikke dataene. Men når dataene kun benyttes i rapporter og statistikker for å vise til et snevert narrativ, så vil ikke vi som samfunn være i stand til å løse de utfordringene vi nå står ovenfor. Der vi MÅ snakke om utfordringene, velges det heller å dysses ned med en taushetskultur, og en berøringsangst uten sidestykke, mens utfordringene bare fortsetter i omfang.
Det henvises til en rapport fra Unicef. Som i alle andre rapporter og statistikker som presenteres i media, så er det en gjennomgående taushet om fakta og forutsetningene for tallene. De faktiske forholdene er helt tydelige om man velger å være tro til informasjonen, fremfor å kun forholde seg til en konstruert sannhet. Vi kan fortsette å skyve det “vanskelige” under teppet, eller vi kan begynne å kalle en “spade for en spade”. For det er ingen tvil om at barnefattigdommen i Norge henger tett sammen med en feilslått inkluderding og integreringspolitikk.
Det rapporten ikke sier, er at samtidig som Polen og Slovenia skal ha klart å redusere familiefattigdom med 30 prosent så tok Polen i perioden 2014 til 2021 i mot 0 kvoteflyktninger, Slovenia tok i mot 35.
Norge bosatte i samme periode over 20 tusen kvoteflyktninger. I tillegg til alle de titusenvis andre Norge ga beskyttelse i disse årene. Når det er sånn at vi ikke klarer å integrere flertallet av disse, og vi samtidig har et av verdens mest liberale krav til familiegjenforening, så kan det ikke annet enn å argumenteres for at vi som nasjon importerer barnefattigdom. Da har vi enda ikke begynt å snakke om følge konsekvensene dette påfører oss som samfunn. Det å bosette så mange, legger et enormt press på boligmarkedet, som igjen bidrar til å presse boligpriser og leiemarkedet. Det medfører at også de Rognskog henviser til med “normal” inntekt risikerer å havne i “uføre”
Fra talerstolen i kommunestyresalen, så er det uten unntak noen som hvert eneste år går opp for å fortelle hvor gode de mener Sandefjord er på integrering. De ignorerer med andre ord å ta inn over seg at vi slettes ikke er gode. Tvert i mot så kan det argumenteres for vi er særdeles dårlige på å få de som kommer hit, til å bli en del av fellesskapet.
Det er beviselig en tydelig sammenheng mellom manglende integrering og utenforskap, som det også er en mellom utenforskap og barnefattigdom.
Så kan vi som så mange fra talerstolen, velge og ignorere dette, - og kun fokusere på de mange flotte nye innbyggerne vi har bosatt de siste 30 årene, som hver dag bidrar til at Sandefjord er en fantastisk kommune - eller vi kan velge å ta vårt ansvar på alvor, starte med å snakke åpent om alle de utfordringene vi står ovenfor, fremfor å hindre en konstruktiv debatt.
En debatt om hvordan vi kan hjelpe de som fortsatt står utenfor og ikke opplever å være en del av felleskapet. For denne taushetskulturen hjelper definitivt ikke.
Det er et paradoks at de som så desperat forsøker og unngå temaet, i praksis er de som hindrer oss i å lykkes.
I et leserinnlegg 4 januar 2024, spør Eva Helen Rognskog om “Bidrar ett økt klasseskille i Sandefjord til voksende barnefattigdom?”Skribenten løfter flere utfordringer i sitt innlegg, men jeg opplever at også her velges det å styre unna elefanten i rommet. “Elefanten” i denne sammenheng mener jeg er vår naive aksept ovenfor en “taushetskultur” som har fått diktere samfunnsdebatten i alt for mange år.
Ja, vi har hatt skylapper på - dersom skylapper betyr å “la være å snakke om det som er vanskelig”
Som Rognskog viser til, så lyver ikke dataene. Men når dataene kun benyttes i rapporter og statistikker for å vise til et snevert narrativ, så vil ikke vi som samfunn være i stand til å løse de utfordringene vi nå står ovenfor. Der vi MÅ snakke om utfordringene, velges det heller å dysses ned med en taushetskultur, og en berøringsangst uten sidestykke, mens utfordringene bare fortsetter i omfang.
Det henvises til en rapport fra Unicef. Som i alle andre rapporter og statistikker som presenteres i media, så er det en gjennomgående taushet om fakta og forutsetningene for tallene. De faktiske forholdene er helt tydelige om man velger å være tro til informasjonen, fremfor å kun forholde seg til en konstruert sannhet. Vi kan fortsette å skyve det “vanskelige” under teppet, eller vi kan begynne å kalle en “spade for en spade”. For det er ingen tvil om at barnefattigdommen i Norge henger tett sammen med en feilslått inkluderding og integreringspolitikk.
Det rapporten ikke sier, er at samtidig som Polen og Slovenia skal ha klart å redusere familiefattigdom med 30 prosent så tok Polen i perioden 2014 til 2021 i mot 0 kvoteflyktninger, Slovenia tok i mot 35.
Norge bosatte i samme periode over 20 tusen kvoteflyktninger. I tillegg til alle de titusenvis andre Norge ga beskyttelse i disse årene. Når det er sånn at vi ikke klarer å integrere flertallet av disse, og vi samtidig har et av verdens mest liberale krav til familiegjenforening, så kan det ikke annet enn å argumenteres for at vi som nasjon importerer barnefattigdom. Da har vi enda ikke begynt å snakke om følge konsekvensene dette påfører oss som samfunn. Det å bosette så mange, legger et enormt press på boligmarkedet, som igjen bidrar til å presse boligpriser og leiemarkedet. Det medfører at også de Rognskog henviser til med “normal” inntekt risikerer å havne i “uføre”
Fra talerstolen i kommunestyresalen, så er det uten unntak noen som hvert eneste år går opp for å fortelle hvor gode de mener Sandefjord er på integrering. De ignorerer med andre ord å ta inn over seg at vi slettes ikke er gode. Tvert i mot så kan det argumenteres for vi er særdeles dårlige på å få de som kommer hit, til å bli en del av fellesskapet.
Det er beviselig en tydelig sammenheng mellom manglende integrering og utenforskap, som det også er en mellom utenforskap og barnefattigdom.
Så kan vi som så mange fra talerstolen, velge og ignorere dette, - og kun fokusere på de mange flotte nye innbyggerne vi har bosatt de siste 30 årene, som hver dag bidrar til at Sandefjord er en fantastisk kommune - eller vi kan velge å ta vårt ansvar på alvor, starte med å snakke åpent om alle de utfordringene vi står ovenfor, fremfor å hindre en konstruktiv debatt.
En debatt om hvordan vi kan hjelpe de som fortsatt står utenfor og ikke opplever å være en del av felleskapet. For denne taushetskulturen hjelper definitivt ikke.
Det er et paradoks at de som så desperat forsøker og unngå temaet, i praksis er de som hindrer oss i å lykkes.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
