Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Begge karene har sentrale verv i Det Norske Arbeiderpartiet, og målet med skriveriene er antagelig å fremme vindkrafteventyret partiet drømmer om. Artikkelen «Atomkraft i Norge: Strålende løsning eller urealistisk eventyr?», har blitt publisert viralt i mange av landets lokalaviser. Det eneste strålende med artikkelen, er at den trolig kun er et forsøk på å bestråle leserne med rent tøv!
Menneskeheten har benyttet seg av vindkraft i snart 4000 år. At vindkraft nå framstår som innovasjon og nytekning for Arbeiderpartiet, er i den sammenhengen ganske rart. Vi må huske på at den dagen strømledningene kom fram til by og bygd, ble de aller fleste vindmøllene nedlagt. Folk satte rett og slett pris på å få servert brød i vindstilla.
Les også
Atomkraft i Norge: Strålende løsning eller urealistisk eventyr?
I artikkelen forteller Theimann og Vasvik at Norge mangler kompetanse innen kjernefysikk. Dette er ren løgn: Norge var det første landet utenom stormaktene som hadde kjernekraftreaktorer i drift. Norges førsteatomreaktor ble satt i drift i 1951, og vi har hatt fire atomreaktorer i drift fram til 2019. At denne forskningsvirksomheten ikke har gitt oss kompetanse og erfaring i løpet av nesten 70 år, er det ingen som tror på eller mener. Men karene Theimann og Vasvik, vet altså bedre.
Arbeiderparti-representantene har også innhentet noen priser fra Sverige. Antagelig for å skremme oss med dem. Mellom 90 og 112 øre koster det visstnok å få stabil kjernekraft som ikke er avhengig av vær og vind. Det de unnlater å fortelle, er at briten nylig har lagt ut en anbudsrunde på havvind med 325 øre per KWt i subsidier uten at noen aktører ville bli med. Havvind og andre væravhengige kraftkilder er Arbeiderpartiets månelandingsprosjekt numero uno. Forstå det den som kan.
Litt på siden av dette: Arbeiderpartiet bruker enhver anledning til å fortelle oss at vi må gjenbruke offshorekompetansen fra vårt oljeeventyr i havvindsatsingen. Men alle vet at ved innledningen til oljealderen i Norge, hadde vi omtrent null kompetanse på oljeproduksjon. Likevel gjorde vi det. Nå er altså kompetanse et motargument for å øke vår kunnskap innen kjernefysikk og teknologi.
Så forteller Theimann og Vasvik oss at SMR reaktorer er luftslott og ikke vil være tilgjengelig på mange tiår. Små reaktorer har blitt brukt i mange tiår i isbrytere, ubåter og andre sjøgående farkoster, og kjernekraften i verden produserer totalt mer kraft enn vindmøller per dato. Det de ikke forteller oss er at flere av verdens største selskaper jobber med SMR for å lage kraftanlegg som kan serieproduseres. Det er allerede flere anlegg i testdrift som har potensial for serieproduksjon i både Kina og USA.
Da USS Gerald R. Ford besøkte Norge i fjor, valfartet Arbeiderpartiledelsen skipet med stor beundring og interesse. Hadde de fulgt med på besøket, kunne de fått vite at kjernereaktorene ombord i skipet, produserer like mye kraft til å dekke behovet for hele Vestfold og Grenland. Alternativet for tilsvarende produksjon er Fosen vindpark som dekker 60 kvadratkilometer landareal. USS Gerald R. Ford ble bygget i perioden 2009 til 2015.
At vi ikke har all kompetanse for dette i Norge nå, er greit å mene. Men vi har ekspertise både i EU og USA som kan hjelpe oss. Akkurat som ved innledningen til oljealderen i landet kan vi få hjelp fra utenlandske spesialister. Både Frankrike og Sveits har atomkraft som hovedkilde til kraftproduksjon, og har selvsagt kompetansen som skal til.
Arbeiderparti-representantene har også gjort seg flid med å fortelle oss at vi kommer til å slite med å få tak i brensel fordi Russland er hovedleverandør. EU fikk inntil nylig dekket 20 prosent av behovet for anriket Uran fra Russland. Men Russland har bare 5 prosent av Uranforekomstene i verden. Canada, Afrika og Australia står for om lag halvparten av leveransene i verden, ifølge analyseselskapet UxC. Dette selskapet har spesialisert seg på verdens Uranmarked.
Så til sikkerhetsaspektet som vi på ingen måte må ta lett på. Men i den sammenhengen er det viktig å huske at avfallet fra utrangering av én vindmølle, tar mer plass enn avfallet fra en SMR gjennom hele den antatte levetiden. Kjernefysisk avfall fra en person som har fått levert kjernekraft hele livet, er på ca. 130 gram. Størrelsen tilsvarer en halv klinkekule. Det er antagelig flere som har helt andre forestillinger om hvor store avfallsvolumer det dreier seg om.
Arbeiderpartiet bruker enhver anledning til å fortelle at politikken deres er kunnskapsbasert. At disse to representantene signerer artikler som er alt annet enn fakta og kunnskap, er ganske utrolig. Snart 85 prosent av velgermasser, forstår dette. Hvor langt ned på meningsmålingene må partiet, før de tar til fornuften.
Begge karene har sentrale verv i Det Norske Arbeiderpartiet, og målet med skriveriene er antagelig å fremme vindkrafteventyret partiet drømmer om. Artikkelen «Atomkraft i Norge: Strålende løsning eller urealistisk eventyr?», har blitt publisert viralt i mange av landets lokalaviser. Det eneste strålende med artikkelen, er at den trolig kun er et forsøk på å bestråle leserne med rent tøv!
Menneskeheten har benyttet seg av vindkraft i snart 4000 år. At vindkraft nå framstår som innovasjon og nytekning for Arbeiderpartiet, er i den sammenhengen ganske rart. Vi må huske på at den dagen strømledningene kom fram til by og bygd, ble de aller fleste vindmøllene nedlagt. Folk satte rett og slett pris på å få servert brød i vindstilla.
I artikkelen forteller Theimann og Vasvik at Norge mangler kompetanse innen kjernefysikk. Dette er ren løgn: Norge var det første landet utenom stormaktene som hadde kjernekraftreaktorer i drift. Norges førsteatomreaktor ble satt i drift i 1951, og vi har hatt fire atomreaktorer i drift fram til 2019. At denne forskningsvirksomheten ikke har gitt oss kompetanse og erfaring i løpet av nesten 70 år, er det ingen som tror på eller mener. Men karene Theimann og Vasvik, vet altså bedre.
Arbeiderparti-representantene har også innhentet noen priser fra Sverige. Antagelig for å skremme oss med dem. Mellom 90 og 112 øre koster det visstnok å få stabil kjernekraft som ikke er avhengig av vær og vind. Det de unnlater å fortelle, er at briten nylig har lagt ut en anbudsrunde på havvind med 325 øre per KWt i subsidier uten at noen aktører ville bli med. Havvind og andre væravhengige kraftkilder er Arbeiderpartiets månelandingsprosjekt numero uno. Forstå det den som kan.
Litt på siden av dette: Arbeiderpartiet bruker enhver anledning til å fortelle oss at vi må gjenbruke offshorekompetansen fra vårt oljeeventyr i havvindsatsingen. Men alle vet at ved innledningen til oljealderen i Norge, hadde vi omtrent null kompetanse på oljeproduksjon. Likevel gjorde vi det. Nå er altså kompetanse et motargument for å øke vår kunnskap innen kjernefysikk og teknologi.
Så forteller Theimann og Vasvik oss at SMR reaktorer er luftslott og ikke vil være tilgjengelig på mange tiår. Små reaktorer har blitt brukt i mange tiår i isbrytere, ubåter og andre sjøgående farkoster, og kjernekraften i verden produserer totalt mer kraft enn vindmøller per dato. Det de ikke forteller oss er at flere av verdens største selskaper jobber med SMR for å lage kraftanlegg som kan serieproduseres. Det er allerede flere anlegg i testdrift som har potensial for serieproduksjon i både Kina og USA.
Da USS Gerald R. Ford besøkte Norge i fjor, valfartet Arbeiderpartiledelsen skipet med stor beundring og interesse. Hadde de fulgt med på besøket, kunne de fått vite at kjernereaktorene ombord i skipet, produserer like mye kraft til å dekke behovet for hele Vestfold og Grenland. Alternativet for tilsvarende produksjon er Fosen vindpark som dekker 60 kvadratkilometer landareal. USS Gerald R. Ford ble bygget i perioden 2009 til 2015.
At vi ikke har all kompetanse for dette i Norge nå, er greit å mene. Men vi har ekspertise både i EU og USA som kan hjelpe oss. Akkurat som ved innledningen til oljealderen i landet kan vi få hjelp fra utenlandske spesialister. Både Frankrike og Sveits har atomkraft som hovedkilde til kraftproduksjon, og har selvsagt kompetansen som skal til.
Arbeiderparti-representantene har også gjort seg flid med å fortelle oss at vi kommer til å slite med å få tak i brensel fordi Russland er hovedleverandør. EU fikk inntil nylig dekket 20 prosent av behovet for anriket Uran fra Russland. Men Russland har bare 5 prosent av Uranforekomstene i verden. Canada, Afrika og Australia står for om lag halvparten av leveransene i verden, ifølge analyseselskapet UxC. Dette selskapet har spesialisert seg på verdens Uranmarked.
Så til sikkerhetsaspektet som vi på ingen måte må ta lett på. Men i den sammenhengen er det viktig å huske at avfallet fra utrangering av én vindmølle, tar mer plass enn avfallet fra en SMR gjennom hele den antatte levetiden. Kjernefysisk avfall fra en person som har fått levert kjernekraft hele livet, er på ca. 130 gram. Størrelsen tilsvarer en halv klinkekule. Det er antagelig flere som har helt andre forestillinger om hvor store avfallsvolumer det dreier seg om.
Arbeiderpartiet bruker enhver anledning til å fortelle at politikken deres er kunnskapsbasert. At disse to representantene signerer artikler som er alt annet enn fakta og kunnskap, er ganske utrolig. Snart 85 prosent av velgermasser, forstår dette. Hvor langt ned på meningsmålingene må partiet, før de tar til fornuften.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
