Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Arbeiderpartiets veikart for omstilling ser ut som en eventyrlig reise på business class. Omstillingen handler mest om feite bonuser og styrehonorar til grådige selskaper som kun produserer PowerPoint-presentasjoner.
Når den nye arbeidsministeren i tillegg fokuserer mest på å få folk opp om morran, og at det skal lønne seg å jobbe. Da får faktisk mange kjernevelgere nok. Folk tror ikke lenger på Arbeiderpartiets løfter, tiltak og styringsevne. Folk flest vil ha inntekter til å leve av.
Hvorfor snakker Arbeiderpartiet hele tiden om rettferdig og omfordelende skattepolitikk: Det hjelper ikke å ta inn milliarder i skatt for så å strø hundrelapper ut til folk med ulevelige inntekter.
I en reportasje i NRK Dagsrevyen nylig, fikk vi presentert at gjennomsnittslønnen i overnattings- og serveringsvirksomheter er på 34.000 kroner. Ja, du leste riktig. Omtrent samme lønnsnivå finner vi handel. Da snakker vi om en halv million arbeidstakere og stemmeberettigede til sammen. Tar vi med dem, havner Arbeiderpartiet fort på Trond Giskes mål om 35 prosent oppslutning.
Arbeidsfolk i matkø. Dit har vi altså kommet i Norge. Her på berget har vi tidligere rynket på nesen av fenomenet; working poor. Fenomenet som har hjemsøkt land etter land i Europa. Prekariatet har nå altså kommet til verdens rikeste land. Det er litt flaut, faktisk.
Lønn vil ikke politikere snakke om. Det må partene ta seg av. Men hvorfor har vi fått lønnsnivåer folk ikke klarer seg på. Hva med å få inn slagord som: «Folk skal klare seg på inntekten sin», istedenfor «at det skal lønne seg å jobbe». At folk skal få lønn for jobben er jo selvsagt, men å klare seg på inntekten er ikke lenger mulig for mange.
Lav inntekt er i høyeste grad politikk. Hvordan ble det mulig at Norges rikeste mennesker, har sanket rikdommen sin i bransjer med dårlig lønnsevne for eksempel? Hotel og handel har blant de lavest betalte arbeidsfolka i landet. I disse bransjene finner vi også landets rikeste. Hvordan klarte vi å skape en hel barnehagesektor med lave lønninger, og samtidig skape store private formuer finansiert av skattebetalere og barnefamilier?
Hovedårsaken er intrikate selskapsstrukturer som tapper bransjeregistrerte driftsselskaper slik at driftsøkonomien blir svak: Dårlig lønnsevne i bransjen blir til ingenting å fordele i lønnsoppgjørene. En annen årsak er arbeidsinnvandring fra EU-land med tiendeparten av lønnsnivået vi har i Norge. Det er med på å holde lønnsnivået nede. I andre lavtlønnsyrker har vi også lagt til rette for så små stillinger at folk må ha tre-fire småjobber for å få det til å gå rundt.
Lavtlønnsyrker er som regel også krevende fysisk, og mange må gi opp jobben sin. Da har vi skapt velferdsordninger som sliterne ikke kan leve av. Det skal jo lønne seg å arbeide må vite, og det skal visstnok være fantastisk å være en del av et arbeidsfellesskap med andre underbetalte mennesker, ifølge Tonje Brenna.
Arbeiderpartiet var engang et sosialdemokratisk parti bygd på verdiene frihet, likhet og solidaritet i Norge. Ikke nå lenger. Selv om omtrent hele Norges befolkning kan stå inne for sosialdemokratiske verdier, har kun 15-16 prosent av velgerne nå tro på partiet.
Hvorfor ble det sånn? Kan det ha noe med at Arbeiderpartiet har større solidaritet med europeere enn egen befolkning?
I Norge fikk vi høyere levestandard etter krigen som følge av fornuftig energipolitikk. Med lave strømkostnader, kunne vi ha høyere lønnskostnader enn våre europeiske venner. Vi var den gang solidariske med vanlige norske arbeidsfolk.
Men vårt sosialdemokrati ville mer. Fri flyt, indre marked og solidaritet med Europa lokket ambisiøse norske sosialdemokrater. Den unge statsviteren Jonas Gahr Støre ble ansatt som EØS-rådgiver ved statsministerens kontor i 1989, og han fikk etter hvert lurt oss inn porten til EUs bakgård.
Det er noe uklart om likhet var bærende grunnprinsipp for Arbeiderpartiet utover 90-tallet, men fri konkurranse har i alle fall den iboende egenskapen at økonomiske forhold jevner seg ut. Derfor fikk vi lik strekk i laget som i EU: Press nedover for lavtlønte grupper og press oppover for høyt gasjerte mennesker.
Senere har likhetsprinsippet trumfet på område etter område, og til slutt selve rosinen i pølsa, nemlig energiområdet. Støres prosjekt ble endelig til like «gode» europeiske kraftpriser i Norge for et par år siden. Dette satt ytterligere press på inntektsnivået i Norge. For nå har vi ikke lenger billig kraft som konkurransefordel.
Arbeiderpartiet er blitt et sosialdemokratisk parti bygd på verdiene frihet, likhet og solidaritet for europeere. Jeg er ikke like sikker at det klinger like godt for folk i matkøene som i kontorene på Youngstorget. Men det vanker sikkert en og annen interessant EU-jobb for folk i toppen av det norske sosialdemokratiet.
Arbeiderpartiets veikart for omstilling ser ut som en eventyrlig reise på business class. Omstillingen handler mest om feite bonuser og styrehonorar til grådige selskaper som kun produserer PowerPoint-presentasjoner.
Når den nye arbeidsministeren i tillegg fokuserer mest på å få folk opp om morran, og at det skal lønne seg å jobbe. Da får faktisk mange kjernevelgere nok. Folk tror ikke lenger på Arbeiderpartiets løfter, tiltak og styringsevne. Folk flest vil ha inntekter til å leve av.
Hvorfor snakker Arbeiderpartiet hele tiden om rettferdig og omfordelende skattepolitikk: Det hjelper ikke å ta inn milliarder i skatt for så å strø hundrelapper ut til folk med ulevelige inntekter.
I en reportasje i NRK Dagsrevyen nylig, fikk vi presentert at gjennomsnittslønnen i overnattings- og serveringsvirksomheter er på 34.000 kroner. Ja, du leste riktig. Omtrent samme lønnsnivå finner vi handel. Da snakker vi om en halv million arbeidstakere og stemmeberettigede til sammen. Tar vi med dem, havner Arbeiderpartiet fort på Trond Giskes mål om 35 prosent oppslutning.
Arbeidsfolk i matkø. Dit har vi altså kommet i Norge. Her på berget har vi tidligere rynket på nesen av fenomenet; working poor. Fenomenet som har hjemsøkt land etter land i Europa. Prekariatet har nå altså kommet til verdens rikeste land. Det er litt flaut, faktisk.
Lønn vil ikke politikere snakke om. Det må partene ta seg av. Men hvorfor har vi fått lønnsnivåer folk ikke klarer seg på. Hva med å få inn slagord som: «Folk skal klare seg på inntekten sin», istedenfor «at det skal lønne seg å jobbe». At folk skal få lønn for jobben er jo selvsagt, men å klare seg på inntekten er ikke lenger mulig for mange.
Lav inntekt er i høyeste grad politikk. Hvordan ble det mulig at Norges rikeste mennesker, har sanket rikdommen sin i bransjer med dårlig lønnsevne for eksempel? Hotel og handel har blant de lavest betalte arbeidsfolka i landet. I disse bransjene finner vi også landets rikeste. Hvordan klarte vi å skape en hel barnehagesektor med lave lønninger, og samtidig skape store private formuer finansiert av skattebetalere og barnefamilier?
Hovedårsaken er intrikate selskapsstrukturer som tapper bransjeregistrerte driftsselskaper slik at driftsøkonomien blir svak: Dårlig lønnsevne i bransjen blir til ingenting å fordele i lønnsoppgjørene. En annen årsak er arbeidsinnvandring fra EU-land med tiendeparten av lønnsnivået vi har i Norge. Det er med på å holde lønnsnivået nede. I andre lavtlønnsyrker har vi også lagt til rette for så små stillinger at folk må ha tre-fire småjobber for å få det til å gå rundt.
Lavtlønnsyrker er som regel også krevende fysisk, og mange må gi opp jobben sin. Da har vi skapt velferdsordninger som sliterne ikke kan leve av. Det skal jo lønne seg å arbeide må vite, og det skal visstnok være fantastisk å være en del av et arbeidsfellesskap med andre underbetalte mennesker, ifølge Tonje Brenna.
Arbeiderpartiet var engang et sosialdemokratisk parti bygd på verdiene frihet, likhet og solidaritet i Norge. Ikke nå lenger. Selv om omtrent hele Norges befolkning kan stå inne for sosialdemokratiske verdier, har kun 15-16 prosent av velgerne nå tro på partiet.
Hvorfor ble det sånn? Kan det ha noe med at Arbeiderpartiet har større solidaritet med europeere enn egen befolkning?
I Norge fikk vi høyere levestandard etter krigen som følge av fornuftig energipolitikk. Med lave strømkostnader, kunne vi ha høyere lønnskostnader enn våre europeiske venner. Vi var den gang solidariske med vanlige norske arbeidsfolk.
Men vårt sosialdemokrati ville mer. Fri flyt, indre marked og solidaritet med Europa lokket ambisiøse norske sosialdemokrater. Den unge statsviteren Jonas Gahr Støre ble ansatt som EØS-rådgiver ved statsministerens kontor i 1989, og han fikk etter hvert lurt oss inn porten til EUs bakgård.
Det er noe uklart om likhet var bærende grunnprinsipp for Arbeiderpartiet utover 90-tallet, men fri konkurranse har i alle fall den iboende egenskapen at økonomiske forhold jevner seg ut. Derfor fikk vi lik strekk i laget som i EU: Press nedover for lavtlønte grupper og press oppover for høyt gasjerte mennesker.
Senere har likhetsprinsippet trumfet på område etter område, og til slutt selve rosinen i pølsa, nemlig energiområdet. Støres prosjekt ble endelig til like «gode» europeiske kraftpriser i Norge for et par år siden. Dette satt ytterligere press på inntektsnivået i Norge. For nå har vi ikke lenger billig kraft som konkurransefordel.
Arbeiderpartiet er blitt et sosialdemokratisk parti bygd på verdiene frihet, likhet og solidaritet for europeere. Jeg er ikke like sikker at det klinger like godt for folk i matkøene som i kontorene på Youngstorget. Men det vanker sikkert en og annen interessant EU-jobb for folk i toppen av det norske sosialdemokratiet.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
visit website
