Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det stemmer at jeg er født før fargefjernsyn kom til Norge, Sandtorv, og det er veldig fint at du tar opp akkurat det. Jeg er nemlig født i 1967. Dette fødselskullet var det største etter krigen. I 1967 hadde Sandefjord (inkludert Stokke og Andebu) 40 000 innbyggere og fødselstallet var på 725 det året. Tilsvarende tall for 2023 er 65 000 innbyggere og et fødselstall på 521.
Alt annet likt ville det blitt født 1178 i 2023 ved normal befolkningsutvikling. Men siden fertiltetstallet er redusert siden 1967, ville tallet ideelt sett blitt rundt 950 fødsler i kommunen. Fortsatt langt høyere enn fødselstallet vi altså fikk i 2023.
Hvorfor tar jeg dette opp i en sak om byutvikling? Og hvorfor har det blitt sånn?
Grunnen er at jeg ønsker at også folk født etter at fargefjernsynet kom til Sandefjord, skal få de velferdstjenestene de trenger når de blir gamle. At vi står foran et eldrebølgescenario som det fleste ser på med bekymring, er det liten tverrpolitisk uenighet om. Unntatt Sandefjord Frp da, hvis jeg forstår Sandtorv rett.
Les også
Når ble Sandefjord hovedstad?
Så til spørsmålet om Sandefjords utviklingsplanlegging i perioden har bidratt til situasjonen vi nå står i. I den sammenhengen er det verdt å spørre seg om hvorfor steder som Oslo og København, har fått motsatt utvikling. I 1967 var det 480 000 innbyggere i Oslo og i 2023 var det 709 000 innbyggere. Fødselstallene gikk opp med 2000 fødsler i året i samme periode i Oslo (fra 6800 til tett opp mot 9000).
Utvikling i Sandefjord har i aller høyeste grad med planlegging å gjøre. Oslo har hatt ganske lik befolkningsutvikling som Sandefjord. I perioden har faktisk Sandefjord vokst litt mer, 1,6 ganger mot 1,5 ganger i Oslo. Spørsmålet er hvorfor Oslo har blitt mer vital og levende, og Sandefjord har blitt en sovende sommerdestinasjon?
Sandtorv mener antagelig at byer utvikler seg av seg selv. Det blir som det blir, uansett hva man planlegger for. Jeg kan garantere Sandtorv at samtlige politikere og innbyggere i Sandefjord, har hatt som mål at kommunen ikke skal komme i den situasjonen som vi ser konturene av nå.
I 1967 var sentrum i Sandefjord full av aktivitet på flere torg og i butikker, og vi kunne parkere på Tivolitomta. I Oslo var det også fullt av aktivitet, og Oslofolk parkerte i områdene der Barcode ligger i dag. Nå er det enda mer aktivitet i sentrum av Oslo og parkeringene er borte. I Sandefjord er det folketomt og vi parkerer fortsatt på Tivolitomta.
Så kan det diskuteres om det er forskjell mellom Oslo og Sandefjord. Selv om jeg er født før fargefjernsynet, så forstår jeg godt forskjellen. Det folk født etter fargefjernsynets inntog muligens ikke forstår, er trolig viktigheten av å skalere attraktive tilbud som folk har behov for. I den sammenhengen er det ikke vanskelig å se at vi har nedskalert og planlagt i motstrid med ønsket byutvikling.
Det sentrale er lokalisering og samlokalisering av arbeidsplasser, opplæringstilbud, handel, kultur og botilbud. Da særlig med tanke på effektiv mobilitet mellom tilbudene. Her tror jeg politikere og utviklere har tatt litt lett på oppgavene.
Det er fint med debatt, Sandtorv, og jeg håper at flere tar opp tråden og engasjerer seg i byutvikling. Skal vi snu trenden, er det viktig at folk både før og etter fargefjernsynets inntog kommer med innspill og ideer.
Vi mangler fortsatt 5000 innbyggere mellom 20 og 30 år, som gjerne får flere barn. Det er avgjørende for at vi skal få bærekraft til å takle eldrebølgen vi står foran.
Det stemmer at jeg er født før fargefjernsyn kom til Norge, Sandtorv, og det er veldig fint at du tar opp akkurat det. Jeg er nemlig født i 1967. Dette fødselskullet var det største etter krigen. I 1967 hadde Sandefjord (inkludert Stokke og Andebu) 40 000 innbyggere og fødselstallet var på 725 det året. Tilsvarende tall for 2023 er 65 000 innbyggere og et fødselstall på 521.
Alt annet likt ville det blitt født 1178 i 2023 ved normal befolkningsutvikling. Men siden fertiltetstallet er redusert siden 1967, ville tallet ideelt sett blitt rundt 950 fødsler i kommunen. Fortsatt langt høyere enn fødselstallet vi altså fikk i 2023.
Hvorfor tar jeg dette opp i en sak om byutvikling? Og hvorfor har det blitt sånn?
Grunnen er at jeg ønsker at også folk født etter at fargefjernsynet kom til Sandefjord, skal få de velferdstjenestene de trenger når de blir gamle. At vi står foran et eldrebølgescenario som det fleste ser på med bekymring, er det liten tverrpolitisk uenighet om. Unntatt Sandefjord Frp da, hvis jeg forstår Sandtorv rett.
Så til spørsmålet om Sandefjords utviklingsplanlegging i perioden har bidratt til situasjonen vi nå står i. I den sammenhengen er det verdt å spørre seg om hvorfor steder som Oslo og København, har fått motsatt utvikling. I 1967 var det 480 000 innbyggere i Oslo og i 2023 var det 709 000 innbyggere. Fødselstallene gikk opp med 2000 fødsler i året i samme periode i Oslo (fra 6800 til tett opp mot 9000).
Utvikling i Sandefjord har i aller høyeste grad med planlegging å gjøre. Oslo har hatt ganske lik befolkningsutvikling som Sandefjord. I perioden har faktisk Sandefjord vokst litt mer, 1,6 ganger mot 1,5 ganger i Oslo. Spørsmålet er hvorfor Oslo har blitt mer vital og levende, og Sandefjord har blitt en sovende sommerdestinasjon?
Sandtorv mener antagelig at byer utvikler seg av seg selv. Det blir som det blir, uansett hva man planlegger for. Jeg kan garantere Sandtorv at samtlige politikere og innbyggere i Sandefjord, har hatt som mål at kommunen ikke skal komme i den situasjonen som vi ser konturene av nå.
I 1967 var sentrum i Sandefjord full av aktivitet på flere torg og i butikker, og vi kunne parkere på Tivolitomta. I Oslo var det også fullt av aktivitet, og Oslofolk parkerte i områdene der Barcode ligger i dag. Nå er det enda mer aktivitet i sentrum av Oslo og parkeringene er borte. I Sandefjord er det folketomt og vi parkerer fortsatt på Tivolitomta.
Så kan det diskuteres om det er forskjell mellom Oslo og Sandefjord. Selv om jeg er født før fargefjernsynet, så forstår jeg godt forskjellen. Det folk født etter fargefjernsynets inntog muligens ikke forstår, er trolig viktigheten av å skalere attraktive tilbud som folk har behov for. I den sammenhengen er det ikke vanskelig å se at vi har nedskalert og planlagt i motstrid med ønsket byutvikling.
Det sentrale er lokalisering og samlokalisering av arbeidsplasser, opplæringstilbud, handel, kultur og botilbud. Da særlig med tanke på effektiv mobilitet mellom tilbudene. Her tror jeg politikere og utviklere har tatt litt lett på oppgavene.
Det er fint med debatt, Sandtorv, og jeg håper at flere tar opp tråden og engasjerer seg i byutvikling. Skal vi snu trenden, er det viktig at folk både før og etter fargefjernsynets inntog kommer med innspill og ideer.
Vi mangler fortsatt 5000 innbyggere mellom 20 og 30 år, som gjerne får flere barn. Det er avgjørende for at vi skal få bærekraft til å takle eldrebølgen vi står foran.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
