Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vi trenger mer kortreist fornybar kraft og alle lokalsamfunn må bidra for å få det til. All ny kraft er bra unntatt kjernekraft. –Vi har ikke kompetanse, det koster for mye og det tar for lang tid, mener Aasland. Vind og solenergi er derimot en fantastisk mulighet for Norge etter oljen. Hadde det bare ikke vært for alle de forbannede miljøforkjemperne og nabolag som ikke vil ha 250 meter høye vinpropeller susende rundt ørene sine. Sistnevnte vet visstnok ikke sitt eget beste.
Alle er enige om at vi trenger mer energi, men når vi snakker om kraft som ensartet tjeneste (eller «vare» som politikerne nå for tiden betegner det som), bærer det helt galt av sted. Kraften fra vannsystemene våre er ikke det samme som vindkraft eller solkraft. Det som ikke blir tatt mer i regnestykkene er lagring av kraften. Vi tar for gitt at vi kan spare på vannet i magasinene våre hvis vi bare får på plass mer vind- og solkraft. Det blir litt for enkelt.
Våre vannkraftsystemer er konstruert slik at de balanserer kapasitetene mellom lagring og energieffekten som trengs i nettet. Vindkraftentusiastene tar denne lagringskapasiteten for gitt og regner ikke inn kostnader for dette i sine kalkulasjoner verken når det gjelder drift eller investeringsbehov. Derfor blir heller ikke den reelle kostnaden så rimelig som vindentusiastene forteller oss. I praksis blir det subsidier som internasjonal finansindustri stikker av med.
Vind- og solkraft er væravhengige systemer. For å balansere for slik energiproduksjon (det vil si ha nok effekt i stikkontakten til enhver tid), trenger vi lagring i beste fall for halvparten av tiden. Dersom vi innberegner kostnader for lagring, går ikke regnestykkene for vindkraft opp. Men vi tar altså for gitt at vannmagasinene våre løser den oppgaven.
Det som ikke er kalkulert inn, er at vannkraftkapasiteten er beregnet for å dekke behovet til installert generatorkraft i kraftverkene. Det vil bety at vi må investere mer i eksisterende vannkraft for å dekke inn effekttoppene som oppstår som følge av mer væravhengig energi inn i kraftsystemene, eller vi kan importere kraft fra utlandet. Denne kraften vil antagelig ikke være tilgjengelig fordi hele Europa hovedsakelig satser på vind og sol. Kraften fra vind og sol er nemlig ikkeeksisterende på stille kalde vinternetter.
På den andre siden tilbyr vi enorme mengder kraft (5 prosent av hele Norges energiproduksjon) til Googles datalagringssenter. Google omsetter for nærmere 10 milliarder i Norge, og betaler noen få millioner kroner i skatt. Anlegget i Skien vil i beste fall gi 100 arbeidsplasser. Hovedsakelig er dette vedlikeholdsarbeidere, og ringvirkningene overstiger antagelig ikke mer enn kakebakingen til åpningsfesten.
Google inngikk noen år siden avtaler om kjøp av kraft fra Tellenes vindkraft i Rogaland. Dette er kraft Google i prinsippet ikke kan bruke til sitt anlegg i Skien, og kraften de har kjøpt dekker knapt 20 prosent av totalbehovet Google har. Et datasenter trenger stabil krafttilførsel hver dag hele året rundt.
Vindkraft kan ikke tilby det, men det tas for gitt at stabil krafttilgang kommer fra vår vannkraft. Takken for dette er at alle strømkunder i NO2 kommer vil å få høyere strømpris. Det er slike spleiselag Støre-regjeringen legger opp til.
Når det nå ikke er plass i nettet til Matbørsens planlagte industrisatsing, viser det vår hodeløse energipolitikk på en «god» måte. Matbørsen trenger noen få promiller av krafta Google har fått tildelt. Matprodusenten vil gi arbeid til flere hundre ansatte. Vi tilbyr altså heller kraft vi ikke har til globale selskaper som gir minimalt tilbake i form av skatt og arbeidsplasser (og digitalisering, men det er en annen sak).
Aasland fortalte i aggressivt toneleie at kjernekraft er et bomskudd. –Men folk må gjerne søke, tordnet han på næringslivsmøtet. –Det er altfor dyrt, og vi har ikke kompetanse, mener energiministeren. Forklaringsproblemet til Aasland er at havvindsatsningen er dobbelt så kostbar, selv uten å ta hensyn til lagring av energien.
Mer av alt raskest mulig, betyr for Aasland kun mer av alt det han tror på. Slike fastlåste tankemønstre bærer sjelden frukter.
Et lite tankeeksperiment: Hvis vi dobler kraftproduksjonen i vårt energiområde NO2, betyr det en økning på 50 TWh i året. Omtrent det samme som Norge trenger til klimaomstillingen vi står foran. Dersom vi skal vi dekke denne kraftproduksjonen med vind og sol, snakker vi om et landområde tilsvarende 145 000 fotballbaner eller 1,1 millioner dekar. Det er 400.000 dekar mer enn hele Fritzøe-eiendommen. Det som verre er, er at denne kraften ikke virker når vindstilla slår til. Og det skjer jo cirka 25% av tiden.
I NO2 har vi cirka 70 TWh lagerkapasitet i flerårige vannmagasin. Det betyr at det kan gå langt tid mellom hvert regnskyll uten kraftproblemer. Men det hjelper oss ikke stort dersom effektbehovet i nettet øker til det dobbelte. Vi har nemlig ikke nok generatorkapasitet til å dekke opp for dette.
Velger vi derimot løsninger med moderne kjernefysikk, snakker vi om å bygge 17 SMR-anlegg (Small Modular Reactors) som dekker rundt 30 fotballbaners areal. I tillegg til elektrisk energi får vi termisk energi i tilsvarende størrelse som vi kan bruke som fjernvarme. Dette er anlegg som leverer jevnt og trutt i 60-70 år uavhengig av vært og vind.
Kjernekraft er verken utopi eller langt unna i tid, heller. I Dubai har de bygget 45 TWh årlig kjernekraftproduksjon på 11 år selv uten at de har hatt kompetanse på forhånd.
Tar vi med lagring av strøm, vil nok havvindsatsingen Aasland drømmer om, bli det 21. århundrets største krasjlanding. Europa vil få enorme kraftoverskudd når vi minst trenger det. Men vi kan selvsagt lagre det i hydrogen, som det ofte hevdes. Men det betyr at vi sløser vekk 85 % av energien i konverteringsprosessen. Ett tusen watt innsats gir 150 watt med flytende hydrogen som energibærer.
Vi kan dessverre ikke kjempe mot naturens lover, selv om Aaland tror det. Energiministeren ønsker heller å bygge ned naturen vi er avhengig av istedenfor.
Vi trenger mer kortreist fornybar kraft og alle lokalsamfunn må bidra for å få det til. All ny kraft er bra unntatt kjernekraft. –Vi har ikke kompetanse, det koster for mye og det tar for lang tid, mener Aasland. Vind og solenergi er derimot en fantastisk mulighet for Norge etter oljen. Hadde det bare ikke vært for alle de forbannede miljøforkjemperne og nabolag som ikke vil ha 250 meter høye vinpropeller susende rundt ørene sine. Sistnevnte vet visstnok ikke sitt eget beste.
Alle er enige om at vi trenger mer energi, men når vi snakker om kraft som ensartet tjeneste (eller «vare» som politikerne nå for tiden betegner det som), bærer det helt galt av sted. Kraften fra vannsystemene våre er ikke det samme som vindkraft eller solkraft. Det som ikke blir tatt mer i regnestykkene er lagring av kraften. Vi tar for gitt at vi kan spare på vannet i magasinene våre hvis vi bare får på plass mer vind- og solkraft. Det blir litt for enkelt.
Våre vannkraftsystemer er konstruert slik at de balanserer kapasitetene mellom lagring og energieffekten som trengs i nettet. Vindkraftentusiastene tar denne lagringskapasiteten for gitt og regner ikke inn kostnader for dette i sine kalkulasjoner verken når det gjelder drift eller investeringsbehov. Derfor blir heller ikke den reelle kostnaden så rimelig som vindentusiastene forteller oss. I praksis blir det subsidier som internasjonal finansindustri stikker av med.
Vind- og solkraft er væravhengige systemer. For å balansere for slik energiproduksjon (det vil si ha nok effekt i stikkontakten til enhver tid), trenger vi lagring i beste fall for halvparten av tiden. Dersom vi innberegner kostnader for lagring, går ikke regnestykkene for vindkraft opp. Men vi tar altså for gitt at vannmagasinene våre løser den oppgaven.
Det som ikke er kalkulert inn, er at vannkraftkapasiteten er beregnet for å dekke behovet til installert generatorkraft i kraftverkene. Det vil bety at vi må investere mer i eksisterende vannkraft for å dekke inn effekttoppene som oppstår som følge av mer væravhengig energi inn i kraftsystemene, eller vi kan importere kraft fra utlandet. Denne kraften vil antagelig ikke være tilgjengelig fordi hele Europa hovedsakelig satser på vind og sol. Kraften fra vind og sol er nemlig ikkeeksisterende på stille kalde vinternetter.
På den andre siden tilbyr vi enorme mengder kraft (5 prosent av hele Norges energiproduksjon) til Googles datalagringssenter. Google omsetter for nærmere 10 milliarder i Norge, og betaler noen få millioner kroner i skatt. Anlegget i Skien vil i beste fall gi 100 arbeidsplasser. Hovedsakelig er dette vedlikeholdsarbeidere, og ringvirkningene overstiger antagelig ikke mer enn kakebakingen til åpningsfesten.
Google inngikk noen år siden avtaler om kjøp av kraft fra Tellenes vindkraft i Rogaland. Dette er kraft Google i prinsippet ikke kan bruke til sitt anlegg i Skien, og kraften de har kjøpt dekker knapt 20 prosent av totalbehovet Google har. Et datasenter trenger stabil krafttilførsel hver dag hele året rundt.
Vindkraft kan ikke tilby det, men det tas for gitt at stabil krafttilgang kommer fra vår vannkraft. Takken for dette er at alle strømkunder i NO2 kommer vil å få høyere strømpris. Det er slike spleiselag Støre-regjeringen legger opp til.
Når det nå ikke er plass i nettet til Matbørsens planlagte industrisatsing, viser det vår hodeløse energipolitikk på en «god» måte. Matbørsen trenger noen få promiller av krafta Google har fått tildelt. Matprodusenten vil gi arbeid til flere hundre ansatte. Vi tilbyr altså heller kraft vi ikke har til globale selskaper som gir minimalt tilbake i form av skatt og arbeidsplasser (og digitalisering, men det er en annen sak).
Aasland fortalte i aggressivt toneleie at kjernekraft er et bomskudd. –Men folk må gjerne søke, tordnet han på næringslivsmøtet. –Det er altfor dyrt, og vi har ikke kompetanse, mener energiministeren. Forklaringsproblemet til Aasland er at havvindsatsningen er dobbelt så kostbar, selv uten å ta hensyn til lagring av energien.
Mer av alt raskest mulig, betyr for Aasland kun mer av alt det han tror på. Slike fastlåste tankemønstre bærer sjelden frukter.
Et lite tankeeksperiment: Hvis vi dobler kraftproduksjonen i vårt energiområde NO2, betyr det en økning på 50 TWh i året. Omtrent det samme som Norge trenger til klimaomstillingen vi står foran. Dersom vi skal vi dekke denne kraftproduksjonen med vind og sol, snakker vi om et landområde tilsvarende 145 000 fotballbaner eller 1,1 millioner dekar. Det er 400.000 dekar mer enn hele Fritzøe-eiendommen. Det som verre er, er at denne kraften ikke virker når vindstilla slår til. Og det skjer jo cirka 25% av tiden.
I NO2 har vi cirka 70 TWh lagerkapasitet i flerårige vannmagasin. Det betyr at det kan gå langt tid mellom hvert regnskyll uten kraftproblemer. Men det hjelper oss ikke stort dersom effektbehovet i nettet øker til det dobbelte. Vi har nemlig ikke nok generatorkapasitet til å dekke opp for dette.
Velger vi derimot løsninger med moderne kjernefysikk, snakker vi om å bygge 17 SMR-anlegg (Small Modular Reactors) som dekker rundt 30 fotballbaners areal. I tillegg til elektrisk energi får vi termisk energi i tilsvarende størrelse som vi kan bruke som fjernvarme. Dette er anlegg som leverer jevnt og trutt i 60-70 år uavhengig av vært og vind.
Kjernekraft er verken utopi eller langt unna i tid, heller. I Dubai har de bygget 45 TWh årlig kjernekraftproduksjon på 11 år selv uten at de har hatt kompetanse på forhånd.
Tar vi med lagring av strøm, vil nok havvindsatsingen Aasland drømmer om, bli det 21. århundrets største krasjlanding. Europa vil få enorme kraftoverskudd når vi minst trenger det. Men vi kan selvsagt lagre det i hydrogen, som det ofte hevdes. Men det betyr at vi sløser vekk 85 % av energien i konverteringsprosessen. Ett tusen watt innsats gir 150 watt med flytende hydrogen som energibærer.
Vi kan dessverre ikke kjempe mot naturens lover, selv om Aaland tror det. Energiministeren ønsker heller å bygge ned naturen vi er avhengig av istedenfor.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
visit website
